Derimot: Nytt opprør i Kongo, eller… Vestlig imperialisme i ny form. – Derimot
derimot.no:
Når konflikten i Øst-Kongo presenteres for det norske publikum via vår statskanal, får man inntrykk av at det bare er nok en historie der afrikanere ikke klarer å holde orden i regionen. I virkeligheten er dette en forlengelse av kolonisystemet – bare med andre midler. Store vestlige økonomiske interesser bruker afrikanere til å kjempe for sine egne mål, slik at de kan fortsette å utnytte særlig den østlige provinsen i landet.
Dette er imperialisme i sin groveste form. I Norge er vi ikke klar over at verdens største flyktningekatastrofe befinner seg nettopp i dette området, eller at denne regionen har hatt det høyeste antallet dødsfall de siste tiårene. Uhyrlighetene i Gaza blekner i sammenligning med det som skjer i Kongo.
Årsaken til volden i Kongo har sin opprinnelse i Europa, slik det var for 150 år siden – og slik er det fortsatt i dag. Sentralregjeringen er svak, og jeg ville ikke blitt overrasket om den, i likhet med Sahel-landene, inviterer Wagner-gruppen til å kjempe for sine interesser. Å stanse plyndringen av dette landet må være en del av en ny økonomisk verdensorden.
Knut Lindtner
Redaktør
Fra Leopold til litium: Hvordan bedrifter har perfeksjonert kunsten å plyndre Afrika.
Årsaken til konflikten i Den Demokratiske Republikken Kongo har dype røtter tilbake til kolonitiden.
Av Moussa Ibrahim, fungerende sekretær i African Legacy Foundation I Johannesburg.
Det er mer enn seksti år siden Den Demokratiske Republikken Kongo (DCR) erklærte uavhengighet. Men de østlige provinsene forble fanget i en brutal runde med vold, plyndring av ressurser og geopolitiske intriger. Den siste utviklingen, der M23 opprørsgruppe har begynt å blomstre igjen, og samtidig økende spenning i forhold til Rwanda, maler et stygt bilde av en konflikt som har sine røtter i kolonitiden, med utnyttelse og kontroll.
Om du hører nøye etter kan du fortsatt høre ekko av konge Leopold IIs gummipisk og utgravinger i kobolt-minene i dag. Konflikten som nå har oppstått i DCR er ikke bare en krise om hvem som skal styre, eller etniske spenninger, men et direkte resultat av et koloni-prosjekt tilpasset det 21. århundre. Denne gangen gjelder det smart-telefoner, elektriske biler, og multinasjonal grådighet.
Den siste utviklingen: Oppblomstringen av M23.
Etter en periode der de har ligget i dvale etter opprøret i 2012 -2013 (på grunn av nederlag og en påfølgende fredsavtale i Nairobi i 2013), så har den militante March 23 Movement (M23)-gruppen) kommet tilbake for fullt, med hevn, okkupasjon av strategiske områder i North Kivu-provinsen, og med fullstendig kaos for det sivile liv. Regjeringen i DCR beskylder Rwanda for å støtte M23 – en påstand som står i en rapport fra FN.
Der kommer det fram detaljer om logistikk og finansiell støtte som gruppen har skaffet seg i Rwanda. Naturligvis nekter Rwanda for disse beskyldningene. Så sitter vi der da, med en geopolitisk kamp, mens mer enn 1,56 millioner mennesker er blitt flyktninger i det østlige Kongo. Oppblomstringen av M23 hender samtidig med økende etterspørsel etter DCRs rike mineralforekomster, spesielt kobolt og coltan. De er nødvendige til oppladbare batterier og andre høyteknologiske dingser. Nå som verden raser mot «en grønn framtid» må DCR betale prisen, både med blod og med manglende suverenitet.
Grenser fra kolonitiden: Afrikas sår.
For helt å forstå opprinnelsen til Kongos endeløse konflikt, må vi gå tilbake til 1884, da europeiske stormakter møttes i Berlin for å dele opp Afrika, som om det var en fødselsdagskake. Ikke én afrikaner satt ved bordet. De kunstige grensene overså helt etniske og religiøse grupper, de delte Afrika mellom seg mest etter ressurser. For DCR, en nasjon med med enn 200 etniske grupper, ble resultatet en skjør statlig struktur, uten noen naturlig enhet.
