Sitatet i overskriften er hentet fra Fredrik S. Heffermehls bok «Medaljens bakside» (Svein Sandnes Bokforlag AS, 2020), der Heffermehl tar et definitivt oppgjør med hvordan den norske Nobelkomiteen har forvaltet arven etter Alfred Nobel. Nobel var sterkt inspirert av Bertha von Suttner og hennes bok «Ned med våpnene» (1889). I sitt testamente fra 1895 sa Nobel at prisen skal gå til:
den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser.
I 1973 gikk fredsprisen til en krigsforbryter, Henry Kissinger.
Prisen burde derfor kalles «Nobels nedrustningspris». Nobels intensjon var å støtte fredsbevegelsen, personer og organisasjoner som jobbet for fred og nedrustning, dialog og samarbeid mellom nasjoner.
Isteden har Nobelkomiteen i alle år ignorert og handlet i strid med Nobels vilje, og fremmet sin egen definisjon av «freds»-begrepet. En rekke priser har derfor blitt gitt for å belønne andre gode formål, som menneskerettigheter (eller heller; den vestlige oppfatningen av begrepet), og miljø- og klimatiltak. Men det var altså ikke dette Alfred Nobel hadde i tankene.
Berit Reiss-Andersen Asle Toje Anne Enger Kristin Clemet Jørgen Watne Frydnes
… kommer det ingen drahjelp.
Dessverre gjenspeiler komiteen, som er politisk utnevnt av Stortinget, bare den gjengse politiske oppfatning. Gang på gang svikter den sin eneste oppgave: Å gi prisen til en person eller organisasjon som «har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser».
«Enten må Stortinget velge en Nobelkomite som følger testators intensjoner, eller det må fratas oppgaven som valgkomite», sier Heffermehl.
