Derimot: Med Arbeiderpartiet aleine i regjeringen: Full fart fremover mot EU! – Derimot
derimot.no:
En ønsket krise
Statsminister Jonas Gahr Støre soler seg i uventet framgang for Arbeiderpartiet.
Av Jan Christensen
Noen peker på strømløftet som grunn. Fastpris på 40 øre pluss moms for så mye strøm du orker å bruke.
Andre mener at med Stoltenberg som finansminister, vil Ap-velgere som har gått til høyre, komme tilbake. Lillavelgerne.
Begge forklaringene har mye for seg, selv om mange synes strømløftet betyr strømsløsing og at Stoltenberg heller burde sitte som tiltalt i krigsforbryterdomstolen i Haag.
Nå skal han i stedet styre Norges pengesekk, og i verste fall pøse ut enda flere ekstramilliarder til et krigsherjet Ukraina. Krigen fortsetter og milliardene fyller korrupte lommer.
I den såkalte Hurdalsplattformen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, gjeldende for årene 2021-25, var det enighet om å beholde EØS-avtalen. Men: Regjeringa skulle stå opp for norske interesser, deriblant styrke nasjonal kontroll på energifeltet. Handlingsrommet – reservasjonsretten – skulle brukes aktivt.
Fram til regjeringsbruddet for noen uker siden, skjedde lite. Framfor å behandle EU-direktiver som skapte uenighet, ble direktivene i stedet lagt i en skuff.
Selv om dette neppe kan kalles aktiv bruk av reservasjonsretten, skapte det ro.
Passiviteten brøt heller ikke med EØS-avtalens klare bestemmelser om at det var opp til Norge i hvilken grad vi ønsket å innføre nye regler og påbud fra EU.
Så slapp Støre katta ut av sekken. Det hadde aldri vært hans mening å bruke denne reservasjonsretten. Vi skal innføre alle direktiver fra EU, som om vi var fullt medlem av unionen. Der oppfatningene var ulike, skulle vi prøve å få unntak eller overgangsperioder. Det skulle ikke være noen forskjell mellom oss og medlemslandene, derfor kunne vi ikke si nei til sånn «implementering».
Resultatet ville i så fall kunne bli alvorlig. Dårlig «samarbeidsklima», og at EU straffet Norge på andre områder.
Sa Støre.
Med sånne synspunkter blir da den eneste forskjellen mellom norsk EU-medlemskap og norsk EØS-tilknytning, at vi ikke har noen norske nikkedukker i EUs styringsorganer.
At vi ikke har ubegrensa landbruksimport fra EU.
At utenlandske trålere ikke kan fiske tett ved våre fjæresteiner.
Og – at Oljefondet fortsatt er på norske hender.
At regjeringa til slutt sprakk, var ikke uventet. Støre viste seg som en «europeer». En som setter EU sine interesser foran Norges. Brussels utålmodighet vant over regjeringas sendrektighet.
Støre håpet kanskje at regjeringstaburettene ville friste Senterpartiet til fortsatt samhold?
Her forregnet han seg.
Senterpartiet hadde ikke råd til å miste mer EU/EØS-troverdighet, og kanskje havne under sperregrensa ved kommende stortingsvalg.
At det var Senterpartiet som hadde skylda for at regjeringa brøt sammen, er derfor en like usann påstand som at det er palestinerne selv som har skylda for at Gaza har blitt en ruinhaug. Selv om medias historieforfalskninger og folks korttidshukommelse kan få mange til å tro det motsatte.
Det var Arbeiderpartiet som presset Senterpartiet ut av regjeringa gjennom sine – for Senterpartiet – uspiselige direktivkrav.
I Gaza var det tiår etter tiår med boikott, nedverdigelse og undertrykkelse som eksploderte en høstdag i 2023.
Hvorfor satte Senterpartiet foten ned for innføring av disse tre energidirektivene, som etter Trond Giskes mening var ufarlige, som hadde ligget på vent i årevis – og som sikkert kunne ligget på vent noen måneder ekstra, til etter valget?
Støre var ivrig etter å tekkes EU.
Senterpartiet hadde fått nok av EUs taktikkeri.
Avslørt av blant annet tidligere EU-president, Jean-Claude Juncker: «Begynn med ufarlige direktiver, gå stadige skritt videre. Pakk de inn i formuleringer som de færreste skjønner. Til slutt er det ingen vei tilbake».
Og bekreftet gjennom erfaringer med tidligere direktiver, blant annet tre ACER-pakker, fire jernbanedirektiver og tre postdirektiver.
De siste mer omfattende enn de forrige.
- ACER-direktivene er i ferd med å frata oss kontrollen med egen strøm.
- Jernbanedirektivene førte til gradvis oppsplitting og konkurranseutsetting av Norges Statsbaner.
- Postdirektivenes stadige liberalisering av postmarkedet, har nedlagt omtrent samtlige av våre postkontorerf.
Med de tre energidirektivene er det på samme måte. Også her skjerpes kravene fra direktiv til direktiv. Det siste mer omfattende enn det forrige.
– EUs første fornybardirektiv kom i 2009. Så et revidert i 2018. Det siste kom i 2023 og har som mål at 45% av EUs energi skal være fornybar.
– EU har vedtatt hele tre bygningsenergidirektiver. Det første i 2002, det andre i 2010, det tredje i 2018. Et fjerde er nå på trappene. Det har som mål at alle bygninger skal bli utslippsfrie i løpet av de kommende 25 år.
– EU har vedtatt tre energieffektiviseringsdirektiver. Det første i 2012, det andre i 2018, det tredje i 2023. Målet om energieffektivisering er stadig forhøyet.
Felles for disse direktivene er at nye kan følge.
Og at Norge klarer seg bedre uten dem.
Vi har allerede mer fornybar energi enn EU sine målsettinger.
Vi har allerede utslippsfrie boliger.
Energieffektiviseringsdirektivet omhandler ikke de viktigste virkemidlene for energisparing.
Hvorfor skal vi la sånne direktiver overstyre våre egne demokratiske beslutningsprosesser?
Er det vårt ansvar at EU har kjørt egen energiforsyning i grøfta og vil – på kolonialt vis – tvinge Norge til å bistå for å komme nærmere sine egne ambisiøse og urealistiske mål?
Dessuten – om virkelig vil gå til kjernen i noen av problemene: Vår tids største energisløsing er krig, våpen og militær opprustning. Dreper millioner, invalidiserer enda flere, og legger liv, boliger og infrastruktur i grus.
Dette truer både jordas folk og jordas eksistens, og skaper nød og elendighet for milliarder.
Bifalles av EU – og våre fremste EU-vennlige politikere.
Forsidebildet: KI-generert
