Derimot: Midtøsten: Israel er en stat uten internasjonalt anerkjente grenser. – Derimot
derimot.no:
Av Trond Ali Linstad
Det er viktig å anerkjenne dette; at Israel er en stat uten internasjonalt anerkjente grenser. Med følgende forklaring: «Israel» motsetter seg fastsatte grenser for Israel ønsker stadig med land som må tas gjennom aggresjon og kriger og nye okkupasjoner, der tidligere avtaler om våpenhvile og «grenser» blir visket ut. Det er Israels praksis.
FNs delingsplan. La oss begynne med FNs delingsplan av 1948. Den 29 november 1947 stemte FN for å avslutte Det britiske mandat Palestina den 1. august 1948 samt å løse den Arab-Israelske konflikt i Det britiske mandatet Palestina for en plan for å dele Mandatets territorium. Planen ble kalt FNs Delingsplan for Palestina eller FNs Hovedforsamlings Resolusjon 181. Dette å notere: Resolusjoner i FNs Hovedforsamling er ikke bindende vedtak. De er kun rådgivende og oppfordrende i forhold til aktuelle saker, slik regelverket er.
Britisk utenrikspolitikk og Balfour-deklarasjonen. Bakgrunnen var en deklarasjon fra den britiske utenriksminister Lord Balfour til Lord Rothschild, leder for Den britiske sionist-bevegelsen. Deklarasjonen slo fast at «Hans Majestets regjering ser med støtte på etableringen i Palestina av et nasjonalt hjem for det jødiske folk» under forutsetning av at «ingen ting skal bli gjort som kan volde ulempe for de sivile og religiøse rettigheter til ikke-jødiske samfunn i Palestina». Det var ingen formelle forpliktelser. (Wikipedia)
«Skandale» rundt avstemningen i FNs Hovedforsamling. Forslaget om deling av Palestina skulle opp til avstemning i FNs Hovedforsamling. USA og sionistene påla forsamlingen et utilbørlig press for å stemme for deling. Medlemsland som hadde talt mot deling, endte med å stemme for i avstemningen grunnet det pågående presset. Avstemningen ble flere ganger utsatt i Hovedforsamlingen da det nødvendige flertallet manglet. USAs og sionistenes press «grenset nært til en skandale», ifølge USAs forsvarsminister John Forrestall. (The Forrestal Diaries, N.Y. 1951, s. 363.)
FNs Hovedforsamling og Palestinas deling. FNs Hovedforsamling gjorde «en ikke-bindende anbefaling» (Wikipedia, min utheving) for en tre-delt vei for deling av Palestina. Majoriteten bak innstillingen «så for seg» (Wikipedia, min utheving) Palestina delt i tre deler: en arabisk stat, en jødisk stat og Jerusalem By.
Den fremførte arabiske stat skulle inkludere «det sentrale og del av det vestlige Galilea, byen Acre, høydelandskapet Samaria og Judea, og omfatte det som nå er Gaza-stripen» (min utheving) «med noe ørkenlandskap langs den egyptiske grensen» (Wikipedia).
Den foreslåtte planen ble av flere vurdert som “pro-sionistisk” ved å sette av 56% av landet til den jødiske stat når den palestinske arabiske befolkningen telte det dobbelte av den jødiske befolkningen. (Wikipedia)
Den arabiske siden avviste delingsplanen. De hevdet at sionisters krav på landet var uten legal og moralsk basis. Bare en arabisk stat i hele Palestina ville være i samsvar med FNs Charter. (Wikipedia)
Den jødiske/sionistiske siden støttet delingsplanen. Sionist-ledere, og spesielt David Ben-Gurion, «anså godkjenning av delingsplanen som et taktisk skritt og springbrett for framtidig ekspansjon over hele Palestina» (min utheving). Sionistene skulle ta «eierett til landet som hele». (David Ben-Gurion) Og Chaim Weizmann, Israels første president, som om deling anførte: «Vi skal spre ut over hele lendet i passende tid … dette er bare et tiltak for de neste 25 til 30 år.» (Wikipedia)
Nå ser vi dette i Gaza, snart kommer Vestbredden og andre deler av Palestina. Reidar Holtet og Vårt Land vil følge dem i det? Med eller uten motforestillinger.
Folkeforbundet. Seiersmaktene etter første verdenskrig, som manipulerte med sine kolonier, kom sammen i april 1920 og bekreftet britenes løfte om å opprette et «nasjonalt hjem» for jødene i Palestina. Den nyopprettete verdensorganisasjonen, Folkeforbundet, som var dominert av det kolonialistiske Vesten, hadde selvsagt ikke moralsk rett til å dele ut sine imperialistiske besittelser etter eget forgodtbefinnende. Stormaktene og britene var forpliktet til å støtte sionistene, enten den var rett eller gal, god eller dårlig.
Krigens vinnere etter andre verdenskrig oppløste Folkeforbundet. Storbritannias mandat til å styre Palestina ble dermed folkerettslig hengende i luften, en av flere forpliktelser som ble overført til FN. Den britiske regjeringen kunngjorde at det var umulig å løse uenigheten mellom sionistene og palestinerne gjennom forhandlinger. FN, den nye verdensorganisasjonen, fikk ta over og finne ut hva som skulle skje med Palestina. (Jf. Odd Karsten Tveit. «Palestina. Israels ran, vårt svik.» 2023.)
Folkeforbundet opphørte i 1946 og førte til et legalt dilemma. Britene overførte spørsmålet om Palestina til FN. (Wikipedia)
Israel uten grenser. «Et trekk ved Staten Israel er at dens grenser aldri er blitt fastsatt.» (United Nations. «Acquisition of Land in Palestine.» New York, 1980.)
Staten Israel tar mere land. FNs delingsplan var foreslått vedtatt og dato satt for britenes uttrekking. Før vedtatt dato gikk sionistiske styrker inn i områder som etter planen skulle inngå i den arabiske staten. De okkuperte en rekke byer og landområder for de palestinske araberne: Beisan, Jaffa, Ace, Lydda og Ramle og de arabiske deler av Haifa, Safad og Jerusalem ble okkupert av de sionistiske styrkene. (United Nations. «Acquisition of Land in Palestine.» New York, 1980.)
Senere har pågått nye kriger. I hver krig har Israel tatt mere land og inkludert områder i den israelske staten, i strid med internasjonal rett. Staten Israel har vokst i areal, grenser er blitt utvidet. Prinsippet synes uttrykt av tidligere israelsk statsminister Golda Meir: «Grenser er der jøder lever, det er ikke streker på et kart.» (United Nations. «Acquisition of Land in Palestine.» New York, 1980.) FNs Hovedforsamling har i flere omganger i forhold til Israel, pekt på «det utillatelige ved å erobre territorier ved makt». (FN res. 2949, 267, 298, 2253.) Staten Israel hører ikke; palestinerne og andre er offer.
Artikkelen er refusert som debattinnlegg i avisa Vårt Land.