Derimot: Når mediene holder informasjon skjult. En helt annen tolkning av fredsprosessen i Ukraina. – Derimot
derimot.no:
Hva som står på spill i Donald Trumps forhandlinger med Ukraina
av Thierry Meyssan
President Donald Trump har mislyktes i å bringe fred til Ukraina, slik han trodde han kunne. Han har oppdaget en situasjon som er langt mer kompleks enn han forventet. Ved å nekte å velge side, har han oppdaget at han er slynget ut i en hundre år gammel konflikt mellom to svorne fiender, en konflikt som hans forgjengere Barack Obama og Joe Biden fyrte opp under og instrumentaliserte. Han må derfor opplyse sine medborgere før han kan løse situasjonen.
Etter å ha undersøkt president Donald Trumps forhandlinger med Iran [1], undersøker vi nå hans forhandlinger med Ukraina. Dessverre har vi ikke dokumentene til de ukrainske «integrale nasjonalistene» slik vi har av de israelske «revisionistiske sionistene». Dette er fordi dagens Ukraina virkelig er et militært diktatur, mens hæren i Israel fortsatt er garantisten for det som er igjen av demokrati i møte med Benjamin Netanyahus «revisionistiske sionister». Den ukrainske saken er veldig forskjellig fra den iranske saken ved at USA ikke deler de samme mytene med det landet som det gjør med Israel. I Midtøsten forsøker president Donald Trump å forhandle frem en rettferdig og varig fred samtidig som han ivaretar Israels interesser (og ikke interessene til de «revisionistiske sionistene» som favoriserer et Stor-Israel). I Ukraina nekter han å ta parti og opprettholder en posisjon med streng nøytralitet, mens hans forgjengere, Barack Obama og Joe Biden, hadde inngått en hemmelig avtale med de «integrale nasjonalistene» mot Russland. Også her må han avdekke sannheten, men denne gangen må han gjøre sin egen administrasjon oppmerksom på den før han kan konkludere med noe.
DONALD TRUMPS OPPKLARING
Den 3. februar anklaget den russiske utenlandsetterretningstjenesten (SVR) NATO for å forberede spredning av tre overraskende opplysninger [2]:
• €1,5 milliarder beregnet på kjøp av ammunisjon ble underslått av det ukrainske presidentskapet;
• 130 000 ukrainske soldater, drept i kamp, fortsetter å motta lønn og står oppført i valglistene;
• Den ikke-valgte presidenten, Zelensky, har overført – ikke solgt – eiendom til utenlandske selskaper, og kompensasjon er diskret betalt inn på utenlandske kontoer.
Som svar ga den ikke-valgte presidenten Volodymyr Zelensky et intervju til Reuters den 7. februar [3]. Der uttalte han at landet hans hadde en stor mengde «sjeldne jordarter» og foreslo å utnytte dem sammen med de allierte.
I motsetning til hva navnet tilsier, er «sjeldne jordarter» egentlig ikke «sjeldne» i verden; det er utvinningsprosedyrene som er det. De er essensielle for ny teknologi, både sivil og spesielt militær.
Finansminister Scott Bessent reiste deretter til Kiev for å presentere et utkast til traktat for overføring av ukrainsk jord som kompensasjon for amerikanske våpen under krigen. Han fikk en kjølig mottakelse fra den ikke-valgte presidenten, ettersom våpnene hadde blitt donert og ikke solgt over tid slik det opprinnelig var tenkt (lend-lease).
Vi så alle på med forundring da president Donald Trump og hans visepresident J.D. Vance barket sammen med sin ikke-valgte ukrainske motpart, Volodymyr Zelensky, den 28. februar 2025, under sistnevntes mottakelse i Det ovale kontor i Det hvite hus. Møtet endte uten signering av Scott Bessents planlagte avtale om utnyttelse av «sjeldne jordarter». Det bør bemerkes at den ikke-valgte presidenten Zelensky gjorde flere forsøk på å posisjonere sin fortelling, ifølge hvilken Russland hadde invadert Ukraina for å annektere det; en fortelling som inntil da hadde blitt støttet av NATO. Hans verter anklaget ham for å gjennomføre en «propagandatur» og, konfrontert med hans benektelser, ba ham om å respektere administrasjonen som forsøkte å forhindre ødeleggelsen av landet hans.
