Derimot: OCO-satellitter: Fancy verktøy, men er som tomme tønner, de rumler høyt. – Derimot
derimot.no:
Av Willis Eschenbach
En av de mest pålitelige budskapene i ‘begerspillet‘ (tre kopper og en ball) er et statlig program som har et navn som innbefatter ordet «karbon» og leverer noe mistenkelig mindre konkret. Møt OCO-satellittene – «Orbiting Carbon Observatories», som ikke faktisk måler «karbon». De måler CO₂. Det er som å åpne en eske merket «Overraskelse -Stek» og finne så tofu.
Hvis du vil ha en fortelling om kosmisk hybris sammensveiset til en reinspikka pur byråkratisk ambisjon, trenger du ikke lete lenger enn til NASAs «Orbiting Carbon Observatory»-satellitter – OCO ved navn, men ikke etter faktisk innhold. Disse polerte blikkboksene ble skutt opp for å spionere på atmosfærisk CO₂ fra rommet, det siste kapittelet i menneskehetens endeløse fantasi om at hvis vi bare måler naturen skarpt nok, kan vi endelig dra karbonsyklusen sparkende og skrikende etter oss til byråkratisk kontroll.
Så, som alle Hollywood-fiaskoer, så fikk vi oppfølgeren: «OCO-2», modig og bestemt, stigende som en fugl føniks i juli 2014. Se for deg NASA som mumler «denne gangen helt sikkert» og klamrer seg til sitt høyoppløselige spektrometer som en blackjack-spiller som ser på sin siste bunke med sjetonger.
Hva gjør «OCO-2»? Den jager reflektert sollys – fininstiller siktet mot de presise CO₂-sultne bølgelengdene som gassen elsker å slurpe i seg. Med dette trekker «OCO-2» den ultimate globale nabolagsvakten: Polar solsynkron bane, som betyr at den går fra pol til pol, dag etter dag, og sirkler kloden rundt hver sekstende runde rundt jorden. Resultatet? Nesten globale selfier av planetens hvert atmosfæriske sukk, med presisjon ned til mindre enn én del per million (parts per million, ppm). Ja, den får med seg den minste sesongmessige rapen i CO₂ fra verdens løvrike lunger; ja, klimamodellører behandler grafene som hellige runer; og nei, den vil ikke finne dine savnede bilnøkler.
Og så kom «OCO-3» – det uunngåelige familiebildet i verdensrommet. Denne fetteren ble sendt opp til den internasjonale romstasjonen i 2019, og får kikke sidelengs, ta «actionbilder» i nye visningsgeometrier og i bunn og grunn prøve vinkler som selv «OCO-2» ikke turte å prøve seg på. Tenk på det som satellittversjonen av et GoPro-kamera på et skateboard: mer, mer, alltid mer dekning.
Så OCO-sagaen ruller videre – en blendende dans av tekniske triumfer, mislykkede oppskytninger og et håp som grenser til overtro: Hvis vi bare kan katalogisere den spøkelsesaktige karbonstrømmen godt nok, kan vi kanskje tvinge klimaet til underkastelse. Det er edelt, på en måte. Eller kanskje det bare er dyr performancekunst for et publikum som er allergisk mot lave budsjetter og korte historier. Uansett er det en vanvittig reise – forutsatt at du ikke betaler regningen. (men det gjør du)
Nå, med Trump-administrasjonen som truer med å trekke ut kontakten for OCO, så får vi høre de vanlige alarmisthylene fra gjengen med de vanlige mistenkte: «Katastrofe!» – «Hva med dataene!» – «Den tapte vitenskapen!». Likevel gjorde jeg det som tydeligvis ingen i NASA, NOAA eller CNN noen gang prøver seg på: Jeg så faktisk på hva satellittene har hostet opp av ny viten, og om noen – noen faktisk person, bedrift eller myndighet – har funnet disse kosmiske regnearkene nyttige utenfor fastansettelsessøknader og PowerPoint-presentasjoner for konferansekretser.
