Derimot: Menneskets naturlige behov: Giro D’Italia og det store spørsmålet. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Giro-observatør med blikk for det menneskelige bak heltedådene
Syklister i verdensklasse kjemper seg daglig gjennom bratte fjell, skarpe svinger og hissige spurter – men det finnes en kamp som er like menneskelig som den er uunngåelig: kampen mot blæra og avføringssystemet.
På TV ser vi gutta i Giro d’Italia suse avgårde med elegante tråkk og høyt tempo. Men innimellom, gjerne når kameraet panorerer ut mot landskapet, skjer det noe litt mer jordnært. En rytter svinger rolig ut i veikanten, glir ned av setet – og lar det stå til.
Menn i farten
For menn er nemlig dette relativt enkelt. Mange har finpusset teknikken og klarer å late vannet i fart – mens de triller rolig nedover eller bak i feltet. Noen ganger gir lagkameratene dem en hånd – bokstavelig talt – ved å dytte dem forsiktig fremover mens de står i «pissestilling». Rytterne har utviklet nesten akrobatiske evner her.
Og om det blir for upraktisk? Da svinger de ut i grøfta, tisser lynraskt og hiver seg på sykkelen igjen.
Kvinner med mer logistikk
Men hva med kvinnene? Når det gjelder å gjøre sitt fornødne, har ikke anatomien vært like generøs. Her er det sjelden snakk om noen manøver i fart.
Nei, kvinnelige syklister må gjerne:
– Planlegge stopp sammen med laget.
– Hoppe av sykkelen og søke dekning bak en hekk, bil eller grøft.
– Slite med trange sykkelshorts, som ikke akkurat er designet med «rask tilgang» i tankene.
Noen bruker triks som å dra shortsen til siden. Andre har fått spesialsydd shorts med glidelås eller hurtigløsning bak – men det tar fortsatt tid, og tid er som kjent en knapp ressurs i konkurranser.
Når det virkelig gjelder…
Og hva med nummer to?
Vel… La oss si det sånn: De fleste prøver å få gjort det i god tid før etappen starter. Men i sjeldne (og tragikomiske) tilfeller har ryttere blitt tatt av magetrøbbel og latt det skje der og da – på setet. Det er ikke populært, verken blant konkurrenter, publikum eller vaskepersonell.
En gang i Tour de France skal en rytter ha ofret både stolthet og bukse for å nå mål – med dårlig mage og stor vilje.
Sykkelhelter – også på dofronten
Så neste gang du ser Giro-ryttere presse seg opp en dolomittbakke, husk at de ikke bare kjemper mot klokken og konkurrenter – men også mot kroppens helt dagligdagse behov.
Det er kanskje ikke mye glamorøst ved dette aspektet av sykkelsporten, men det er til gjengjeld svært… menneskelig.
