Derimot: Manipulert og styrt av sterke kapitalinteresser. Hvorfor forlot jeg den grønne bevegelsen? – Derimot
derimot.no:
Vi har klippet denne artikkelen fra Global Research. Jeg tror den er meget representativ for den erfaringen noen har gjort.
Knut Lindtner
Redaktør
Sjokkene som fikk meg til å forlate den grønne bevegelsen.
Vi pleide å være på samme side. Hva skjedde?
Av Dr. Jacob Nordangård

For et par uker siden ble albumet Lay it to Rest av mitt gamle band Captor relansert av det kinesiske plateselskapet Awakening Records. Det har nå gått 31 år siden den opprinnelige utgivelsen i 1993. Jeg brukte tekstene til å uttrykke min bekymring for utviklingen i verden, med krigene som ble utkjempet på den tiden, og hvordan de store aktørene tjente på og manipulerte spillet. Jeg var urolig for hvordan Sveriges mulige medlemskap i Den europeiske union ville undergrave nasjonal suverenitet, konsentrere makt i færre hender og la lobbyistene til transnasjonale megaselskaper styre showet («McWorld»). I vår sang “Virtual Reality” fra 1994 advarte jeg om at det kunne resultere i et framtidig teknokrati med en datastyrt menneskehet uten følelser.
Den gang sto anti-globaliseringsbevegelsen sterkt, med bred støtte fra den radikale venstresiden. Jeg var mer en filosofisk anarkist og var uenig i det svart-hvite verdensbildet med forhåndsdefinerte sosialistiske slagord som mange i den radikale venstresiden ropte i gatene. Det virket som om de stort sett var bortskjemte middelklasseungdommer som ville leke revolusjonære med det nødvendige utstyret (slagord, kleskode og ideologi) kjøpt fra akkurat det samme markedet de mislikte.

Likevel delte vi en kritikk av maktkonsentrasjon og storkapital. Vi kjempet mot global makt, akkompagnert av Rage Against the Machine sine klassiske linjer: “Fuck you, I won’t do what you tell me.” Noen av tekstene jeg skrev, resonerte helt klart med deres overbevisninger. Men alt dette skulle snart endre seg.
I dag er det aktivistene fra venstresiden som mest sannsynlig vil angripe meg og stemple meg som høyreekstremist, klimafornekter og konspirasjonsteoretiker, for i bunn og grunn å fremme det samme synet jeg hadde i 1993. Hvordan skjedde dette?
Under universitetsstudiene på slutten av 1990-tallet ble jeg trukket inn i miljøbevegelsen. Jeg ble inspirert av grønn anarkisme og var kritisk til det modernistiske samfunnet som hadde forandret bylandskapene og erstattet tradisjonell arkitektur med høyhus i internasjonal stil, drept bysentrene våre og jevnet historiske distrikter med jorden for å gi plass til urbane motorveier og kjøpesentre. Jeg avskydde det stygge og standardiserte ved den moderne kulturen.
Etter å ha lest Jeremy Rifkins bok Entropy: A New World View, med dens dystre spådommer for fremtiden, bestemte jeg meg for å melde meg inn i Miljöpartiet i Sverige for å forsøke å gjøre en forskjell.
Noen år senere ble jeg enda mer engasjert da jeg støtte på Peak Oil-teorien og spådommene om et nært forestående oljekrakk. Det var virkelig skremmende og gjorde meg oppmerksom på vår store avhengighet av olje for å drive den moderne verden. Med Richard Heinbergs bok The Party’s Over: Oil, War, and the Fate of Industrial Societies som min nye “bibel,” ble jeg en forkynner av undergangens evangelium (og var på den tiden, ganske passende, vokalist og bassist i doom metal-bandet The Doomsday Cult).