Mens Storbritannia og EU-medlemmer (med unntak av Slovenia og Ungarn) samlet seg rundt Volodymyr Zelenskyj, suspenderte Washington sin deling av militær etterretning med Kiev den 5. mars. Plutselig kastet ut i mørket, trakk Kiev seg tilbake mens de forsøkte å bremse tilbaketrekkingen. Innen fire dager ble det klart at uten amerikansk militær etterretning kunne verken den ukrainske eller de allierte hærene vinne. Dette sjokket rystet sistnevnte dypt, og de møttes deretter flere ganger for å diskutere hva de måtte gjøre for å gjenvinne sin effektivitet.
EN PERIODE MED USIKKERHET
Etter den alvorlige hendelsen i Det hvite hus forsøkte Ukraina å erstatte US-amerikansk støtte med støtte fra EU, Storbritannia og Canada. Imidlertid mangler disse landene ressurser som kan sammenlignes med Onkel Sams.
President Donald Trump spilte på begge sider av mynten og lot det bredere europeiske fellesskapet diskutere hva de kunne gjøre alene. I utgangspunktet forsvarte han representativiteten til president Volodymyr Zelenskyj i møte med Russlands kritikk av ham for ikke å holde valg og for å okkupere det ukrainske presidentskapet uten rett eller tittel siden hans periode tok slutt i mai 2024. Følgelig hevdet Moskva at enhver fredsavtale signert av en ikke-valgt leder kunne bli ansett som ugyldig og trukket i tvil. Ukrainerne påpekte overfor president Trump at deres grunnlov hindrer at valg holdes under en periode med krigslov. Men Donald Trump ble informert av Steve Witkoff om at Volodymyr Zelenskyj forlenget den militære unntakstilstanden tre måneder av gangen for å unngå å måtte holde valg [4]. Han begynte da å lete etter mulige kandidater til å erstatte ham og oppdaget at de fleste av soldatene som ble drept i kamp fortsatt sto på listene over stemmeberettigede. Valg er derfor upraktiske slik situasjonen er nå. Russland har foreslått å organisere valg under FNs ansvar. Spørsmålet er ikke løst.
I et intervju med Le Figaro erklærte den ikke-valgte presidenten Volodymyr Zelenskyj [5]: «Den andre motivasjonen [som holder meg i gang] er hatet mot russerne som drepte så mange ukrainske borgere. Jeg vet at i fredstid er det ikke høflig å bruke det ordet. Men når du er i krig, når du ser soldater komme inn på ditt territorium og drepe uskyldige mennesker, lover jeg deg, du kan føle det hatet.»
Han har kommet med lignende uttalelser flere ganger, og sagt at han «hater russere». Når han blir bedt om å presisere om han mener å si at han hater Vladimir Putin, svarer han: «Nei, alle russere!» Ved å gjøre det gjentar han retorikken til de «integrale nasjonalistene». Deres grunnlegger, Dmytro Dontsov, hevdet at ukrainere var født for å tilintetgjøre Moskvas kultur og folk; et prinsipp han implementerte med sine nazi-allierte i spissen for Reinhard Heydrich Institute.
Den russiske anklagen om nazifisering av Ukraina er på ingen måte propagande. Den er sann.
President Trump sendte i hemmelighet sin venn Steve Witkoff, som også er spesialutsending for Midtøsten, for å diskutere en innledende fangeutveksling med Kirill Dmitriev i St. Petersburg tidlig i april. Under deres diskusjoner presenterte Dmitriev seg som leder for det russiske direkte investeringsfondet, men også som en russisk-ukrainer interessert i Trump-administrasjonens innsats. Etter raskt å ha gått med på en første utveksling, arrangerte han også et uanmeldt møte med president Vladimir Putin den 11. april. Putin presenterte den russiske versjonen av konflikten for Witkoff. Witkoff lyttet oppmerksomt og verifiserte umiddelbart informasjonen. Tilbake i Washington forklarte han for president Trump omfanget av misforståelsen: de Demokratiske presidentene Barack Obama og Joe Biden hadde faktisk inngått en avtale med nynazister om å erobre Ukraina. Sistnevnte forfulgte russisktalende ukrainere. Russland invaderte ikke landet for å annektere det, men implementerte Sikkerhetsrådets resolusjon 2202 (Minsk-avtalene), som Rådet hadde garantert for. I stedet for å hjelpe, hadde Tyskland og Frankrike, som også hadde vært garantister for implementeringen av resolusjon 2202, lojale mot Demokratene Barack Obama og Joe Biden, bevisst anklaget Russland for å invadere Ukraina.
