Derimot: Noen vil fortsette Ukrainakrigen. Helt til alle ukrainere er døde? – Derimot
derimot.no:
Fredspresidentene?
Av Jan Christensen
Mens europeiske politikere legger sine ansikter i stadige dypere bekymrings-folder, turer president Trump fram nærmest som forventet:
- USA vil ikke forplikte seg til NATO-garantien om at angrep på et NATO-land er et angrep på alle.
- I Ukraina er ikke lenger våpen veien til fred.
- Hvem som har skylda for krigen i Ukraina er ikke lenger opplagt.
- Europa har ingen plass i fredsforhandlingene om Ukraina.
Egentlig burde sånne utsagn for lengst ført til politisk nytenkning her hjemme. I stedet får vi partiske fortellinger – blant annet fra NRK sine nyhetsopplesere – om at Trump kommer med feilaktige påstander. Alskens eksperter intervjues for å fortelle hvor desorientert denne amerikanske presidenten er, og at han kanskje ikke mener det han sier.
Stortingets «krigspartier», Høyre og Venstre, griper timen og vil ha ytterligere opprustning: Mer våpen til Ukraina, og enda større økning av eget forsvarsbudsjett!
Sånt er i beste fall sløseri: Vi mangler menneskelige ressurser til iverksetting, og vi vil få et «forsvar» som blir enda mer avhengig av fremmede makter for å kunne fungere. Og hva med vårt eget ansvar for dagens spente situasjon?
- Det var vi som i sin tid brøt nøytralitetspolitikken og ble medlem av den sovjetisk-fiendtlige NATO-alliansen.
- Det var vi som tilrettela for at amerikanske U2-fly kunne spionere over Russland, og som har tillatt plassering av amerikanske spionradarer på norsk jord.
- Det var vi som – på tross av tidligere tiders restriktive basepolitikk – åpnet 12 områder i Norge for amerikanske baser. Med eller uten atomvåpen.
- Det er vi som gjennom NATO-militærøvelser rykker stadig nærmere russergrensa i nord.
- Det er vår PST (Politiets Sikkerhetstjeneste) som trapper opp mistenksomheten mot Russland, og vi som grunnløst utviser diplomater.
- Det er vi som boikotter normale vennskaps- og handelsforbindelser med Russland.
- Det er våre media som kappes om å gi et mest mulig negativt bilde av Russland, russere og landets folkevalgte president.
Det er verdt å minnes Kong Haralds ord ved 75-års jubileet for Finnmarks frigjøring: «I over 1000 år har Norge og Russland levd i fred og godt naboskap. Mellom våre to land har det aldri vært krig. Få naboland kan vise til en slik arv. Den ene gangen krigen kom hit, stod vi sammen.»
Krigen i Ukraina har nå pågått i tre år. Hvem som har skylda er omdiskutert. Det avhenger av om vi lar historia begynne ved invasjonsdagen, 24.2.22, eller om vi nøster litt tilbake i historien. For eksempel:
- Til Vestens løfter fra 1990 om ingen NATO-utvidelser østover.
- Til statskuppet i Kiev i 2014 da den lovlig valgte presidenten måtte flykte for å redde livet.
- Til den åtte år lange påfølgende borgerkrigen i Øst-Ukraina som krevde nærmere 20.000 menneskeliv.
- Til Minsk-fredsavtalene som Frankrike og Tyskland har innrømt var et spill for galleriet.
- Til NATO-Jens sin latterliggjøring av Putins ønske om forhandlinger i forkant av invasjonen.
Legg også til at Russland er en stormakt, og at stormakter – dessverre – har en egen evne til å ta seg til rette om de føler seg truet. Cubakrisen i 1962 kom fordi USAs president Kennedy fryktet russiske raketter bare 15 mil unna. Den tre-år-gamle invasjonen i Ukraina kom fordi Putin fryktet NATO-raketter som kunne nå Moskva på få minutter.
Det er mange grunner for å kritisere stormaktene for deres tidvise manglende respekt for internasjonale lover. Vi bør imidlertid jobbe motsatt: Bygge tillit, iverksette fredsskapende tiltak, nedrustning – ikke opprustning! Men om vi først aksepterer at stormaktene har sine egne særegne interesser, bør vi evne å nyansere:
- Russland ønsker ingen militære trusler fra sine nærområder. Land har de nok av.
- USA – med Norge som rævdiltere- ønsker å utvide territorium og innflytelsessfære tusener av mil unna.
I Ukrainakrigen evner Trump å se sammenhenger og perspektiv, noe som blant annet har ført til ensidig fordømmelse fra våre media og politikere. Hans visepresident Vance hang bjella på katten under årets sikkerhetskonferanse i Munchen: «Den største trussel mot Europa er Europas autoritære og antidemokratiske tendenser, undertrykking av ytringsfrihet og sensur.»
Forhåpentligvis vil krigen i Ukraina snart ta en slutt. Ikke minst takket være både Trump og Putin som vil ha fredsforhandlinger. I motsetning til Zelensky som stadig messer om økt krigsbistand, og NATO-land som fortsetter å hevde at våpen er veien til fred. Under hele krigen har disse skuslet bort alle freds-muligheter og kritisert alle fredsinitiativ. Ukrainske lover forbyr forhandlinger med Russland.
Dette til tross: Forhandlinger må ikke skje over hodet på de som berøres. Sånn som det blant annet skjedde i Berlin for 140 år siden da europeiske stormakter delte opp Afrika mellom seg. Uten en eneste afrikaner til stede. Både Trump og Putin vil ha med Ukraina i fredsforhandlingene. Europas ledere derimot: Med få unntak har de som krigshauker utspilt sin rolle. Hvilken rettferdig fred kan de bidra til? Og vil deres eventuelle kommando over «fredsbevarende» styrker, snarere bety fare for nye krigsutbrudd?
Ukraina – som kanskje er enda mindre demokratisk enn Russland – er for våre politikere blitt et slags fyrtårn: Om vi fortsatt skal leve i fred og frihet må Ukraina vinne! Om Ukraina taper, kan hele Europa havne under den russiske «jernhelen»! I Ukraina er et titalls politiske partier forbudt. Fredsaktivister fengsles. Millioner flykter – både østover og vestover – eller unndrar seg krigstjeneste. Mange mener at halvparten av vestlig bistand forsvinner i korrupsjon – eller til å væpne jihadister i MidtØsten.
Her hjemme indoktrineres vi til å tro at Norge kan bli Russlands neste angrepsmål.
- Vi skal glemme at de europeiske NATO-landene har langt større hær enn Russland.
- At de har mer militært materiell enn Russland og bevilger langt mer til forsvaret.
- At Ukrainakrigen uansett utfall vil resultere i et militært svekket Russland.
- At Russland er opptatt av egen sikkerhet, ikke av å erobre land. Om det siste hadde vært riktig, ville invasjonen i Ukraina kommet lenge før.
Etter andre verdenskrig ivret Winston Churchill for å fortsette krigen mot det den gang svekkede Sovjet-Unionen. Med atombomber. I dag ivrer NATOs – og EUs – gamle kolonimakter for å svekke og ødelegge Russland, og helst dele landet opp i flere småstater. Krigshissing og russofobi tjener verken interessene til folkene i Norge eller i verden utafor Norge. Eller som Nordahl Grieg skrev: «Krig er forakt for liv. Fred er å skape.»
Forsidebildet er KI-generert og illustrerer Sisyfos som trillet en stein mot toppen av et fjell, men den rullet ned hver gang han nesten var fremme.
