Derimot: Klimamodeller er bare tull. De er totalt uvitenskapelige! – Derimot
derimot.no:
Av Erik Bye
Dette har vært et gjennomgående spørsmål i mange år:
Hvor gode er klimamodellene?
Til tider har påstandene fra de alarmistiske klimaforskerne vært heller pinlige. Med jevne mellomrom har klimaforskere lagt fram det de har ment var dokumentasjon på valide modeller og modellresultater. Men, for oss som kjenner til vitenskapelige modellarbeider, var det lett å tilbakevise påstandene om valide modeller.
Kalibrerings- og testdatasett
Kardinalfeilen var at de modellene som ble lagt frem dekket obsevasjonsperioden frem til dags dato Det vil si at modellene beskrev ikke fremtiden, den beskrev nåtiden og tidligere tider. Modellene var altså gode til å beskrive hvordan vi hadde det, der og da. Men dette hadde ikke noe med bruk av modeller for å si noe om fremtiden. Med bruk av observasjonsmodeller opererer vi med kalibreringsdata og testdata. Kalibreringssdataene brukes til å konstruere modellene, testdata er data fra samme periode, som ikke er med i konstruksjonen av modellene. Med testsettet testes at modellen er i stand til å gjengi observasjoner vi kjenner. Hvis modellene ikke består denne testen er de totalt ubrukelige. Modellene må kunne beskrive den perioden vi er i. Men det var og er her klimaforskerne bløffet, de skrøt av at modellene fungerte med testdataene. Og det er selvsagt, det må jo dataene, ellers er det bare å forkaste arbeidet.
Prediksjoner
Utfordringene meldte seg når modellene skulle predikere eller forutsi hvordan utviklingen kunne bli. Det var jo hele vitsen med modellene. Og da måtte modellene være godt kalibrert, og testet. Dernest, må det fastsettes for hvor lang tid fremover modellene skulle predikere utviklingen. Her benyttes statistiske metode for å avgjøre styrken på prediksjonen, hvor langt fram modellene kunne forutsi utviklingen.
Eksamen: virkeligheten?
Og så gjenstår «eksamen», vente til prediksjonsperioden inntreffer og vurdere overensstemmelsen. Og her sviktet modellene katastrofalt, hele tiden. Prediksjonene på temperatur-kurven lå konstant over den reelle situasjonen, slik det er illustrert i figuren nedenfor. Dette var situasjonen, modellene bommet og atter bommet.
Klimarealister påpekte dette, gang etter gang, periode etter periode, men klimaforskerne var fornøyd. Deres modeller stemte i det miste til dags dato, altså for den perioden modellen var kalibrert. Som om dette var noe grensesprengende! Som om dette var oppsiktsvekkende vitenskapelig oppdagelser! Uten denne overensstemmelsen ville det jo vært ganske så latterlig.
Klimaet kan ikke modelleres!
Hva har skjedd? Plutselig så erkjenner IPCC at klimaet ikke kan modelleres:
«The climate system is a coupled non-linear chaotic system, and therefore the long-term prediction of future EXACT climate states is not possible. Rather the focus must be upon the prediction of the probability distribution of the system’s future possible states by the generation of ensembles of model solutions.» AR3, Scientific basis, p. 78.»
Ble det skrevet mye om dette? Ble det snakket mye om dette? – Nei. Dette skjedde altså i hovedrapporten kalt AR3, eller TAR som den het originalt (Third AR, 2001). Dette ble vel nærmest ikke omtalt i det hele tatt, det ville vært for pinlig. Men retorikken til alarmistene fortsatte. Det ble snakket om klimamodeller, men det ble nær sagt aldri tatt noe forbehold, om at klimaet ikke kunne modelleres. Hvorfor ikke?
Ensembler og fordelinger
Og interessant nok, IPCC la til at en måtte arbeide med ensembler og se på
sannsynlighetsfordelinger med tanke på mulige fremtidige klimatilstander. Men, hva besto ensemblene av, annet enn enkeltmodeller for klimaet? Det er et stort spørsmål knyttet til om disse ensemblene kunne bli mer valide enn de tidligere modellene. Dette kan virke som ren ønsketenkning, et knep for å skjule nederlaget, at fremtidige klimatilstander ikke kunne eller kan forutsies, uansett. Men dette var halmstrået til debatt-trollene. Jeg har ikke tall på antall ganger jeg ble beskylt for sitatfusk, fordi jeg hevdet at «klimaet kan ikke modelleres». Og det vil jeg hevde fortsatt, at disse ensemblene bare representerer ren ønsketenkning med tanke på klimamodellering.
Og både CICERO og Meteorologisk institutt begikk denne feilen; med å kalle det modellering. CICERO brukte begrepet i forbindelse med kabelmodeller mot ising. Dette er ren vranglære: Ising på kraftledninger
The Nobel Fraud
Men så med ett endret denne situasjonen seg dramatisk, til det pinlige for hele klimasaken. Roy Clark har nylig publisert en artikkel i tidsskriftet til Klimarealistene, Science of Climate Change (SCS), om bedrageriet i tilknytning til utdelingen av Nobelprisen i fysikk for 2021: A Nobel Prize for Climate Model Errors
Kort fortalt: Syukuro Manabe fikk prisen for klimamodeller som ble konstruert i 1968. Disse klimamodellene er lagt til grunn for de modellene som inngår i alle hovedrapportene til IPCC, fra den første og helt frem til og med den siste. Nå viser det seg at Manabes modeller gir alt for sterk effekt av de observasjoner av CO2-innholdet i atmosfæren som legges inn i modellen. (uten at man i det hele tatt vet om CO2 i det hele tatt er en oppvarmende klimagass) Dette blir dokumentert av Roy Clark, som betegner det hele som et bedrageri. Dette er en gedigen skandale for Det Svenske Vitenskapsakademiet.
Saken er omtalt av meg her: Skandalen i det svenske vitenskapsakademiet!
No Tricks Zone
Etter tips fra meg ble saken presentert på No Tricks Zone: Seminal 1967 Paper Introducing CO2 ‘Radiative Forcing’ Is Based On Assumptive Imaginary-World Modeling
WUWT
Dessuten er saken også presentert på ‘Watts Up With That’, kjent som WUWT: Weekly Climate and Energy News Roundup #605
Starten på slutten?
Dette kan være en begynnelse på slutten for hele Klimapanelet og klima-alarmismen.
Følg med, følg med – siste ord er ikke sagt. Klimajukset er i ferd med å rakne!