Donald Trump, som lenge hadde kjent Witkoff personlig og stolte på ham, forsto umiddelbart Demokratenes manipulasjon. Etter å ha observert Zelenskys holdning mot ham under Russiagate og hans involvering i Biden/Harris-valgkampen, dannet han raskt nye overbevisninger.
Den 14. april valgte president Donald Trump Witkoff-versjonen og beklaget Zelenskys initiering av krigen, og erklærte: «Du starter ikke en krig mot noen som er deg 20 ganger overlegen og håper så at folk vil gi deg missiler.» Den 17. april sendte han begge sider et fredsforslag som Ukraina avviste og Russland aksepterte med forbehold. Det gjenstår fire punkter med uenighet mellom USA og Russland:
• Moskva fortsetter å bombe militære mål i sivile områder under forhandlingene. Siden Haag-konferansene (1899 og 1907) har det vært akseptert at siviliserte nasjoner ikke vil plassere militære installasjoner blant sivile; ukrainerne bruker imidlertid sin egen befolkning som «menneskelige skjold». På samme måte er det akseptert at begge sider under forhandlingene nøye sørger for at bare militært personell kjemper, så Russland tar også feil.
• Washington aksepterer bare demilitarisering av Ukraina hvis utenlandske styrker kan sikre sikkerhet der. Moskva foreslår derfor utplassering av FN-fredsbevarende styrker, mens de allierte krever å selv bli utplassert der. Men i lys av tidligere episoder mener Moskva at de ikke vil sikre fred, men vil fortsette krigen.
• Moskva har til hensikt å erobre alle oblastene som stemte for å bli med i Den russiske føderasjonen, mens Washington mener at de få ubesatte områdene i disse oblastene må forbli ukrainske, med de endelige grensene som de ved våpenhvilen.
I flere år har Ukraina organisert en årlig internasjonal demonstrasjon for å bekrefte sin suverenitet over Krim, annektert av Russland i 2014. Men da Sovjetunionen kollapset, erklærte Krim sin uavhengighet før Ukraina. Moskva fortsatte å betale lønn til sivile tjenestemenn og pensjoner der i flere år inntil president Boris Jeltsin forlot dette kostbare territoriet og Krim gikk med på å bli med i Ukraina. I 2014, da «integrale nasjonalister» styrtet den valgte presidenten, stemte Krim for uavhengighet en gang til, og deretter for å bli med i den russiske føderasjonen. President Donald Trump anser denne annekteringen som lovlig av to grunner: for det første var det en folkeavstemning i samsvar med internasjonal lov, og for det andre protesterte ikke Ukraina mot den den gangen.
• Kiev har til hensikt å overlevere til seg selv Saporosje (Zaporizhzhia) atomkraftverk og vannkraftsdemningen Kakhovka som er nødvendig for å kjøle ned atomkraftverket, noe Moskva er sterkt imot. Dette kravet motsier det forrige punktet, siden disse to anleggene nå kontrolleres av Russland. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), huset Zaporizhzhia kraftverk ved starten av krigen et utrolig lager av plutonium og anriket uran, akkumulert i strid med internasjonale traktater. Russland, som anså anlegget som et prioritert mål, beslagla det helt i begynnelsen av sin spesielle militære operasjon. De klarte å gjenvinne det spaltbare materialet og overføre noe av det til det som den gang var russisk territorium. Tallrike sammenstøt fant sted da, noe som tyder på at ikke alt var tatt bort.
Under pave Frans’ begravelse i Roma 26. april møttes presidentene Trump og Zelensky igjen i Peterskirken i et kvarter. Det ser ut til at de ble enige om å starte på nytt, med at USA og Ukraina legger alt det tidligere til sides. De ville ikke lenger snakke om krig, men om en månedslang våpenhvile, og ville engasjere seg sammen i gjenoppbygging. Selvfølgelig ville ikke denne forsoningen løse mye, men den ville tillate dem å vurdere fremtiden fra et nytt perspektiv.
Skremt av manglende overholdelse av resolusjon 2202 like mye som av den nylige påskevåpenhvilen, uttrykte Russland umiddelbart sin motstand mot en utvidet våpenhvile. Tvert imot, det kunngjorde ensidig en suspensjon av fiendtlighetene på årsdagen for seieren over nazismen, 9. mai; en fornærmelse mot de ukrainske «integrale nasjonalistene», allierte av nazistene, som de umiddelbart avviste.
