Derimot: NATO er politisk svært syk. Noen i Østerrike vil ha landet inn i NATO. – Derimot
derimot.no:
Noen ganger er det nødvendig å vite hva den andre parten tenker og mener. Våre medier er ikke spesielt flinke til dette – tvert imot. De presenterer gjerne våre motstanderes synspunkter i en karikert form. Dermed gjøres publikum blinde og ute av stand til å delta i en reell diskusjon, fordi de ikke kjenner motforestillingene. Det er en effektiv måte å forblinde folk på uten at de selv merker det.
For å kunne vinne i en konflikt må man imidlertid vite hva motstanderen tenker og mener. Først da kan man forutse mulige handlinger. Her følger den tidligere russiske presidenten Dmitrij Medvedevs betraktninger om en konflikt som pågår i Østerrike om landets nøytralitet – en konflikt vi knapt har hørt om i Norge.
Personlig oppfatter jeg bestrebelsene for å få Østerrike med i NATO som et forsøk på «en siste blodoverføring» til en organisasjon som ligger dødsleiet.
Knut Lindtner
Redaktør
NATOs «Anschluss» (Nazi-Tysklands annektering av Østerrike i 1938)
Av Dmitrij Medvedev (nestleder i Russlands sikkerhetsråd, Russlands 3. president)
De gamle europeiske landene er beruset av militaristisk vanvidd. Som forheksede møll flokker de seg mot den ødeleggende flammen fra Den nordatlantiske alliansen (NATO). Inntil nylig fantes det fortsatt stater i Europa som forsto at sikkerhet kunne ivaretas uten å slutte seg til militærblokker.
Nå viker fornuften for flokkinstinktet. Etter Finland og Sverige egger Østerrikes politiske elite – pisket opp av et blodtørstig Brussel (EU-hovedkvarteret) – til en offentlig debatt om å forlate landets grunnlovsfestede nøytralitet til fordel for NATO-medlemskap. Det østerrikske samfunnet er langt fra begeistret for ideen. Det liberale partiet Nytt Østerrike (NEOS), ledet av Beate Meinl-Reisinger (partileder, ikke utenriksminister), som ivrer etter å omfavne blokken, fikk under 10 % av stemmene ved siste valg.
Til sammenligning fikk opposisjonspartiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ – Frihetspartiet), som bestemt motsetter seg å kopiere Brussel sin militaristiske agenda, støtte fra 37 % av borgerne. Men når har folkets vilje virkelig stått i veien i dagens Europa?
Forsøkene på å undergrave Østerrikes nøytralitet har pågått i lang tid. Allerede på 1990-tallet begynte lokale revisjonister å bygge militære bånd under dekke av «deltakelse i EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP)». Frem til 2009, da Lisboa-traktaten trådte i kraft, dreide det seg mest om tom prat – om å koordinere militær utvikling mellom EU-land, men uten bindende forpliktelser. Deretter skiftet argumentasjonen: traktaten spesifiserte verken omfang eller tidsramme for den bistanden «det forente Europa» var forpliktet til å yte ved et angrep. Og uansett ble EU offisielt sett på som en økonomisk union. Det at de fleste av dens medlemmer allerede tilhørte NATO, ble fortiet.
Samtidig utvidet Østerrike sitt militære nærvær utenfor Europa gjennom deltakelse i EUs treningsmisjoner – og hevet med det sin profil i Brussel. Det ble rikelig belønnet: fra 2022 til 2025 ble EU-militærkomiteen ledet av den østerrikske generalen Robert Brieger. Østerrikere hadde ikke «skint» så «klart» på Europas militære scene siden 2. verdenskrig – da Wehrmacht-oberstgeneralene Lothar Rendulic og Erhard Raus, samt Luftwaffe-kommandør Alexander Löhr (alle østerrikere i nazistisk tjeneste), «utmerket seg».