Jeg sa opp jobben og dro tilbake til universitetet, i håp om å finne noen som kunne gi meg svarene. Men ingen så ut til å vite noe. Jeg innså at jeg måtte gjøre det selv. Jeg fulgte oljemarkedet nøye og undersøkte muligheten for bioenergi som et alternativ. Da jeg skrev en avhandling om global produksjon av biodrivstoff, analyserte jeg bakgrunnen for klimavarslene som var blitt fremhevet i Al Gores film An Inconvenient Truth og brukt av EU som en begrunnelse for å satse på alternative energikilder. I løpet av denne prosessen (november og desember 2006) kom jeg over en artikkel av Christopher Monckton, “Climate Chaos? Don’t believe it”, som fikk meg til å begynne å stille spørsmål ved den rådende fortellingen.
Da jeg fordypet meg mer i emnet, ble jeg sjokkert over mangelen på vitenskapelige bevis, bruken av modeller for å forutsi fremtiden og den harde behandlingen av kritiske røster. Dette skulle forandre alt. På dette tidspunktet hadde jeg søkt på en doktorgradsstilling og skrevet til den førsteamanuensisen som skulle bli min medveileder, for å uttrykke min bekymring over inkonsekvenser i klimaforskningen. Det ropte imidlertid for døve ører. Likevel ble avhandlingen min, til tross for en forsiktig skepsis til klimaalarmismen, senere premiert av en tenketank drevet av Miljöpartiet.
Neste åpenbaring kom semesteret etterpå, da jeg skrev en geopolitisk analyse om EUs avhengighet av russisk olje (basert på Halford Mackinders Heartland Theory og Zbigniew Brzezinskis bok The Grand Chessboard). Som bakgrunnsstoff kjøpte jeg William Engdahls bok A Century of War, som virkelig fascinerte meg. Den ga en fantastisk beretning om hvordan kontrollen over oljen har vært drivkraften bak alle store globale konflikter gjennom 1900-tallet.
I et av kapitlene skrev Engdahl om hvordan et nettverk etablert av angelsaksiske finans- og industrikretser omhyggelig hadde manipulert og utformet den grønne bevegelsen tidlig på 1970-tallet. Jeg ble forskrekket og ville først ikke tro det jeg leste. Dette kunne ikke være sant! Men da jeg grundig gikk gjennom kildene, måtte jeg gradvis akseptere det.
Dette var enda et stort skritt i min forståelse av hvordan spillet var satt opp. Innen et år forlot jeg min plass i byplanleggingsnemnda for Miljöpartiet. Snart skulle partiet omdefinere seg selv som “klimapartiet,” forlate sitt gamle krav om å gå ut av EU og begynne å støtte alle de teknokratiske løsningene jeg foraktet. Mange av dem som hadde sett på partiet som et fristed for frie tanker og alternative livsstiler, begynte å søke seg til andre partier og fora.
Da jeg startet doktorgradsstudiene tidlig i 2008, hadde jeg begynt å stille spørsmål ved alt jeg tidligere hadde tatt for gitt. Det var en forvirrende tid, og jeg var klar for en tøff ferd ned i kaninhullet. Det påvirket meg dypt på et personlig plan og resulterte i flere store livsendringer de neste årene.
Ett år senere startet jeg en bakgrunnsstudie på hvordan teorien om menneskeskapt global oppvarming hadde blitt vitenskapelig og politisk forankret. Historien var full av oljefolk og bekreftet funnene til William Engdahl. Jeg konkluderte med at alt hadde foregått som en militæroperasjon styrt av et nettverk av tenketanker, filantropiske organisasjoner og NGO-er, med Rockefeller-dynastiet i en nøkkelrolle, med mål om å skape et mer effektivt globalt styringssystem. Jeg tenkte at dette var et scoop av stor betydning, men jeg klarte ikke å overbevise veilederne mine om at det var verdt mer tid og krefter (et år senere ble de byttet ut med mer støttende veiledere). Det ble raskt tydelig at jeg hadde entret en sti som kunne true karrieren min.
Jeg publiserte dette som et arbeidsnotat og fikk studien omtalt på den ganske alarmistiske bloggen “Ställ om”, som ble drevet av det svenske allmennkringkastingsselskapet SVT.