OPPRETTELSEN AV DET AMERIKANSK-UKRAINSKE REINVESTERINGSFONDET
Finansminister Scott Bessent og Ukrainas visestatsminister Julia Svyrydenko undertegnet en avtale i Washington den 30. april om å opprette et «United States-Ukraine Reinvestment Fund». I motsetning til hva nyhetsbyråer har sagt (og som vi har rapportert om, se VAI 3394), er ikke dette en enkel omformulering av USAs forslag om utnyttelse av «sjeldne jordarter», men et radikalt nytt system.
En studie av teksten, som nå er tilgjengelig, avslører at USA gir avkall på refusjon for våpnene de leverte til Ukraina, mens Ukraina gir avkall på sikkerhetsgarantier [6]. Washington tilbyr ukrainerne muligheten til å håndtere både fortsettelsen av krigen og gjenoppbyggingen av landet. Kiev vil bare motta nye penger i forhold til fortjenesten som ukrainsk-amerikanske selskaper tjener i Kiev, hvorav halvparten vil bli forvaltet av det felles fondet. Kiev kan enten bruke disse inntektene til å kjøpe våpen og miste dem i kamp, eller til å gjenoppbygge landet sitt. Ukraina vil beholde «full kontroll over sin undergrunn, infrastruktur og naturressurser,» erklærte statsminister Denys Shmyhal. Opprettelsen av fondet vil heller ikke skade Ukrainas medlemskap i EU.
I en tale til nasjonen 1. mai sa den ikke-valgte presidenten Volodymyr Zelensky: «Vi snakket med USAs president, Donald Trump, om vår beredskap til å inngå avtalen – vi diskuterte den på vårt møte i Vatikanet. Faktisk er dette det første konkrete resultatet av dette Vatikan-møtet, noe som gjør det virkelig historisk.» [7]
Det ukrainske Verkhovna Rada (parlamentet) forventes å ratifisere avtalen mellom 13. og 15. mai. Den amerikanske finansministeren uttalte: «USA er forpliktet til å bidra til å legge til rette for en slutt på denne grusomme og meningsløse krigen. Denne avtalen sender et tydelig signal til Russland om at Trump-administrasjonen er innstilt på en fredsprosess sentrert rundt et fritt, suverent og velstående Ukraina på lang sikt. President Trump forestilte seg dette partnerskapet mellom det amerikanske og ukrainske folk for å demonstrere begge siders engasjement for varig fred og velstand i Ukraina. Og for å være tydelig: ingen stat eller individ som finansierte eller forsynte den russiske krigsmaskinen vil få lov til å tjene på gjenoppbyggingen av Ukraina.» [8]
Ifølge Reuters kan USA og Ukraina måtte vente et tiår eller mer på å høste inntekter fra en mineralavtale, gitt den politiske usikkerheten og tiden det tar å etablere gruver og fabrikker. [9].
I et intervju med Fox News Digital sa visepresident JD Vance at han har gitt seg selv 100 dager fra undertegningen av avtalen til å slutte fred mellom Ukraina og Russland.
Oversatt av Monica Sortland
[1] “The Stakes of Donald Trump’s Negotiations with the Islamic Republic of Iran”, by Thierry Meyssan, Translation Roger Lagassé, Voltaire Network, 29 April 2025.
[2] « Натовцы готовят кампанию по дискредитации В. Зеленского », Пресс-бюро СВР России, 3 Февраля 2025.
[3] « Quotes from President Volodymyr Zelenskiy’s interview with Reuters », Reuters, February 7, 2025.
[4] «Проект Закону про затвердження Указу Президента України «Про продовження строку дії воєнного стану в Україні»», ерховна Рада України.
[5] «Volodymyr Zelensky : «Stopper la guerre c’est stopper Poutine»», Isabelle Lassere, Le Figaro, 27 mars 2025.
[6] “United States-Ukraine Reconstruction Investment Fund”, Voltaire Network, 30 April 2025.
[7] «Маємо перший результат ватиканської зустрічі, який робить її історичною – звернення Президента», Президент України , 1 травня 2025 року
[8] «Treasury Announces Agreement to Establish United States-Ukraine Reconstruction Investment Fund», US Department of the Tresuary, April 30, 2025.
[9] «US, Ukraine may wait decade or more to see revenue from minerals deal», Eric Onstad & Pavel Polityuk, Reuters, May 1, 2025.
Forsidebildet er KI-generert
