Derimot: Ny studie: Plantene tar opp 31 prosent mer CO2 enn forventet. – Derimot

derimot.no:

Av Erik Bye

Modellfeilene øker og øker!

Her er en artikkel på WUWT om at plantene tar opp 31% med CO2 enn forventet: «Oops, Science Was “Settled”—Until It Wasn’t: Plants Absorb 31% More CO₂ Than We Thought»

Artikkelen starter med:
A new study reveals that plants have been absorbing 31% more CO₂ than previously believed. Yes, 31%—a glaring error that casts serious doubt on climate models, emissions scenarios, and policy prescriptions like Net Zero.

Dette er en dramatisk opplysning som kaster en svært kritisk skygge, inkludert en nedsatt troverdighet til hele klimafeltet. Her er hele omtalen oversatt:

31% mer CO2 absorbert
En ny studie viser at planter har absorbert 31 % mer CO₂ enn tidligere antatt. Ja, 31 % – en åpenbar feil som sår alvorlig tvil om klimamodeller, utslippsscenarier og retningslinjer som Net Zero. I årevis ble vi fortalt at «vitenskapen var avgjort», og at det var nødvendig med akutte tiltak for å unngå katastrofal oppvarming. Men denne oppdagelsen antyder at modellene våre har undervurdert naturens evne til å håndtere CO₂ dramatisk. Denne avsløringen opphever ikke bare begrunnelsen bak aggressiv politikk, men reiser også et bredere spørsmål om den antatte sikkerheten til klimavitenskapen.

Myten om «Settled Science»
Uttrykket «avgjort vitenskap» har vært grunnfjellet for klimaforkjempere i flere tiår. Vi har blitt fortalt at hvis vi ikke gjør raske, kostbare endringer, vil vi stå overfor en overhengende katastrofe. Skeptikere ble behandlet som kjettere, mens den såkalte «konsensus» ble fremstilt som utvilsom, sikker. Likevel viser det seg altså at vi tok 31 % feil om noe så fundamentalt som plantenes CO₂-absorpsjon. Dette er ikke en mindre korreksjon; det er en massiv revisjon som undergraver troverdigheten til de modeller som driver politikken.

Erik Bye: Dette funnet setter selvfølgelig også et stort spørsmåltegn ved kompetansen til de som har utviklet og brukt modellene.

Oppklaringen av klimamodeller
Klimamodeller er de verktøyene som brukes til å forutsi oppvarming og veilede politikerne. De har blitt behandlet som vitenskapelige skrifter, som driver politikk fra utslippsreduksjoner til mandater for fornybar energi. Men med en slik nøkkel-antakelse som nå er bevist å være feil, stilles modellens anslag i tvil:

1. Påvirkning av overdrevne utslipp: Klimamodeller spådde rask CO₂-oppbygging, forutsatt begrenset naturlig absorpsjon. Dette økte behovet for drastiske utslippskutt. Korrigering for høyere CO₂-absorpsjonshastigheter betyr at CO₂ akkumuleres i atmosfæren langsommere enn modellene forutsier, noe som svekker saken for presserende, økonomiske tiltak.

2. Tvilsomme tilbakekoplings-sløyfer: Mange modeller er avhengige av dramatiske tilbakekoplinger – for eksempel redusert CO₂-absorpsjon fra planter ved høyere temperaturer – for å rettferdiggjøre nød-inngrep. Men disse nye dataene viser at planter kan håndtere mer CO₂ enn forventet, noe som gjør at disse tilbakekoplingssløyfene ser mindre uunngåelige og mer spekulative ut.

3. Politiske implikasjoner: Hvis modellene som styrer klimapolitikken har vært så langt unna, blir hele rammeverket bak politikk som Net Zero rystende. Retningslinjer drevet av disse modellene ble aldri bevist å være fordelaktige, men ble bare antatt å være det. Oppdagelsen av at planter absorberer betydelig mer CO₂ undergraver det antatte behovet for ekstreme tiltak.

Integrerte vurderingsmodeller: Revisjon av feilaktige antakelser
Integrerte vurderingsmodeller (IAMs) blander klimadata og økonomiske data for å foreslå retningslinjer som balanserer kostnader og fordeler. De har gitt mye av begrunnelsen for globale tiltak som spenner fra karbonavgifter til fornybare subsidier. Men med 31% for lave CO₂-absorpsjonsrater, står disse modellene overfor et stort troverdighetsproblem.

1. Kostnad-nytte-analyse mister grunnlaget: IAM-er antar en viss grad av CO₂-absorpsjon for å veie kostnadene ved utslippskutt mot fordelene. Hvis den naturlige absorpsjonen er høyere, er fordelene med aggressive kutt lavere enn modellenes anslag. Kort sagt, mange av disse «fordelene» ble antatt snarere enn demonstrert!

2. Marginale reduksjonskostnader er sannsynligvis feil: Hvis planter er mer effektive karbonopptakere, kan kostnadene ved å redusere hvert ekstra tonn CO₂ være overvurdert i dagens modeller. Dette betyr at de høye kostnadene ved umiddelbare inngrep kanskje ikke rettferdiggjøres av den reduserte oppvarmingen de skal oppnå.

3. Teknologiske løsninger blir vanskeligere å rettferdiggjøre: Dyre teknologiske karbonfangstordninger, ofte sett på som en hjørnestein i Net Zero-strategier, blir mindre presserende i lys av naturens større CO₂-absorpsjons-kapasitet. Å stole på naturlige prosesser kan være mer kostnadseffektivt, mens prioritering av kostbare teknologiske løsninger kan være sløsing med ressurser.

