Derimot: Mandatforlengelse: En konstitusjonell nødvendighet eller et demokratisk problem? – Derimot

by Auto Feeder · 11. mars 2025

derimot.no:

Av Terje Sørensen

Innledning: Mandatforlengelser i krisetider

I krisetider har flere land forlenget mandatperiodene til sine folkevalgte organer uten å avholde valg, ofte med henvisning til nasjonal sikkerhet og stabilitet. Et aktuelt eksempel er Ukraina under president Volodymyr Zelenskyj. Etter Russlands invasjon i februar 2022 erklærte Ukraina unntakstilstand, noe som medførte at både president- og parlamentsvalg ble utsatt. Ifølge ukrainsk lov er det ikke tillatt å avholde nasjonale valg under unntakstilstand, og dette har ført til at de sittende myndighetene har beholdt makten uten nytt folkevalg.

Ifølge Ukrainas grunnlov er presidentens embetsperiode fem år. Volodymyr Zelenskyj tiltrådte som president 20. mai 2019, noe som innebærer at hans periode utløp 20. mai 2024. Grunnloven forbyr imidlertid avholdelse av nasjonale valg under unntakstilstand, som har vært gjeldende siden Russlands invasjon i februar 2022.

Dette har ført til en situasjon der presidentvalget ikke ble avholdt som planlagt i 2024, og Zelenskyj fortsetter i embetet uten fornyet folkevalg. Det er juridisk uklart hvordan grunnloven håndterer en slik forlengelse av presidentens mandat uten valg. Noen juridiske eksperter hevder at grunnloven ikke gir rom for å forlenge presidentens periode uten valg, selv under unntakstilstand, og at dette skaper en konstitusjonell utfordring. Derimot

Zelenskyj har uttrykt vilje til å avholde valg så snart situasjonen tillater det, men per nå er det ingen fastsatt dato for når dette kan skje. tv2.no

Sammenfattende er det en pågående debatt om legitimiteten av forlengelsen av Zelenskyjs mandat uten valg, gitt grunnlovens bestemmelser og den nåværende unntakstilstanden.

Storbritannia

Også Storbritannia under andre verdenskrig, Sri Lanka under borgerkrigen, og Venezuela under politisk krise har opplevd lignende situasjoner. I Storbritannia ble parlamentsvalget i 1940 utsatt til 1945 for å sikre kontinuitet i regjeringen under krigen. I Venezuela har myndighetene blitt anklaget for å utsette valg av politiske årsaker. Dette viser at mandatforlengelser i unntakstilstander kan ha både legitime og problematiske sider.

Norge er intet unntak fra denne problemstillingen. Da Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940, var det en regjering og et Storting på plass som ikke var valgt i henhold til normal konstitusjonell praksis. På grunn av den usikre situasjonen i Europa, spesielt etter krigsutbruddet i september 1939, hadde Stortinget vedtatt å forlenge sin egen mandatperiode. Dette var en ekstraordinær beslutning, men var den juridisk og demokratisk legitim? I denne artikkelen vil jeg belyse bakgrunnen for vedtaket, argumentene for og imot, folkets reaksjoner, samt hvilken betydning dette hadde for Norges politiske og juridiske situasjon ved invasjonen i 1940.

Bakgrunn for mandatforlengelsen og den internasjonale situasjonen

Stortingsvalget i Norge skulle etter normal praksis ha blitt avholdt i 1939, ettersom siste valg fant sted i 1936. I september 1939, etter at andre verdenskrig brøt ut, vedtok imidlertid Stortinget å forlenge sin egen funksjonstid på ubestemt tid. Dette ble gjort gjennom en provisorisk lov med hjemmel i Grunnloven § 80, som gir Stortinget mulighet til å forbli samlet så lenge det selv finner det nødvendig.

Hovedbegrunnelsen for forlengelsen var at det ikke var praktisk forsvarlig å avholde valg i en tid hvor Norge var omgitt av krigførende stormakter. Både regjeringen Nygaardsvold og stortingsrepresentantene fryktet at et valg kunne føre til ustabilitet og svekke Norges evne til å håndtere en mulig krisesituasjon.

