Derimot: Nesten ingen reagerer. Norsk demokrati råtner på rot. – Derimot
derimot.no:
Demokratiet råtner – og vi later som ingenting
I snart femti år har jeg trofast møtt opp ved hvert eneste stortingsvalg. Gang på gang har jeg lagt stemmeseddelen i urnen, båret av troen på at folkestyret betyr noe og at min stemme er en byggestein i et felles demokratisk prosjekt. Men den troen er i ferd med å briste. For det vi kaller demokrati i dag, ligner mer på et skuespill enn et reelt folkestyre. Makta har forflyttet seg ut av folkets hender og inn i lukkede rom, langt borte fra vår innflytelse. Det som står igjen, er et rituale vi fortsatt deltar i, men som ikke lenger gir oss reell styring.
Jeg er ikke bare skuffet. Jeg er dypt bekymret. For det som engang var vår felles styrke nemlig tilliten, åpenheten og engasjementet er i ferd med å kveles. Ikke av et kupp. Men av noe langt farligere: systematisk, sakte og kaldt forfall, kamuflert som «stabilitet» og «ansvarlighet».
Hva betyr det egentlig å stemme i dag? Hvor mye makt ligger igjen i stemmeseddelen? Når jeg går til valg, velger jeg mellom partier som snakker forskjellig, men gjør det samme. Retningen er gitt uansett. NATO, EØS, privatisering, sentralisering, militær opprustning, underkastelse for EU og USA … det går i ett. Det spiller ingen rolle om vi stemmer blått, rødt eller grønt … maskineriet fortsetter uansett. Dette er ikke demokrati. Det er teater.
Fra folkestyre til markedsstyring
Demokratiet ble solgt ut da vi lot markedet overta samfunnets styringsverktøy. Når energipolitikk, helsevesen, utdanning og forsvar underlegges kommersielle interesser, hva står da igjen? Når offentlige tjenester pakkes inn i selskapsformer og driftes for profitt. Hvor er folkemakten?
Og verre: Når lovene våre ikke lenger vedtas i Norge, men kopieres fra Brussel og klistres inn i Stortingets protokoller, uten debatt, da er det ikke lenger vi som styrer landet. Da er vi en administrativ satellitt. En lydig datterstat som nikker, smiler og adlyder.
Er det noen som husker at vi stemte NEI til EU – to ganger?
Pressen har sviktet og folk holder kjeft
Der media skulle vært vaktbikkje, er den blitt husbikkje. Der kritiske spørsmål burde vært stilt, serveres i stedet statsautorisert synsing og NATO-vennlig propaganda. De som forsøker å rope varsko, enten det er om utenrikspolitikk, vaksineprofitt, krigsretorikk eller nedbygging av sivile rettigheter, latterliggjøres, sensureres eller stemples som “konspirasjonsteoretikere”.
Ytringsfriheten, denne bærebjelken i ethvert demokrati, visner. Vi tør ikke si det vi mener lenger. Ikke i lunsjen, ikke på jobben, ikke i avisa, fordi vi frykter å bli satt i bås, kansellert eller stemplet som fiender av “fellesskapet”. Hva slags demokrati er dette; Der frykten for å si sannheten er større enn lojaliteten til systemet?
Krigsmaskinen marsjerer uten folkets samtykke
Norge, som en gang var en fredsnasjon, er nå en villig medspiller i USAs krigsmaskineri. Vi sender våpen. Vi bygger amerikanske baser på norsk jord. Vi lar fremmede makter operere fritt i våre egne områder. Og vi holder kjeft som om dette er naturlig, som om vi har bestemt det sammen.
Men vi har ikke bestemt det. Folket er aldri blitt spurt. Og når noen våger å stille spørsmål, om Ukraina, om Syria, om Libya, om Afghanistan, får de høre at de støtter “feil side” og at de er “putinister”, “venstreekstreme”, “nasjonalister”, “kverulanter”.
Jeg har sett krig. Jeg har vært der. Jeg vet hva det gjør med mennesker. Det er ikke noe vi skal lefle med. Og det er ikke noe vi skal late som er “for frihetens skyld” når det handler om ressurser, geopolitikk og stormaktslogikk.
Et folk uten styring er bare et publikum
Vi sitter som publikum i vårt eget samfunn. Vi ser på at avgjørelser tas over hodene på oss. Vi ser på at rettigheter raseres, at forskjellene øker, at hele kloden militariseres og digitaliseres. Så bare nikker vi og sier “det er vel sånn det må være nå”.
Nei. Det er ikke sånn det må være.
Et folk uten kontroll over sin egen retning er ikke fritt. Et system der makten glir unna folket, er ikke et demokrati, det er bare en fasade.
Og denne fasaden holder på å slå sprekker. Spørsmålet er: Har vi mot til å se bak den?
Jeg skriver dette som en som har stemt. Som har trodd. Som har brukt livet på å delta. Men nå sier jeg tydelig: Systemet vi har i dag er ikke bærekraftig. Det er ikke lenger folkets system. Det er et kontrollsystem. Et lydighetssystem. Et globalt markeds- og krigssystem der vi kun har én rolle: å akseptere, ikke å styre.
Det er på høy tid å si nei. Nei til lydighet. Nei til å stille oss bak krig. Nei til å la demokratiet reduseres til en seremoni.
Vi må reise oss. Ikke med vold, men med tydelighet. Med ærlighet. Med uavhengige medier. Med lokal organisering. Med ekte, modige spørsmål.
Vi må gjenerobre demokratiet før det er helt dødt.
Av Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
Innlegget er hentet fra Steigan.no
Forsidebilde: Ki-generert