La oss først ta det tilfellet som mest sannsynlig vil gi klima-alarmistene hosteanfall: En ekte, ærlig, fagfellevurdert studie som brukte OCO-data for å finne ut hvor mye mer mais, soya og hvete Midtvesten pumpet ut takket være CO₂-«gjødslingseffekten». Regnestykket, av Taylor og Schlenker, går slik: For hver 1 ppm økning i CO₂ målt fra verdensrommet, øker maisavlingene med 0,5 %, soyabønner 0,6 % og hvete 0,8 %. I løpet av det siste tiåret, delvis takket være 20 ppm mer CO₂ i atmosfæren, samlet globale bønder inn ytterligere 72 milliarder dollar i mat, inkludert 4 milliarder dollar i året bare for amerikansk mais. Hvis du er en hvetebonde, er dette nå det tidspunktet der du løfter på hatten og sier «Takk til ‘fossilt’ drivstoff for all karbondioksidet!»
Men her er problemet. Disse dollarene lander ikke på noens konto på grunn av OCO. De lander fordi … vel, CO₂-mengden økte. OCO-satellittene fortalte oss rett og slett, etterpå, hvor grønt gresset vokste. Deres rolle er «observatør», ikke «regnmaker». Hvis du venter på en sak der et strømselskap, en by, en handelsmann på CBOT, eller til og med en budsjettstresset fylkeskommunal rådgiver bladde gjennom OCOs gigabyte med data og så tjente penger, håper jeg du pakket med deg en stor lunsj og en god bok.
De antatte «anvendelsene» for «OCO-2»-data utover akademiske gledesreiser? De er et evangelium om indirekte handlinger. «Nasjonalt karbonregnskap.» – «Storskala vitenskapelige vurderinger.» – «Verifisering av Parisavtalen.» – «Modellinndata.» Hvis man koker alt dette ned, får man mer papirarbeid, grafer med høyere oppløsning og muligheten for at departementene kan legge til et desimaltegn til utslippstallene med satellittbilder. Virkningen på livet ditt, prisen på dagligvarene dine eller faren for strømnettet ditt? Rund av til null.
Så vidt jeg kan se, dokumenterer ikke en eneste primærkilde – ikke NASA, ikke fagfellevurderte tidsskrifter, ikke Parisavtalens eget sekretariat – noen organisasjon, strøm-forsyningsselskap eller andre selskaper som tar en reell, økonomisk beslutning ved hjelp av OCO-data. Hver «fordel» er hypotetisk, hver «anvendelse» er en fotnote for en PowerPoint-presentasjon om klimaforhandlinger, og hver interessent-fortelling slutter et trinn før noe faktisk skjer.
Så når media lyser opp av rettferdig indignasjon over den forestående frakoblingen av OCO-satellittene, er det ikke fordi verden står overfor å miste operasjoner, penger eller engang handlingsrettet kunnskap. Det er fordi mange institusjonelle, akademiske og konsulentinteresser står overfor å miste en pålitelig tilskuddsgenerator – en begrunnelsesparade for mer «haster»-forskning, flere ansatte, flere servere som sysler i tjeneste for en endeløs, stort sett sirkulær, jakt på «klimaverifisering».
Kunne jeg ha gått glipp av en hemmelig milliardindustri som i stillhet er bygget på sanntids OCO-data? Jada, det kunne jeg muligens. Og hvis disse enhjørningene begynner med dagshandel på børsen i neste uke, skal jeg be om unnskyldning.
Inntil da er det åpenbare svaret: Hvis en satellitts eneste målbare fordel er å holde forskningspersonalet opptatt og PowerPoint-presentasjonene levende, er det bedre å la den brenne opp, la lysene slukkes på OCO-hovedkvarteret, og se om kanskje, bare kanskje, noen finner en direkte bruk for satellittdata som ikke er nok en øvelse i vitenskapelig navlebeskuelse. Ellers, kall det hva det er:
En veldig fancy, veldig dyr kosmisk tilskuersport.
Hentet fra WUWT, publisert 5. august 2025
Oversatt fra engelsk av Southern Comfort.
Originalartikkel: OCO Satellites: Fancy Tools, Empty Pockets
