Derimot: Når historien omskrives må ting snues på hodet.Forbrytere blir helter og heltene blir skurker. – Derimot
derimot.no:
Historien skal omskrives for fullt. Sovjetunionen (Russland) skal gis like stort ansvar for krigen som det nazistiske Tyskland. I forbindelse med 8. mai-feiringen i Norge som er omgjort nesten til det motsatte – en hyller norske deltagere i en imperialistisk krig (f.eks. Afghanistan) – er det hele i ferd med å ligne en politisk grimase, en karikatur hvor likt og ulikt er sauset sammen.
Artikkelen under forteller om hvem som stod for barbariet og hvem som stanset det.
Knut Lindtner
Redaktør
Europa visker ut sannheten om andre verdenskrig – men nazistenes forbrytelser må aldri bli glemt
Sonja van den Ende, Strategic Culture, 5. mai 2025
© Foto: Offentlig eiendom
Fascismen har blusset opp igjen i Europa, med nynazister som maskerer seg som nasjonalister – særlig i Ukraina, hvor et høyreekstremt regime strammer grepet.
Når 9. mai nærmer seg, forbereder Russland seg på å minnes frigjøringen og nederlaget til nazistene som styrte Tyskland og Østerrike (etter Anschluss i 1938) fra 1933 til 1945. I løpet av denne tiden invaderte de en rekke europeiske land og lanserte den grusomme Operasjon Barbarossa – et forsøk på å erobre Sovjetunionen.
I sin jakt på Lebensraum, forsøkte nazistene å «rense» okkuperte territorier for jøder, romfolk, ikke-ariere og kommunister og andre politiske motstandere. Dette var etnisk rensing, men nazistene var pionerer innen industrialiserte metoder for sine grusomheter. I starten brukte de massenedskytinger, men senere introduserte de gasskamre som brukte gassen Zyklon-B [som Norsk Hydro forsynte dem med i store kvanta, mrk.], og hevdet at dette var mer «effektivt» og sparte soldatene deres for psykologiske traumer. Likevel krevde massenedskytinger fortsatt hundretusenvis av liv, først og fremst jøders, i Ukraina, Polen, Hviterussland og de baltiske statene.
Et av de mest beryktede stedene er Babi Jar (Babyn Jar) nær Kiev, hvor ukrainske kollaboratører myrdet omtrent 34 000 jøder 29.–30. september 1941. Som nylige dokumentarer avslører, manglet nazistene tilstrekkelig mannskap til å utføre slike massakrer alene.
Ved krigens slutt ble 8500 medlemmer av SS Galizien-divisjonen – ukrainske soldater som var implisert i avskyelige forbrytelser – innvilget flyktningstatus i Storbritannia, og mange emigrerte senere til Canada. Den nylige hyllesten av nazivetaranen Jaroslav Hunka i Canadas parlament understreker hvordan nazismen vedvarer i Vesten.
Litauen led et av de høyeste jødiske dødstallene, med opptil 90 % av sin jødiske befolkning utryddet under nazistisk styre og med lokal medvirkning. Ponary-massakren, overvåket av tyske SD og SS, men utført av litauiske dødsskvadroner (Ypatingasis būrys), krevde rundt 100 000 liv – for det meste jøder, polakker og russere – mellom juli 1941 og august 1944.
Jøder samles av litauiske militsmenn for henrettelse i en ravine i Ponar-skogen. Tysk-okkuperte Litauen, 1941. © Med tillatelse fra YIVO Institute for Jewish Research.
I Hviterussland (Belarus) står Khatyn-massakren som et særlig brutalt eksempel. Den 22. mars 1943 massakrerte Schutzmannschaft Battalion 118 – i stor grad bestående av ukrainske kollaboratører, hjulpet av SS-Sonderbataillon Dirlewanger – nesten hele landsbyen som gjengjeldelse for partisanangrep. Over 90 % av hviterussiske jøder (mer enn 600 000 mennesker) ble utryddet i massenedskytinger. Minst 5000 hviterussiske landsbyer ble brent, ofte med alle innbyggere drept – noen med opptil 1500 ofre – som straff for partisanstøtte. I motsetning til i Ukraina og Baltikum, motsatte de fleste hviterussere seg nazistene, og opprettholdt et kommunistisk og multietnisk samfunn som lignet på det bredere Sovjetunionen.
