Derimot: Meningen med livet? Vi må finne svarene selv. – Derimot
derimot.no:
Our soul resides outside of this construct and realms, in a place called home, a place we have all come from and always return to.
(Darius J. Wright)
Av Jan Terje Voilås
Vi blir født, vi lever noen år og så dør vi. Vi kommer til verden med en kropp, men selv den må vi etterlate her. Fødsel og død er et faktum, et uomtvistelig stykke sannhet. Hvorfor er da livet langt på vei fylt med løgn, tyveri, bedrag og grådighet, og for mange også med ubeskrivelig vold og lidelse? Det synes ikke å finnes noen grenser for hva vi er i stand til å gjøre med hverandre, selv ikke med våre små barn, som enkelte ikke har noen problemer med å voldta, torturere, langsomt drepe og så spise? Hvorfor er det så ekstremt viktig for så mange med mer og mer makt over andre, og ikke bare nok rikdom, men til slutt all rikdom og all makt, når det etter kort tid ikke betyr noen verdens ting?
For over 20 år siden stoppet jeg i et veikryss i byen Gorgan i Iran. Det var sent på ettermiddagen, så jeg lurte på om jeg skulle bli natten over i Gorgan, eller fortsette østover. På fortauet like ved stod en mann, hans kone og deres lille datter. De ventet på grønt lys. Vi så på hverandre, jeg smilte og nikket, og smilet fikk mannen, som ikke kunne et ord engelsk, til å komme over og gi tegn til at jeg måtte komme med dem. Jeg nølte litt, men noe i meg visket JA, og det førte til en lang kveld, et enormt måltid, en varm seng og et vennskap som har vart siden. Senest i går kveld mottok jeg en epost fra Kiana, den lille fem år gamle datteren, som nå er en voksen ung kvinne som akkurat har fullført sin hovedfagsoppgave ved et universitet i Teheran. Jo, det finnes også omsorg og medmenneskelighet på tvers av alle grense, over alt og i overflod.
Så hva er virkelig sant, ikke bare en bit her og en bit der, men et større og mer helhetlig bilde? Hvorfor slike absurde kontraster? Og hvor kan vi finne ut mer, når så mye av det vi har blitt fortalt gjennom livet har vært løgn? Er en religion svaret, og eventuelt hvilken? Det finnes et sted mellom 4.000 og 10.000 ulike religioner og trosretninger, og selv innenfor hver av dem, utallige varianter.
Bare i lille Egersund, hvor alle troende på 60-tallet var kristne, fantes det over 50 ulike menigheter hvor det eneste de kunne enes om var at alle de andre på et eller annet punkt i sin lære tok feil. Dessuten, hvor mange ganger gjennom historien har religiøs tro stoppet løgn, bedrageri, drap og lidelse? Kan noen nevne ett eksempel, ikke på religiøse enkeltpersoner, martyrer, som det finnes mange av, men på religiøse grupper som blankt har nektet å utføre vold, plyndring og drap, fordi det ikke er forenelig med deres tro?
Hvis alle religioner kan utelukkes i jakten på virkelig sannhet, så kan man like gjerne utelukke absolutt alt i hele tidsrommet mellom fødsel og død for hele menneskeheten, nåtid såvel som fortid. Det betyr ikke at det ikke finnes elementer av sannhet også mellom fødsel og død, kun at det er så mye løgn der at vi aldri med sikkerhet kan vite om det er løgn eller sannhet vi finner. Alt synes å være tuklet med.
Så hvor kan vi lete da? Før fødsel og etter død? Vel, det vil forutsette at det finnes noe der, og at vi mennesker ikke bare er ren biologi, men noe mer. Ja, vi er noe mer, sier hver eneste religion jeg har satt meg inn i, for uten et liv etter livet, ingen religion.
Likevel, på akkurat dette punktet mener jeg at alle religioner har rett, ikke bare fordi den enkelte religions lære sier at det er slik det er, men fordi en betydelig mengde forskning over de siste 50 årene har kommet til samme konklusjon; nemlig at vi er noe vesentlig mer enn kun en biologisk kropp, for vi kan erfare, oppleve, lære og erindre, selv etter at vår biologiske kropp er erklært 100% død. Vi består med andre ord også av noe som ikke vil dø, selv om kroppen vår dør. Mannen som sparket dørene på vid vegg for all denne forskningen heter Raymond Moody.
