Derimot: Mauritius: Øya som klarer seg selv. – Derimot
derimot.no:
Mauritius – sukkerøy med saltsmak!
Av Jan Christensen
200 mil fra Afrikas østkyst, langt ute i Indiahavet, finner du den. Denne lille velstående sukkerøya på størrelse med Vestfold fylke. Ei paradisøy, om en skal tro reklamen.
Jeg trodde, og ble litt skuffet. Joda, her er palmer, fine strender, behagelig temperatur, avkjølende vind og hyggelige folk.
Akkurat som på mange andre turistdestinasjoner. Men – skal du bo i samsvar med drømmen, med havutsikt og rett ved ei fin sandstrand, krystallklart vann, med skyggefulle trær, og svømmebasseng, koster det skjorta. Mer enn hjemme!
Og verre: Det er de internasjonale hotellkjedene som stikker avgårde med mesteparten av fortjenesten.
Senker du kravene, og tar til takke med 10 minutters gange til en av de mange velholdte offentlige strendene, tilbys private leiligheter til tiendeparten.
For meg er Mauritius liksom ikke Afrika. Øya er for velordna og organisert. Gode veier, moderne bilpark og med lokaltransport til de fjerneste avkroker.
Å reise hit fra det afrikanske fastland, koster mer enn flybilletten fra Norge.
Her finner du færre svarte afrikanere enn hjemme. Indere dominerer. På søndager fyller de opp strendene med hele familien. Beundrer utsikten, bader, fisker, spiser og drikker.
Utenlandske pengefolk investerer og nyter godt av øyas lave skatter. Sånn trekker de opp både gjennomsnitts-inntekt og prisnivå.
2/3 av maten importeres, og til tross for at kjøpekraften er under halvparten av vår, er mye av maten dyrere enn hjemme. Den vannmelonen jeg kan få for 10-20 kroner kiloen i Drammen, koster her 50.
Folk synes å leve i harmoni på denne multietniske og multikulturelle øya. Kriminaliteten er lav, politiet ses sjelden. Her er både kirker og moskeer og Hindu-templer. Selv leide jeg motorsykkel og reiste rundt på øya.
Nord og vest har mest sol, varme og best strender.
I sør og øst regnet jeg bort. Skybrudd, kraftig vind og tåke som aldri syntes å stoppe. Temperaturer på rundt tjue grader. Kraftige undervannstrømmer og farevarsler mot bading.
Men også lyspunkter. Fra mange av moskeene vaiet palestinske flagg. En av øyas store kjøpesenter-kjeder, «Drømmepris», promoterer et bredt utvalg av palestinske varer i sin kundeavis.
Noe å lære for våre egne handelsbaroner, for eksempel Coop?
Det sies at Mauritius var folketom da portugiserne oppdaget øya for 500 år siden. Seinere kom hollendere og franskmenn. Gjennom stormaktsavtaler i 1810 ble øya britisk. Ulikt andre afrikanske land var det få opprør mot kolonimakta.
Klima og jordsmonn gjorde øya perfekt for sukkerplantasjer. Men arbeidskraft var mangelvare. Dette ble løst gjennom slaveimport fra både fra Afrika og Asia. Da slaveriet ble opphevd i 1835, fantes andre løsninger: Kontraktarbeid.
Hundretusener ble rekruttert, mest fra India. Etter kontraktsperioden hadde de færreste råd til å reise hjem, fornyet kontrakten og ble værende. Disse utgjør i dag flertallet av øyas innbyggere.
Kanskje ligner datidens kontraktsarbeid på dagens «gjestearbeidere»? I EU søker østeuropeere seg vestover fordi det ikke lenger finnes arbeid i eget hjemland, eller fordi gresset antas grønnere på den andre siden. Akkurat som i forbindelse med Mauritius for 150 år siden.
Under britene ble sukkerproduksjonen industrialisert. Fra 300 sukkerfabrikker på det meste, er det nå bare tre igjen. Disse har funnet nisjer i et krevende verdensmarked. Fra å være råvareleverandør lager de nå spesialsukker og rhum, og får langt bedre priser.
Nye næringsveier har også kommet i tillegg, først og fremst turisme – som sysselsetter hver fjerde arbeider – tekstilindustri, finans og fiske. Norges handel med Mauritius er på usle 70-80 millioner, men sies å ha stort potensiale innafor sjømat og fornybar energi.
Mauritius ble selvstendig i 1968. Dog – først etter at britene robbet landet for rundt tusen fjerntliggende øyatoller. De tusener som levde et enkelt liv der kokosnøtter og fiske ga nødvendig livsgrunnlag, ble tvangsevakuert. Mange endte sine liv i fattigdom og rus, andre drømmer fortsatt om å returnere. Her er lett å trekke paralleller, både til indianerne i USA og til palestinerne i Gaza.
Har du hørt om Diego Garcia? I dag leid ut av britene til USA, som her har bygd opp en av sine største utenlandske militærbaser. Basen er så hemmelig at knapt noen journalist har fått besøke øya. Strategisk viktig – både når det gjaldt USAs kriger i Vietnam, Afghanistan og Irak. Med tusenvis av mil fra både Storbritannia og USA. Med langtrekkende bombefly og atomvåpen.
Mauritius får full FN-støtte i å få tilbake Diego Garcia og de andre tapte øyene. Britene har nå kommet med innrømmelser, men Mauritius er ikke fornøyd. Fortsatt får urfolket ikke vende tilbake. Amerikanerne krever leieavtale på 99 år, og vil befolke den kun med sine egne militære, samt filippinske «servicemen».
Mauritius var i en årrekke styrt av den «militante» sosialist-bevegelsen, MSM. Ledelsen gikk i arv fra far til sønn. Forut for fjorårets parlamentsvalg hadde partiet solid flertall.
Etter valget?
Kun en representant. – Velgerne prioriterte løfter mot dyrtid og korrupsjon og var mer opptatt av ytringsfrihet enn økonomisk vekst. Ved nylige avholdte lokalvalg, befestet «Koallisjonen For Forandring» sin posisjon, mens MSM ikke engang stilte til valg. Selv på Arbeidets dag holdt de seg i ro, i hvert fall i hovedstaden Port Louis. Helligdag til tross, her var de fleste butikker åpne.
Demonstrasjoner? Nei. Taler? Nei. Røde flagg? Nei.
Mauritius er med sine drøye 1,2 millioner innbyggere, en alliansefri øystat. Bortsett fra kystvakt, har landet ikke militærvesen. Sikkerheten trygges gjennom gode forbindelser med spesielt Storbritannia, Frankrike, India, Kina og øvrige afrikanske land. Landet har likeverdige avtaler med viktige handelspartnere, og bestemmer selv over egne lover og regler. Mens vår regjering frykter alenegang og industri som ikke får solgt varene sine, fikser denne isolerte øya både handel, uavhengighet og vekst gjennom egen skaperkraft og gjennom å stole på seg selv.
Kan vi nordmenn, rike på gass og olje, klare det samme? Med handelsavtaler og uten EØS?
Forsidebilde: Ritesh Innovador
