Derimot: Konspirasjoner er det nok av i Arbeiderpartiet. Hvorfor vil ikke partiet ha folk som aktiviserer grasrota? – Derimot
derimot.no:
Det usynlige spillet rundt Trond Giske.
Av Rolf Galgerud
Hva og hvorfor?
Jeg har undret meg over hva som er årsaken til alt bråket rundt Trond Giske, på grunn av hans ønske om å bli aktiv politiker igjen. Det er et langt sprang ifra å være en vel ansett valgt nestleder til å bli en ‘spedalsk’ som ingen vil ta i med en ildtang.
Jeg har ikke fått med meg hva det er med Giske som gjør han ‘uspiselig’ for partiledelsen i Arbeiderpartiet. Mitt spørsmål er: Hva er det Giske gjør eller mener som fører til at han behandles som en parasitt?
Jeg skal skyte inn at jeg har minimal kjennskap til mannen, husker han kun i fra den tiden han var ‘ung og lovende’, husker at han opptrådde som ‘hoffnarr’ på Slottet hos kronprinsparet, som senere har blitt Claus Schwabs ‘unge ledere’ i WEF. Vet ikke om det er en sammenheng her. Mener å huske at det var NATO-Jens som tok æren for den rekrutteringen.
Tilbake til spørsmålet, jeg ser noen mulige årsaker:
- Sittende ledelse anser han for å være en mer ‘duganes’ leder enn det de selv er, altså en konkurrent til posisjoner i partiledelsen.
- Han har gjort det utilgivelige, han har aktivisert grunnplanet til kamp.
- Han ønsker en annen politisk linje for Arbeiderpartiet.
Det kan også være en kombinasjon av disse.
Ser man på hvordan det politiske landskapet har endret seg opp igjennom åra, hvor politikken nå er en profesjon, noe man gjør til en jobb, og ikke som opprinnelig, en plattform for å gjennomføre politiske ideer og planer, være med på å forme framtia. Nå er du og din posisjon viktig, innholdet blir bare et virkemiddel for å fremme din karriere. Så i Aps broilerstall blir han vel oppfattet som en ‘rev i hønsegården’.
Kan det være en sammenheng med den nye hastesaken om å skifte ut Støre som leder og sannsynligheten for at Giske er tilbake på Stortinget etter neste valg, at ‘man’ vil ha lederposisjonen i partiet besatt med en ny leder før Giske er en aktuell kandidat?
En ting som kjennetegner all politikk i de siste 40 – 50 år, både i Norge og vel i stor deler av ‘Vesten’ for øvrig, er at alle initiativ kommer ovenfra, få eller ingen er resultat av aktivisme og initiativ i grunnorganisasjonene. Det er ‘elitens’ saker som kommer på dagsorden. Pasifiserte medlemsorganisasjoner er en betingelse for at partiledelse/stortingsgruppe skal kunne uforstyrret holde på med sitt, jfr. EØS-innrullingen i Norge.
Giske gjorde det geniale, han gjenopplivet partiets lokallag som sin maktbase. Hvis en slik aktivisme blir vanlig, at grunnorganisasjonene blir politisk aktive, da vil den nyliberalistiske politikken til partiledelsen kunne møte motstand. Derfor er han en fare. En aktiv og bevisst grasrot er en fare for partiledelsen, enten partiet heter Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Rødt.
Som før nevnt, jeg kjenner ikke Giske, så jeg vet ikke om hans ønske om å gjenoppstå som politisk skikkelse skyldes ønsket om en politisk jobb eller at han brenner for saker som i dag er puttet nederst i skuffen. Men på bakgrunn av den til tider hysteriske motstand han har møtt i eget parti, regner jeg med at det er det siste som er det framtredende. Og han skal ikke behøve å lene seg langt mot venstre for å finne en bunke saker å ta fatt på. Prisstigningen/dyrtid, mangel av politisk styring av elforsyningen og svekkelsen av kommuneøkonomien er saker som Arbeiderpartiet tydelig viser at de er et høyreparti, uansett deres besvergelser om det motsatte. Hvis Giske vil ‘fiske’ her, tror jeg han vil få napp hos mange tidligere AP-stemmere.
De som håper/tror på en palassrevolusjon når Giske kommer tilbake, tror jeg vil bli skuffet. Det første han må gjøre er å vise at han er en stabil, relativt sentrum plassert AP-mann. Husk at hele den store broilerflokken vil stå klar til å hakke løs på han ved første anledning. Og kommer ikke anledningen, så vil de helt sikkert forsøke å skape den.
Forsidebilde: iStock