The Net Zero Push: Uprøvd og er antatt å være fordelaktig
Net Zero-policyer blir ofte presentert som iboende fordelaktige, uten behov for å bevise verdien. Forutsetningen er at rask reduksjon av utslipp vil stabilisere klimaet og forhindre katastrofal oppvarming. Men realiteten er langt mindre sikker:

1. Hastighet basert på uprøvde modeller:
Hastverket til Net Zero har blitt rettferdiggjort av modeller som antok mye lavere naturlig CO₂-absorpsjon. Med planter som tar inn mer CO₂, avtar «det haster», noe som reiser spørsmål om hvorvidt denne politikken noen gang var berettiget, utover bare antagelser om fordeler?

2. Økonomiske kostnader uten klare fordeler:
Overgangen til Net Zero anslås å koste billioner, noe som krever massive endringer av infrastruktur og overhalinger av energisystemet. Disse endringene ble solgt etter behov, for å forhindre alvorlige utfall. Men med naturlige systemer som absorberer mer CO₂, blir de antatte fordelene enda mer spekulative. Kostnadene er reelle, mens fordelene forblir spekulative.

3. En feilaktig logikk av et antatt gode:
Tilhengere hevder at selv om Net Zero ikke leverer lovede fordeler, er det bedre å «spille trygt.» Men denne logikken ignorerer de svært reelle økonomiske og sosiale kostnadene ved denne politikken – kostnader som kan skade de mest sårbare. Hvis modellene i tillegg tok feil angående noe så grunnleggende som CO₂-absorpsjon, så er det i beste fall uansvarlig å fortsette disse ekstreme tiltakene uten re-evaluering.

Klimafølsomhet: Tenk nytt om den narrative krisen
Klimafølsomhet måler hvor mye jordens temperatur vil stige med en dobling av CO₂. Det er et kjernetall i klimamodeller, typisk anslått til å være mellom 1,5 °C og 4,5 °C, med policy-drivende modeller som ofte antar et midtpunkt på 3 °C. Hvis plantenes CO₂-absorpsjonshastigheter ble så undervurdert, tyder det på at modellene også kan overvurdere klimafølsomheten i betydelig grad.

1. Langsommere CO₂-akkumulering reduserer følsomheten:
Hvis naturlig absorpsjon er høyere, øker den atmosfæriske CO₂-konsentrasjonen langsommere, noe som kan innebære en lavere klimafølsomhet enn foreløpig antatt. Med andre ord, mindre CO₂ betyr mindre umiddelbar oppvarming, i strid med de alvorlige spådommene som har rettferdiggjort ekstrem politikk.

2. Overvurderte oppvarmingsscenarier:
De øvre estimatene for klimafølsomhet har drevet mye av at «det hastet» rundt klimahandlinger. Men disse nye resultatene antyder at jorden kanskje ikke varmes opp så raskt som hevdet? Hvis de verste scenarioene er mindre sannsynlige, da ser de aggressive tidslinjene for utslippsreduksjoner stadig mer uberettiget ut.

3. Tid til å tilpasse seg, ikke få panikk:
Hvis klimafølsomheten faktisk er lavere, betyr det at vi har mer tid til å tilpasse oss eventuelle endringer, som faktisk kan være naturlige, i stedet for å skynde oss inn i drastiske avbøtende tiltak som ikke har vist seg å fungere. Tilpasning bør bli en mer fornuftig og potensielt effektiv strategi, gitt den nye informasjonen om naturlige absorpsjonshastigheter.
Det større bildet: Vitenskap er ikke avgjort, og heller ikke politikken.

Oppdagelsen av at planter absorberer 31 % mer CO₂ enn vi trodde, avslører hvor langt unna klimamodellene – og politikken basert på dem – vi kan være. Det er ikke bare et spørsmål om å revidere noen få tall, det handler om å revurdere hele fortellingen om «fast vitenskap».

Forutsetninger, ikke bevis:
Retningslinjer som Net Zero var basert på er antagelser om fordel, ikke noe bevis. De ble solgt etter behov for å forhindre katastrofer, men disse katastrofale resultatene var basert på modeller som fikk en feil kjerneantagelse, med nesten en tredjedel.

Flere overraskelser venter:
Hvis denne nøkkelfaktoren i karbonkretsløpet ble så feilberegnet, hvor mange andre naturlige systemer kan også være misforstått? Den virkelige faren er kanskje ikke selve klimaendringene, men den altfor høye tilliten til de som hevder å forstå dem fullt ut.

The Real Risk Is Bad Policy:
Ekstreme tiltak basert på feilaktige modeller kan gjøre mer skade enn nytte. Hvis kostnadene ved politikker som Net Zero oppveier de usikre fordelene, er det hensynsløst og potensielt skadelig å fortsette med dem.

Konklusjon: Slutt å anta, begynn å revurder.
Avsløringen om at planter absorberer 31 % mer CO₂ enn tidligere anslått, er et stort tilbakeslag for modellene som driver global klimapolitikk. Det utfordrer kjerne-antakelsene bak retningslinjer som Net Zero, som aldri ble bevist å være fordelaktige, men bare antatt å være det. Hvis klimafølsomheten er lavere, oppvarmingen langsommere og den naturlige CO₂-absorpsjonen er høyere, ser hastverket mot ekstreme tiltak stadig mer uforsvarlig ut.

Det er på tide for beslutningstakere å erkjenne at vitenskapen ikke er «avgjort» og at usikkerhet fortsatt er det avgjørende trekk ved klimavitenskap. I stedet for å redusere CO2 i atmosfæren på uprøvde retningslinjer, er det på tide å pause, revurdere og tilpasse seg nye bevis. Å fortsette hastverket til Net Zero uten en grunnleggende re-evaluering er ikke forsvarlig; det er et spill med samfunnets ressurser og velvære.

Les artikkelen direkte på derimot.no