Polen gjennomgikk enorme lidelser under Nazi-Tyskland og dets aksekollaboratører. Okkupasjonen førte med seg systematisk folkemord, særlig rettet mot jødiske polakker, ettersom nazistene så på slavere og jøder som rasemessig underlegne «undermennesker» som skulle utryddes. De fleste konsentrasjonsleire utenfor Tyskland lå i Polen, med Auschwitz som den mest beryktede. Auschwitz ble etablert i 1940 etter nazistenes erobring av Polen, og hadde anslagsvis 1,1 millioner dødsfall på under fem år – 1 million jøder, 70 000 polakker, 21 000 romfolk og sinti, 15 000 sovjetiske krigsfanger og 12 000 andre (tsjekkere, hviterussere, jugoslaver, franskmenn, tyskere og østerrikere). Den sovjetiske Røde armé frigjorde Auschwitz 27. januar 1945.
I dag ulmer nazismen fortsatt i Europa. Russland, som nå kjemper mot gjenoppblomstrende nazisme i Ukraina, har blitt utestengt fra minnemarkeringer av Holocaust – en fornektelse som er et symbol på Europas vedvarende fascistiske tendenser.
Øst-Europa og Russland bar hovedtyngden av Operasjon Barbarossa, men omfanget av grusomhetene ville ha vært umulig uten lokalt samarbeid – særlig i Ukraina og Baltikum. Den dag i dag forbyr Litauen diskusjon om sin medvirkning til Holocaust, inkludert drapet på jøder, kommunister og andre motstandere.
Vest-Europa var også vitne til nazistisk brutalitet. I Frankrike ødela SS under massakren i Oradour-sur-Glane 10. juni 1944 landsbyen og brant 643 sivile levende i kirken. I Nederland førte razziaen i Putten 1. oktober 1944 til deportasjonen av 602 menn – hele landsbyens mannlige befolkning – til tyske konsentrasjonsleirer; bare 48 overlevde.
Rotterdam, en arbeiderklasseby med sterke sosialistiske og kommunistiske sympatier, led enormt. Den 14. mai 1940 utslettet tyske bombefly det historiske sentrum. Senere, under sultvinteren 1944–1945, ble Rotterdam – i likhet med Leningrad – beleiret, med mat reservert for okkuperende tyskere. Over 20 000 døde av sult og kulde. Byen gjennomgikk henrettelser og deportasjoner, og ble Nederlands siste frigjorte by.
I Serbia og Hellas ble hele landsbyer jevnet med jorden under anti-partisanoperasjoner. I Hellas skiller Kandanos- og Viannos-massakrene seg ut. I Serbia drepte Wehrmacht over 2700 sivile i Kragujevac-massakren (oktober 1941) og 2000 i Kraljevo-massakren. Innen desember 1941 hadde tyske represalier krevd 20 000–30 000 serbiske liv – ikke jøder, men lokalbefolkningen som motsatte seg nazistisk okkupasjon.
Åtti år senere har Vest-Europa visket ut mye av denne historien, og omskrevet narrativer for å fordele skylden for krigen likt mellom Tyskland og Russland. Minnemarkeringer (som Russland er ekskludert fra) fokuserer på konsentrasjonsleire og D-dagen, og nedtoner Sovjetunionens sentrale rolle. Fascismen har blusset opp igjen i Europa, med nynazister som maskerer seg som nasjonalister – særlig i Ukraina, hvor et høyreekstremt regime strammer grepet. Nok en gang ser Europa bort, og gjør Russland til syndebukk i stedet for å konfrontere sin egen medvirkning.
Maskinoversettelse bearbeidet av Monica Sortland
Forsidebildet er KI-generert