Etter at landene ble uavhengig ble disse koloni-grensene åsted for en ny type kamper: politisk identitet. Lederne manipulerte etniske grupper til å dele opp samfunnet, med konflikter om land, ressurser og makt. Enda verre er det at multinasjonale selskapene har utnyttet disse uenighetene til å sikre seg kontroll over naturressursene.
Kampene mellom etniske grupper skjuler ofte en mer alvorlig agenda: kampen om Kongos mange mineraler. Dette fører til at disse stadig kjemper mot hverandre, mens disse selskapene sitter rolig og ser på. Løsningen på dette problemet må være å avvise denne splittende politikken og gå inn for en pan-afrikansk identitet – en som kan samle disse stamme-tilhørighetene og forene afrikanerne i en samlet kamp for suverenitet, verdighet og rettferdighet. Som den pan-afrikanske vitenskapsmannen Amicar Cabral en gang sa: «Ikke skjul noe for folkemassene. Ikke fortell løgner. Avslør løgnene som blir fortalt».
Kolonialistisk utnyttelse er tilbake.
For å forstå hvorfor DRC fortsatt er fullt av konflikter må vi se på røttene fra kolonitiden. Da den belgiske kong Leopold II sent i det 19. århundre erklærte at Kongo var hans personlige eiendom slapp han løs en av historiens mest brutale utnyttelser. Under dekke av å «sivilisere» Afrika plyndret Leopolds regime gummi og elfenben-forekomstene. Han slavebandt og drepte bortimot 10 millioner mennesker.
Så kommer vi til det 21. århundre. Og det er ikke mye som er forandret – selv om vi ser at de plyndrerne nå er iført dress, og de representerer multinasjonale selskaper i stedet for europeiske konger. I DCR finnes kanskje mineraler til en verdi av 24 billioner dollar . Her finnes 60 % av verdens kobolt.
Disse ressursene er uunnværlige for disse selskapene, selskaper som Apple, Tesla og Samsung. Men i stedet for å forbedre det kongolesiske samfunnet er disse verdiene årsak til vold. Bevæpnede grupper, inkludert M23, slåss for å få kontroll over mineral-områdene. De multinasjonale selskapene fører til mer kaos når de ikke utnytter sine forsynings-kjeder effektivt.
Ifølge en rapport fra Amnesty International i 2021 fanters barnearbeid og farlige arbeidsforhold i Kongos mineral-områder. Som en kongolesisk gruvearbeider skal ha sagt: «Den rike verden vil ha elektriske biler og smart-telefoner, men vi graver etter materialene de trenger».
Gaddafis pan-afrikanske visjon: En mulighet som forsvant.
Det er få ledere i Afrikas historie som har hatt slike visjonære ambisjoner som Muammar Gaddafi. Den libyske lederen brukte mesteparten av sitt liv til å komme til bunns i årsakene til konfliktene i Afrika. Han arbeidet for pan-afrikanske ideer og ville skape sterke, uavhengige afrikanske institusjoner. Jeg hadde æren av å arbeide direkte under hans veiledning, og var vitne til hans stadige arbeid for å skape et forent kontinent. Gaddafi kjempet for å få til Den Afrikanske Union (AU) i 1999.
Han foreslo å danne en Unified African Army for å sikre kontinentets suverenitet, og talte vamt for en afrikansk organisasjon for naturressurser som kunne vriste kontrollen over Afrikas verdier fra multinasjonal utbytting. Han hadde også planer om et afrikansk satellitt- og kommunikasjons-system for å få slutt på Vestens telekommunikasjon i Afrika. Og han gikk også inn for å skape en African Golden Currency, støttet av Afrikas enorme gull-reserver, og slik frigjøre kontinentet fra dominansen fra utenlandsk valuta, som USAs dollar, og euro.
Gaddafi kommuniserte direkte med den kongolesiske regjeringen så tidlig som i 1999, og brukte AU-plattformen for å få til dette. Dersom DCR hadde omfavnet hans visjon kunne landets mineralverdier blitt kontrollert av afrikanere, og redusert utenlandsk innblanding. Og vært med på å få til enhet blant afrikanske nasjoner for å mekle i de interne konfliktene.
Ved å slå sammen ressursene og skape et forsvars-system og prioritere økonomisk uavhengighet kunne Gaddafis planer vært veien til stabilitet i Kongo – en stabilitet som kunne sikret at ressursene ville tjene afrikansk velstand og fått slutt på volden.