Samtidig var Norges nøytralitet under press. Britene og franskmennene hadde planer om å gripe inn militært i Norge for å hindre tysk tilgang til svensk jernmalm. Disse planene inkluderte Plan R 4, som var en britisk-fransk strategi for å sende tropper til Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger, samt Operasjon Wilfred, der britene 8. april 1940 begynte å minelegge norske farvann. Tidligere hadde Altmark-episoden i februar 1940 – hvor britiske styrker krenket norsk nøytralitet ved å borde det tyske skipet Altmark i Jøssingfjorden – vist hvor sårbar Norges posisjon var.

Alt dette bidro til en voksende forståelse for at Norge kunne bli trukket inn i krigen, og det er mulig at dette også påvirket Stortingets vurdering av nødvendigheten av å sikre en stabil politisk ledelse gjennom mandatforlengelsen.

Argumenter for mandatforlengelsen

Krigsfare og unntakstilstand
De som forsvarte forlengelsen, argumenterte for at den internasjonale situasjonen krevde ekstraordinære tiltak. Med en verdenskrig i gang var det risiko for at valgkampen kunne bli forstyrret av fremmede makter, og at valget ville kunne skape unødvendig politisk uro.
Kontinuitet i styringen
Regjeringen og Stortinget var enige om at Norge trengte en stabil og erfaren ledelse for å håndtere de utfordringene som kunne oppstå. Et valg kunne ha ført til endringer i regjeringen, noe som kunne svekket beslutningsevnen i en kritisk periode.
Juridisk hjemmel
Stortinget benyttet seg av en eksisterende bestemmelse i Grunnloven § 80 for å vedta denne forlengelsen. Siden vedtaket var enstemmig og ingen betydelige protester kom fra verken politikere eller befolkningen, ble det ansett som en legitim løsning under de rådende omstendighetene.

Argumenter mot mandatforlengelsen

Brudd på demokratiske prinsipper
Kritikere av mandatforlengelsen har hevdet at dette innebar et klart brudd på demokratiske prinsipper. En sentral grunnpilar i et demokrati er at folket skal ha mulighet til å velge sine representanter med jevne mellomrom. Ved å utsette valget på ubestemt tid, ble denne grunnleggende retten satt til side.
Manglende tidsbegrensning
En av de største innvendingene mot mandatforlengelsen var at den ikke hadde en klart definert sluttdato. I stedet for å sette en spesifikk dato for når et nytt valg skulle holdes, ble den sittende regjeringen og Stortinget værende på ubestemt tid, noe som skapte en potensiell fare for at makten kunne misbrukes.
Prejudikat for framtidig maktutvidelse
Ved å forlenge sin egen mandatperiode uten folkelig godkjenning, kunne dette skape en presedens for fremtidige unntakstilstander der folkevalgte kunne utvide sin egen makt uten demokratisk legitimitet. Dette var en farlig utvikling som i verste fall kunne undergrave parlamentarismen.

Altmark-episoden og regjeringens reaksjon

En avgjørende hendelse for Norges nøytralitet før 9. april 1940 var Altmark-episoden i februar 1940. Det tyske hjelpeskipet Altmark fraktet britiske krigsfanger gjennom norske farvann da britiske marinefartøy angrep og bordet skipet i Jøssingfjorden, til tross for at det var eskortert av den norske marinen. Dette var et direkte brudd på norsk suverenitet, men regjeringens reaksjon var bemerkelsesverdig mild.

Regjeringens passive respons

Utenriksminister Halvdan Koht sendte en formell, men diplomatisk protest til Storbritannia. Han understreket at Norge anså hendelsen som en krenkelse av sin nøytralitet, men la ikke sterkt press på britene for en kompensasjon eller offentlig beklagelse.
Statsminister Johan Nygaardsvold og forsvarsminister Birger Ljungberg uttrykte bekymring, men tok ingen videre skritt for å markere norsk misnøye.
Ingen norske militære tiltak ble iverksatt, til tross for at episoden kunne ha blitt brukt til å vise en sterkere vilje til å håndheve nøytraliteten.
Offentligheten fikk begrenset informasjon, noe som bidro til at det ikke oppstod en bred folkelig reaksjon.

Hvorfor reagerte ikke Norge kraftigere?

