Derimot: Noen ganger oppnår en det stikk motsatte. Iran-angrepene fra Israel og USA har styrket Iran-styret. – Derimot
derimot.no:
Kan Bibi overtale Trump til å fullføre Iran-jobben?
Av Martin Jay
Finnes det noe mer frastøtende – om ikke direkte komisk – enn at Benjamin Netanyahu nominerer Donald Trump til Nobels fredspris?
Trump har tidligere klaget over at Obama fikk den prestisjefylte prisen for å ha gjort mer eller mindre ingenting, mens han selv sikter på å få den ved å være en folkemordisk galning som utsletter Palestina fra kartet – samtidig som han trekkes inn i en tredje verdenskrig med Iran. Eller gjør han det? Iran-spørsmålet forblir uavklart, uansett hvor mange eksperter som går podcast-runden og hevder at det er uunngåelig at USA vil spille en avgjørende rolle i andre fase av Israels Iran-kampanje. Bibi vil naturligvis legge press på Trump fra Det hvite hus for å «fullføre jobben», slik Alastair Crooke nylig uttrykte det i et intervju. Men hvordan ville fase to sett ut?
Det finnes en rekke problemer som gjør det vanskelig for Israel å gå videre alene, noe som bare øker avhengigheten av amerikansk involvering – mer enn i første omgang. Bak lukkede dører klapper kanskje Bibi og Trump hverandre på skulderen for angrepene mot Iran, men realiteten ser langt mørkere ut fra et vestlig perspektiv. Hovedmålet med de innledende angrepene mot Iran var å styrte regimet. Ikke bare skjedde ikke dette – det motsatte skjedde faktisk. Første store blemme: Regimet i Teheran står nå sterkere med økt folkelig støtte for å ha stått opp mot USA og Israel. Andre blemme: Trumps B-2 bombefly forsøkte å ødelegge tre av Irans underjordiske atomanlegg, men lyktes ikke. De såkalte «bunker buster»-bombene traff aldri dypt nok. Ventilasjonsakslene bombene skulle følge gikk ikke rett ned, men i knekkede vinkler. Målet om å ødelegge Irans anrikningskapasitet slo dermed feil. Tredje store feilgrep: USA lurte iranerne til å godta IAEA-inspektører som i realiteten var Mossad-agenter. Nå er de kastet ut og kommer ikke tilbake. Resultatet er at Iran nå er mer bestemt enn noen gang på å holde internasjonale kontrollører ute og fortsette atomprogrammet.
Kort sagt: USA og Israels angrep på Iran har slått så spektakulært feil at Netanyahu står overfor et nytt og langt verre problem enn tidligere. Pausen han og Trump sørget for, slik at Israel kunne reparere og gjenoppbygge skadene, blir nå utnyttet av Iran. Teheran har ikke hastverk med å slå tilbake, men vil nesten helt sikkert gjøre det – og denne gangen med langt bedre kunnskap om hvor og hvordan de skal slå. Overraskelsesmomentet er fortsatt deres.
For amerikanerne og Bibi er den nye bekymringen at dersom ting blir hengende i luften slik de nå er, vil Israel fremstå svakere og mer sårbart for hver dag som går. Landets havner fungerer ikke, raffineriet er ute av drift, mange militæranlegg er ødelagt. Flyvåpenet er intakt, men har ikke vist seg å være avgjørende. Det har nylig blitt klart at det innledende rakettangrepet mot Iran, som gjorde så stor skade, ikke kom fra israelske F-16- og F-35-fly, men fra midlertidige rakettbaser i Aserbajdsjan – et mesterlig trekk som beholdt overraskelsesmomentet. Dette viser at det fortsatt er vanskelig for israelske fly å gjennomføre tokt inne i Iran.
Men Israels virkelige problem er at de ikke kan gjenta angrepene fra Aserbajdsjan. Overraskelsesmomentet er tapt, og Trump kommer ikke til å gjennomføre et nytt B-2-bombetokt – det ville avsløre hvor nytteløst det første var. Bibis bønner til Trump i Det hvite hus må derfor trolig ignoreres, av strategiske grunner. USA og Israel har spilt ut alle sine kort i Iran, og alt de har gjort har bare styrket regimet og hardnet kampviljen i befolkningen. Jo mer de gjør, jo verre blir det.
I tillegg til at det militært er en umulig oppgave å trekke USA inn i en lang og utmattende krig uten seire å vise til, står Trumps politiske overlevelse på spill. MAGA-basen hans ble lovet «ingen flere kriger», og han kan ikke risikere å bli sett som en løgner. Midtveisvalgene nærmer seg – og de fleste amerikanske eksperter spår at han vil miste minst ett av de to husene i Kongressen. Det store marerittet for Trump er at resten av presidentperioden hans vil drukne i riksrettsprosesser og tilbakeslag for den store «reformpakken» som fjernet helseforsikring fra 17 millioner amerikanere.
Utenrikspolitikk har sjelden så stor innvirkning på en amerikansk presidents ettermæle – eller på evnen til å bli sittende i embetet. Men en langvarig krig med Iran vil nettopp gjøre det. Under Trumps første periode sendte han Tomahawk-missiler mot Assads Syria, etter å ha fått feilaktig etterretning om at Assad brukte kjemiske våpen mot eget folk. Nå, i sin andre periode, håper Bibi at Trump vil få smaken på enda mer makt – i større skala. Men det er lite sannsynlig at han lar seg trekke inn i et slikt bedrag.
Det eneste som med sikkerhet kan sies om hva som vil skje fra amerikansk side i ukene som kommer, er at det blir det stikk motsatte av hva som kunngjøres straks, når disse to krigshundene kommer ut av Det ovale kontor og møter sine egne falske journalister med forhåndsplantede spørsmål.
Innlegget er hentet fra Strategic Cultural Foundation
Martin Jay er en prisbelønt britisk journalist basert i Marokko, hvor han er korrespondent for The Daily Mail (UK). Tidligere dekket han den arabiske våren der for CNN, samt for Euronews. Fra 2012 til 2019 var han basert i Beirut, hvor han arbeidet for en rekke internasjonale mediehus, blant annet BBC, Al Jazeera, RT, DW, samt som frilansjournalist for britiske Daily Mail, The Sunday Times og TRT World. Karriereveien hans har ført ham til nesten 50 land i Afrika, Midtøsten og Europa, hvor han har jobbet for en rekke ledende mediekanaler. Han har bodd og arbeidet i Marokko, Belgia, Kenya og Libanon.
Forsidebilde er KI-generert
