Derimot: Nok en studie som aldri vil bli omtalt. Dødeligheten fulgte helsemyndighetens tiltak – ikke smitten. – Derimot
derimot.no:
Taushetens lønn: Hvorfor du aldri vil lese om denne studien i Aftenposten
En ny analyse av dødelighetsdata fra våren 2020 viser et mønster som knuser det offisielle narrativet om en spredende pandemi. I stedet peker dataene mot en dødelig miks av lockdowns, perverse sykehusprotokoller og sosial ulikhet. Så hvorfor tier mediene – igjen?
Av John Enebak
En eksplosiv preprint (umiddelbart tilgjengelig).
Studien ble lagt ut 16. juni 2025, uten fanfare. Ingen pressemelding. Ingen push-varsler. Ingen debatt. Bare en tittel:
«Constraints from Geotemporal Evolution of All-Cause Mortality on the Hypothesis of Disease Spread During COVID»
Bak den tekniske og uforståelige innpakningen ligger noe langt mer brennbart enn akademiske formler: en omfattende analyse av dødelighetsdata som river i filler det offisielle narrativet om covid-19.
Tre forskere, Joseph Hickey, Denis Rancourt og Christian Linard, har gått gjennom overdødelighet i Europa og USA med luper på både tid og sted. Og de finner noe forstyrrende:
- – Dødeligheten stiger samtidig i vidt adskilte områder etter WHO erklærer pandemi.
- – Dødeligheten varierer dramatisk mellom naboland og naboregioner som skulle hatt lik smittespredning.
- – Dødeligheten rammer eldre og fattige hardest, og er tettest koblet til sykehusinnleggelser og lockdowns – ikke til smittebølger.
Dataene viser en synkron dødsbølge som verken passer med kjent epidemiologi eller med forestillingen om et virus som sprer seg gradvis fra person til person. Forskernes konklusjon er nølende, men uomtvistelig i konsekvens: Det var ikke viruset som drepte flest – det var tiltakene.
Så hvorfor tier journalistene?
Den forbudte åpenheten
Denne studien burde vært en sensasjon. En rystelse i offentligheten. Et kall til gransking. Men det skjer ikke. I stedet: taushet. Det er ikke fordi studien mangler substans. Den er 355 sider lang, med datakilder fra Eurostat, CDC og nasjonale registre. Det er ikke fordi den er urimelig – forskerne uttrykker seg forsiktig, peker på hypoteser, og sammenligner sine funn med ledende epidemiologiske modeller.
Tausheten skyldes at konklusjonene er uutholdelige. Ikke medisinsk, men moralsk. Hvis overdødeligheten under første bølge ikke skyldtes viruset, men helsemyndighetenes egne tiltak – da har vi ikke bare vært vitner til en feilvurdering. Da har vi vært medskyldige i et medisinsk overgrep. Og journalistikken, som skulle vært den fjerde statsmakt, sto på sidelinja og heiet.
Hvorfor media ikke kan ta dette inn
Mainstreammediene kan ikke dekke denne studien med ærlighet. Ikke fordi de er instruert til å tie, men fordi de er innvevd i fortellingen den truer.
I 2020 og 2021 tok de standpunkt:
De forsvarte lockdowns.
De latterliggjorde kritikere.
De kalte debatt for farlig.
En journalist som i dag åpner for at tiltakene var dødelige, risikerer ikke bare å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker. Han risikerer å avsløre sin egen rolle i fortida. Derfor vil dekningen, hvis den kommer, være innrammet av skadebegrensning:
„Denne studien er ikke fagfellevurdert.»
„Forfatterne er kjent for kontroversielle synspunkter.»
„Eksperter advarer mot å trekke forhastede konklusjoner.»
Ikke for å belyse – men for å beskytte.
Det journalistiske sviket
Under pandemien ble spørsmål byttet ut med mikrofonholding. Pressen ble et lydanlegg for myndighetenes fortelling. I dag er konsekvensene klare, men refleksene er de samme: De tier. De ser bort. De vender seg innover. Og preprinten som viser hvordan alt gikk galt? Den blir liggende på nettet, ulest, upublisert, ubearbeidet.
Hva ville en ærlig journalist gjort?
Gått inn i datasettet og spurt: Hva betyr dette for leseren min? Søkt etter stemmer som forandrer mening, ikke bare bekrefter gamle standpunkt. Tørket svetten og skrevet: Vi tok feil. Dette må vi undersøke.
Men det skjer ikke. For journalisten har lært: Det er bedre å være lojal mot fortiden enn å stå alene i sannheten.
Vi får ikke sannheten. Vi får stillheten.
De som ville beskytte oss mot smitte, klarte ikke å beskytte oss mot seg selv. De som ville redde liv, mistet oversikten over hvem de ofret. Og journalistene? De, som skulle vært vaktbikkjene, ble portvokterne for en fortelling som nå rakner i taushet.
Preprinten er her:
https://www.preprints.org/manuscript/202506.1240/v1
Men du vil aldri lese om den i Aftenposten.
Forsidebilde: KI-generert