Miljøer av klimaskeptikere ønsket naturligvis mitt perspektiv velkommen. Jeg oppdaget at de fleste av dem var ærlige folk som ville bygge på vitenskapelige bevis framfor dogmer. Den vanlige oppfatningen om at disse menneskene var kjøpt og betalt av oljeselskaper som ExxonMobil, stemte rett og slett ikke. Sjokkerende nok var det heller motsatt! Som illustrert av følgende sitat fra Rockefeller Brothers Fund (et skattefritt fond opprettet av barnebarna til John D. Rockefeller, grunnleggeren av Standard Oil):
The RBF has supported “allied voices for climate action” that include businesses, investors, evangelicals, farmers, sportsmen, labor, military leaders, national security hawks, veterans, youth, and governors and mayors. Each of these constituencies has an important role to play.[1]
Men å legge fram disse faktaene ble avfeid som konspirasjonsteori, mens det å kalle skeptiske forskere for “oljeindustriens lakeier” førte til priser og generøse statlige tilskudd.
En revidert versjon av arbeidsnotatet Thoughts leading to action endte opp som et kapittel i doktorgradsavhandlingen min, og denne historien ble grunnlaget for min utvidede analyse i boken Rockefeller: Controlling the game.
Jeg klarte imidlertid ikke å endre meningene til mine kolleger og tidligere venner i miljøbevegelsen. Det spilte ingen rolle hvor mye dokumentasjon jeg la fram om hensynsløse oljemenns rolle i å etablere den globale miljøagendaen. I stedet ble jeg behandlet som en utstøtt, og halve instituttet mitt ble rasende da avhandlingen min ble publisert i 2012. Ifølge deres svart-hvite logikk hadde jeg gått over til fienden.
Siden den gang har jeg studert strategiene og taktikkene til dem som har satt opp selve spillebrettet. Sinnene til de radikale er gradvis blitt justert og oppgradert. De følger villig programmet. Bevegelsen som startet med studentprotestene i 1968, bygger på en kollektivistisk tenkning forankret i internasjonalisme. De ble opprettet som en antitese til den nyliberale økonomiske globaliseringen som ble sluppet løs ved hjelp av retningslinjer fra David Rockefellers Trilateral Commission.
Det ble åpenbart at de ledende organisasjonene i motbevegelsen alltid har vært tungt finansiert og påvirket av finansverdenens bakmenn som de egentlig skulle motsette seg. Etter den dramatiske kulminasjonen med gatekampene i Seattle under WTO-møtet i 1999, ble anti-globaliseringsbevegelsen omdannet til en global rettferdighets- og borgerbevegelse. De har gradvis blitt integrert i det samme overnasjonale rammeverket som sin påståtte fiende.[2] Som det uttrykkes i den Rockefeller-finansierte scenarierapporten The Great Transition: The promise and lure of the times ahead fra 2002:
The Movement was critical at two key moments in the transition. First it provided a base for the new political leadership that was able to fashion the Global Reform response to the Crisis. Later, throughout the 2020s, it carried forward the spirit of 2015, expressing the new values and activism of civil society, culminating in the landmark changes of 2025, and the consolidation of the Great Transition.[3]
Ekteskapet i 2019 mellom FN og World Economic Forum markerte den endelige fusjonen av humanitær internasjonalisme og økonomisk globalisering, med mål om å implementere et teknokratisk kontrollsystem. En gruppe NGO-er kritiserte dette, og det med rette.
Men de fleste av dem sluttet likevel opp om de autoritære tiltakene som fulgte under pandemien, med krav om “vaksinerettferdighet” for verdens fattige.[4] Man kan ikke egentlig få til en endring hvis man ikke er i stand til å avsløre det teknokratiske høyteknologiske overvåkingssystemet som skjuler seg bak retorikken om katastrofale klimaendringer og en nært forestående oljekrise. Vel … på den annen side tok det jo litt tid for meg også å finne det ut.
https://www.globalresearch.ca/shocks-made-me-abandon-green-movement/5873886
Forsidebildet er KI-generert