NDE og OBE
NDE er et akronym for «Near Death Experience», et begrep Raymond Moody skapte i 1975 med boken «Life After Life» (Livet etter Livet på norsk), en studie av 150 mennesker som alle hadde opplevd å dø, var erklært døde, men som senere våknet opp og kunne fortelle hva de hadde opplevd.
Jeg husker jeg leste Moody’s bok flere ganger, og har periodevis fulgt med på hva som har skjedd innen dette feltet av forskning og kunnskap som Moody åpnet dørene til for 50 år siden, og som senere har forgrenet seg i mange retninger og gjort begreper som «remote viewing», «psychic viewing», «extrasensory perception», «channeling», OBE (out of body experience) til hverdagsuttrykk, spesielt de siste årene hvor stadig flere synes å befinne seg i en fase av «spirituell oppvåkning», som vel kan beskrives som en mental oppdagelsesreise i jakten på hvem man virkelig er.
Her kjenner jeg meg godt igjen, for når man gjennom hele livet har blitt matet og programmert med løgner, og så oppdager det, så er det naturlig at man begynner å lure på hvem man virkelig er.
Dette førte meg først til Chuck Swindoll Jr., sønn av pastor Chuck Swindoll, en av USAs og verdens mest kjente kristne predikanter, helt på høyde med den i Norge mer kjente Billy Graham.
Chuck Jr. sine erfaringer og tanker er vel verd å bruke mange timer på, og det var i Chuck’s kjølvann at jeg via mange omveier oppdaget en annen ung mann, Darius J. Wright, i et intervju på Youtube-kanalen «Next Level Soul». Hva Darius har å fortelle, er absolutt verd oppmerksomhet fra alle som liker en skikkelig «brain-twister», spesielt fra «den andre siden».
Hva vi IKKE er
Gjennom hele sin oppvekst opplevde Darius ofte at hans sjel forlot hans kropp, altså en «ut av kroppen»-opplevelse (OBE), som for han i mange år var forbundet med frykt og redsel, som dypest sett var frykten for å dø. Det var først i 17-års alderen at han bestemte seg for mentalt å kontrollere frykten, og så finne ut hva det var han virkelig opplevde, og hvorfor dette så ofte skjedde med han.
Siden den gang har Darius, etter eget ønske og under full mental kontroll, lagt ut på hundrevis av OBE-reiser til den andre siden, til der hvor alle sjeler vet at de virkelig hører hjemme. På disse OBE-reisene har Darius over tid fått tilgang til mer og mer av sin tidligere erfaring, og til kunnskap om hvordan alt henger sammen.
Ifølge Darius så er våre sjeler eviglevende, suverene og frie. Vi vil aldri dø og vil aldri kunne kontrolleres av andre. Hver enkelt sjel står fritt i alle valg. Den høyeste verdi på den andre siden er «ubetinget kjærlighet», så ingen vil dømme eller fordømme noen andre. Den eneste som kan dømme oss, er oss selv.
En sjel er fysisk, mye mer fysisk og bevisst enn hva en sjel i en kropp oppleves som her på jorden. Vi vil oppleve oss selv på den andre siden, akkurat som vi opplever oss selv her på jorden, bare mye sterkere.
Universet er ikke hva vi blir fortalt her på jorden, altså med solsystemer, galakser, Big Bang og alt dette, men består, i tillegg til «The Void» (intet-tomrom), av utallige konstruksjoner (constructs), hvor hver konstruksjon kan bestå av noen få eller mange ulike sfærer (realms), som alle sjeler fritt kan oppsøke, oppleve og erfare.
Den jordiske konstruksjonen, hvor vi er nå, består av 12 sfærer, hvor vårt jordiske liv kun er en. Denne velger vi å komme til for å oppleve «hva vi IKKE er». Dette er den eneste konstruksjonen vi må bli født inn i, og dø ut av, derfor eksisterer «reinkarnasjon» kun her. Om jeg har skjønt dette riktig, så er dette for at vi skal kunne oppleve «frykten for å dø», for det er kun gjennom frykt at en sjel kan kontrolleres, for det er i utgangspunktet umulig, men nødvendig for at vi skal kunne oppleve «hva vi IKKE er».