Den nye kolonialismen til de multinasjonale selskapene.
Multinasjonale selskaper er dagens Leopold II, om enn med bedre PR-team. Til tross for utallige løfter om etisk innkjøp, fortsetter mange teknologigiganter å tjene på Kongos elendighet. En etterforskning fra The Washington Post i 2022 avdekket at selskaper som Apple og Microsoft fortsatt henter kobolt fra leverandører med tilknytning til væpnede grupper.
Og det er ikke bare teknologi-industrien. DRCs gull, tinn og wolfram – kalt «konflikt-mineraler» – finner også veien til globale kjeder. Det bare øker konflikten.
Ifølge en rapport fra Global Witness I 2017 hadde mindre enn halvparten av selskapene som eksporterte mineraler fra det østlige DRC, Rwanda og Uganda kommet med skikkelige rapporter i 2015. Rapporten fremhevet at 94 % av Kongos gull skulle ha blitt ført ut av landet ulovlig.
En Wall Street Journal-artikkel i 2023 hadde tittelen: «Hvordan disse konflikt-mineralene blir smuglet ut av teknologiselskapene». Der diskuterer de hvordan coltan, utgravd i DRC, blir smuglet inn i Rwanda og solgt som «konflikt-frie» til globale smelteverk. Inntektene går til væpnede grupper som M23.
Så må vi ikke glemme Verdensbanken og IMF( det internasjonale pengefondet), som med sitt strukturelle program i 1990 tvang DRC til å privatisere gruvesektoren, og slik åpne for utenlandske selskaper til å utnytte landets ressurser.
De menneskelige kostnadene: En nasjon som blør.
De største menneskelige kostnaden finner vi i de etniske konfliktene, i den første Kongokrigen (1996 – 1997), den andre Kongo-krigen (1998 – 2003), og den stadig pågående volden (fra 2003 og fram til nå). De er svimlende. Mer enn 6 millioner mennesker har dødd i landet siden sent på 1990-tallet. Det gjør konfliktene til de dødeligste verden har sett siden andre verdenskrig.
FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) anslår at 5,8 millioner mennesker i øyeblikket er flyktninger i sitt eget land. Det østlige Kongo er også en kaotisk humanitær sone. I Nord-Kivu arbeider tusenvis av barn i gruver. Seksuell vold blir brukt som våpen i krigen.
En undersøkelse fra 2022 gjennomført av Rescue Committee fant at en av tre kvinner i regionen hadde opplevd seksuell vold. Det er en statistikk som bør få det globale samfunnet til å skamme seg. I stedet får man bare lunkne svar.
Veien videre: En pan-afrikansk løsning må bli et globalt problem.
Situasjonen i DRC understreker understreker behovet for pan-afrikansk solidaritet og løsninger. Den afrikanske union (AU) må innta en mer aktiv rolle i å mekle i konfliktene, og ikke minst – holde aktørene i Rwanda ansvarlige. Dette bør bety at man må utplassere en robust afrikansk fredsstyrke , eller å etablere et kontinentalt rammeverk til å styre ressurstilgangen, og som sikrer åpenhet og likeverdig fordeling av verdiene. Det globale Sør må ga sammen for å utfordre utnyttelsen som de multinasjonale selskapene bedriver nå.
Som Kwame Nkrumah, far til afrikansk uavhengighet en gang sa: «Frigjøringen av Afrika kan ikke bli komplett uten økonomisk uavhengige».
En smartere, etisk framtid?
Konflikten i DRC er en alvorlig påminnelse om at verdens teknologiske utvikling ofte kommer på bekostning av det mest sårbare. Når vi bruker våre smart-telefoner og kjører våre Teslaer må vi ikke glemme de kongolesiske gruvearbeiderne som risikerer livet, til vår fordel. Kanskje vil historien fra DRC en dag ikke lenger være utnyttelse, men selvstyre.
Fram til da må vi fortsette å stille de ubehagelige spørsmålene, og holde de som sitter med makten ansvarlige. Tross alt er det som den tidligere afrikanske lærde Ali Mazrui sa: «Afrika produserer ting de ikke konsumerer, og de konsumerer ting de ikke produserer. Det er kjernen i problemet».
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
https://www.rt.com/africa/611829-causes-ongoing-conflict-in-drc
Forsidebilde: Trésor Kande