Frykt for både Storbritannia og Tyskland
Regjeringen ønsket å unngå konfrontasjon med begge parter, da Norge var avhengig av handel med Storbritannia, samtidig som Tyskland var en voksende militærmakt i Europa.
Passiv nøytralitetspolitikk
Norge valgte en reaktiv heller enn aktiv tilnærming til nøytralitet, der strategien var å unngå å provosere stormaktene fremfor å forsvare sin suverenitet mer aggressivt.
Svak militær kapasitet
Regjeringen visste at Norge ikke hadde militære ressurser til å håndtere en konflikt med Storbritannia, og fryktet at en kraftigere reaksjon kunne føre til ytterligere press fra både de allierte og Tyskland.
Ønske om å bevare gode relasjoner med Storbritannia
Arbeiderpartiet, som hadde flertall i Stortinget, anså Storbritannia som en strategisk handelspartner og en mulig alliert dersom Norge skulle bli involvert i krigen.

Tysklands reaksjon

Hitler og det tyske lederskapet brukte Altmark-hendelsen som en begrunnelse for å iverksette Operasjon Weserübung, invasjonen av Norge 9. april 1940.
Tysk propaganda hevdet at Norge ikke var i stand til å håndheve sin nøytralitet, og at britene i praksis kontrollerte norske farvann.
Dette ble et viktig argument for Tyskland for å rettferdiggjøre okkupasjonen.

Regjeringens milde reaksjon på Altmark-episoden kan derfor tolkes både som et forsøk på å unngå provokasjon av britene og som en strategi for å holde nøytralitetspolitikken intakt. Det er også mulig at en kraftigere reaksjon kunne ha styrket de som mente at Storbritannia ikke burde behandles mer gunstig enn Tyskland. Denne forsiktige linjen varte helt frem til 9. april 1940, da Tyskland tok kontroll over Norge.

Politisk påvirkning og mulige skjulte motiver

En annen mulig forklaring på mandatforlengelsen er at den ikke bare var et spørsmål om praktisk styring under en krise, men også et ledd i en politisk strategi. Selv om Norge formelt sett var nøytralt i 1939, var det ingen utbredt folkelig fiendtlighet mot Tyskland eller spesielle sympatier for de allierte. Mange nordmenn så ikke på Tyskland som en umiddelbar trussel, og det fantes en betydelig opinion som ønsket å unngå en unødig tilknytning til Storbritannia og Frankrike.

Det er mulig at politiske makthavere i Norge på denne tiden var påvirket av de samme strategiske interessene som i USA, der Franklin D. Roosevelt arbeidet for å forberede landet på en krig han så som uunngåelig. En valgkamp i 1939 kunne ha styrket krefter som mente at Norge burde innta en mer balansert eller kanskje til og med mer tyskvennlig holdning. Ved å utsette valget sikret den sittende regjeringen seg mot en eventuell politisk forskyvning som kunne ha ført til en mindre britisk-orientert utenrikspolitikk.

Selv om det ikke finnes klare beviser for at dette var en avgjørende faktor bak beslutningen om mandatforlengelsen, er det et perspektiv som ikke kan utelukkes. I mange andre land har vi sett hvordan krisesituasjoner har blitt brukt som påskudd for å opprettholde makten og sikre en politisk linje. I lys av dette kan det være relevant å spørre om regjeringen Nygaardsvold ønsket å sikre en bestemt utenrikspolitisk kurs ved å unngå et valg som kunne rokke ved status quo.

Konklusjon

Mandatforlengelsen i 1939 var utvilsomt en spesiell situasjon i norsk politisk historie. På den ene siden var den en pragmatisk løsning for å sikre stabilitet i en tid med internasjonal krise. På den andre siden var den et klart avvik fra demokratiske normer, og den skapte et juridisk problem som kunne ha fått alvorlige konsekvenser.

I ettertid har de fleste historikere akseptert at vedtaket var en nødvendighet, men samtidig påpekt at det demonstrerer hvor vanskelig det er å balansere demokratiske prinsipper med praktiske hensyn i en krisetid. Mandatforlengelsen er derfor et eksempel på hvordan unntakstilstander kan presse frem løsninger som kan være nødvendige, men som også kan svekke de institusjonelle normene som skal beskytte demokratiet.