David Icke har i mange år hevdet at vi lever i en «simulering». Darius, som er ekstremt forsiktig med sine ord, bruker ikke ordet «simulering», da denne jordiske konstruksjonen er virkelig nok, gitt formålet med den, som altså er at våre sjeler skal få oppleve «hva vi IKKE er». Alle Gates, Fauchier og Stoltenberger er altså nødvendige for å gi gjestende sjeler opplevelsen og erfaringen denne konstruksjonen er skapt for. En bedre beskrives kan kanskje være å betrakte det hele som et skuespill, en film, eller en «virtual reality»-opplevelse hvor rollene vi spiller og opplever, er rollene som oss selv, og hvor historien handler om en episk kamp mellom «Det Gode» og «Det Onde», som også er beskrevet i relativt nylig oppdagede dødehavsruller.
Darius hevder videre at alle universets konstruksjoner vil opphøre når deres formål er oppnådd, og at vi er nær det punktet for vår «earthly construction». Dette er ikke ulikt det vi holder på med her på kloden, vi designer og bygger konstruksjoner med formål, og fjerner dem når formålet ikke lenger eksisterer.
Darius forteller at han ikke er her for å overbevise noen om at hans erfaringer og kunnskap er «sannhet», men for å vise alle som ønsker hvordan de selv kan tre ut av egen kropp og reise til den andre siden hvor de selv kan oppleve hvem de virkelig er, og hvordan alt henger sammen.
Noen OBE-reiser hadde utvilsomt vært spennende, men siden jeg allerede har en åpen billett, så blir jeg her så lenge jeg kan, om ikke annet enn for å teste min mentale styrke og frykt-kontroll, selv om det skulle bli med en revolver mot pannen. Jeg vil kanskje høre skuddet, men innen kulen når hodet, så har jeg sjekket ut.
Darius forteller mye mer, men det som gjør Darius interessant for meg, er hans ro, sensitivitet og konsistens. Det er den samme historien han forteller i alle intervjuer jeg kan finne, helt uten avvik. Det finnes imidlertid enkelte temaer han ikke berører, og jeg har også flere spørsmål jeg ikke finner Darius’ svar på, men kan det være fordi vi selv må finne disse svarene?
I boken «The Tibetan Book of Living and Dying” skriver Sogyal Rinpoche at om livet skal gi mening, så må vi hver dag tenke på det å dø (fritt sitert). Han illustrerer dette med en historie om en munk som hver kveld ga bort sine fire beskjedne eiendeler, så han til enhver tid var uten binding til sitt jordiske liv, og klar til å dø. I årevis måtte han hver morgen be om å få tingene sine tilbake, men så en morgen hadde sjelen reist.
I historien til Darius finner vi det samme budskapet, i tillegg til at det ikke vil skade om vi også øver oss på ikke å dømme andre, for da øver vi oss samtidig på «ubetinget kjærlighet», for i vårt virkelige og fremtidige liv som frie suverene sjeler, så er det nettopp det vi er.
2020-2025-2030
Jeg tenkte at Moody, Swindoll, Wright og Sogyal Rinpoche, kan være en god start på 2025, for det kan vi kanskje trenge? Vi befinner oss nemlig ganske nøyaktig midt mellom to kritiske tidspunkter; 2020 som var starten på «The Great Reset» med C19 som startskudd, og 2030, året Mr. Global har satt for flere av sine avsindige mål (Agenda 2030).
Vi bør med andre ord være mentalt forberedt på at nivået av globalt kaos og galskap vil øke betydelig fremover, og da kan det være viktig med perspektiver som kan gi oss mental ro, uten fnugg av frykt, for det er kun gjennom frykt at tilstrekkelig mange kan kontrolleres til at Mr. Global, «Det Onde», vil vinne denne episke kampen vi alle frivillig har meldt oss til.
Uten frykt, og med solid forankring i hvem vi virkelig er, så vil vi ikke bare vinne, vi vil triumfere, som Gregg Bradon uttrykker det i videoen hvor han begynner med dødehavsrullene (lenke over). «Ubetinget kjærlighet», den ultimate utgaven av oss selv, er med andre ord også det ultimate våpen i denne kampen, for dette våpenet er helt uten frykt.
Dessuten, ifølge Darius, hva har vi vel å frykte når det verste som kan skje oss her, hvor vi selv har valgt å være akkurat nå for virkelig, Big Time, å få oppleve hva vi ikke er, er at vi sjekker ut og reiser hjem til hva vi virkelig er? Makes sense, right?
La meg til slutt få nevne at Braden, Swindoll og Wright overlapper på svært mange punkter, selv om deres bakgrunn og erfaring knapt kunne vært mer forskjellig.
Med dette ønskes alle et utmerket nytt år.
Stay strong, stay smart, look for the truth.