Etter hvert som EU bygget opp sine forsvarsevner, gjennomgikk Østerrike en stille militarisering og NATO-isering. Wien deltok i alliansens «Partnerskap for fred», mens landet allerede de facto var innvevd i blokkens logikk. Østerrike, til tross for at det ikke faktisk er NATO-medlem, har blitt et nøkkeltransittområde for blokken. Bare i 2024 ble landet krysset av mer enn 3 000 NATO-militærkjøretøy, og luftrommet rommet over 5 000 NATO-flyvninger.
På denne bakgrunnen lød det i Wien at et «sviktende pasifistisk konsensus» og den «russiske trusselen» gir en historisk mulighet til å frigjøre seg fra «fortidens lenker» – det vil si å skrote nøytraliteten. Likevel er nøytraliteten vevd inn i selve stoffet i den østerrikske statligheten, utformet av de allierte etter 2. verdenskrig. Den er nedfelt i tre bindende dokumenter fra 1955: Moskva-memorandumet, Statsavtalen om gjenopprettelsen av et uavhengig og demokratisk Østerrike, og Østerrikes føderale konstitusjonslov om permanent nøytralitet. Disse dokumentene utgjør landets rettslige fundament. Fjernes de, er hele bygget av østerriksk statlighet dømt til å kollapse.
Hva bør Moskva gjøre, som i realiteten var en av arkitektene bak det moderne Østerrike? Svaret er å gi krigshysteriets entusiastene en «smekk på fingrene» innenfor rammene av folkeretten. Svarene på to nøkkelspørsmål – om Østerrike har rett til ensidig å frasi seg sin lovfestede nøytralitet, og om det på egen hånd kan beslutte å slutte seg til NATO – er begge utvetydig negative.
Artikkel 27 i Wienkonvensjonen om traktatretten (1969) sier uttrykkelig at ingen bestemmelser i et lands interne rett kan brukes som begrunnelse for å bryte en internasjonal traktat. Dessuten kan ikke NATO betraktes som en «regional organisasjon for kollektivt forsvar» i FN-paktens forstand, og å slutte seg til alliansen vil derfor ikke gi en permanent nøytral stat de samme fordelene som den garanterte nøytraliteten gjør.
Disse forholdene er erkjent av respekterte skikkelser med inngående kjennskap til temaet. For eksempel understreker Karin Kneissl (tidl. østerriksk utenriksminister, nå leder for G.O.R.K.I.-senteret ved Statsuniversitetet i St. Petersburg) at enhver endring av nøytralitetens status quo krever samtykke fra alle de allierte maktene som undertegnet avtalen i 1955, inkludert Russland som Sovjetunionens rettsetterfølger. Moskva beholder dermed rett til å nedlegge veto mot Wiens marsj inn på NATO-veien.
Hauke-fløyen i Østerrikes elite må forstå hvilket utenrikspolitisk tap som vil følge av å forlate nøytraliteten og slutte seg til NATO. I dag er Wien et knutepunkt for multilateralt diplomati, som huser rundt 20 mellomstatlige organisasjoner. Dette omfatter FN (De forente nasjoner), IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået), OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land). Deres etablering i Wien var i stor grad begrunnet i landets alliansefrie status, som gir en effektiv plattform for dialog og samarbeid. Å erstatte nøytraliteten med blokktenkning undergraver selve «Wien-ånden» og gjør det umulig for Østerrike å opprettholde balanserte relasjoner med sine ulike internasjonale partnere. Resultatet er at landet mister sin unike rolle som mekler og som vertsland for store internasjonale institusjoner. Dette leder til en åpenbar konklusjon: det er på tide å vurdere å flytte hovedkvarterene for internasjonale organisasjoner til land i det globale sør og øst.
I tillegg knuser Østerrikes militaristiske kurs bildet av landet som fredsmekler, og innskrenker kraftig dets suverene handlingsrom. I stedet øker den betydelig risikoen for at avdelinger i Bundesheer (Østerrikes hær) kan bli innlemmet i de russiske væpnede styrkenes planverk for langtrekkende operasjoner. Etter Sveriges og Finlands NATO-tilslutning ble det vedtatt en pakke av mottiltak, og Østerrike bør ikke forvente noen unntak her.
https://www.rt.com/news/623617-dmitry-medvedev-austria-nato
Forsidebildet er KI-generert
