Derimot: Kinas innsats under 2. verdenskrig. Utrolig høye tapstall. – Derimot
derimot.no:
Vi publiserer dette innlegget fra Politikus som tar opp et sentralt poeng. Nesten ingen i vest vet noe særlig om det som skjedde i Asia under 2. verdenskrig, bortsett fra at USA slo Japan ved hjelp av Stillehavsflåten sin og atombombene over Japan i august 1945. Men det pågikk voldsomme kamper i Kina, Indo-Kina, Korea uten at dette er formidlet oss gjennom historietimene på skolen. Mange tror at det bare var en krig mellom Japan og USA.
Denne listen fra CharGPT gir en helt annen forståelse av omfanget av denne krigen og hvordan den rammet:
Den forteller dessuten om en selektiv historieformidling som fører til at en blindes på et ene øyet og at vi sitter igjen med et nærsynt øye som ikke ser annet enn oss sjøl. At Romania mistet mange mennesker skyldes at landet deltok svært aktivt på tysk side på Øst-fronten, altså i Sovjetunionen. Tar en med kinesiske tap fra hele krigen mot Japan, fra 1931 blir de kinesiske tapstallene langt høyere. Vi legger også merke til at våre helter fra historietimene på skolen, Storbritannia og USA, er ute av denne listen.
Knut Lindtner
Redaktør
Et svart hull i kollektiv hukommelse
Var ikke 2. verdenskrig en global krig?
Kina var med!
Dette innlegget er henta fra Biljana Vankovskas hjemmeside 28.08.2025. Vankovska er professor i freds- og konfliktstudier i Skopje, Makedonia. I snart tre tiår har hun vært en av de mest innflytelsesrike kommentatorene og offentlige intellektuelle i (Nord-)Makedonia og i rest-Jugoslavia.
I dette innlegget tar hun for seg Kinas ignorerte rolle i den andre verdenskrigen. Det er fullt ut forståelig at Kina markerer 80 års seieren 3. september med en stor internasjonal markering. Markeringa brukes også som en et forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot Vesten.
Vankovska siterer i innlegget Warwick Powell: «I åtte tiår har Vesten omskrevet andre verdenskrig som en amerikansk og europeisk seier, og henvist Kina til fotnotestatus. Kinas markering i år utfordrer dette hukommelsestapet og krever tilbake landets rolle som en sentral kraft i å bekjempe fascismen.»
Politikus
Biljana Vankovska: Kina og andre verdenskrig»
Når Kina forbereder seg på å markere 80-årsjubileet for seieren over fascismen 3. september 2025, rettes verdens oppmerksomhet mot Beijings militærparade. Spekulasjoner svirrer om hvilke verdensledere som vil stå sammen med president Xi Jinping – Putins tilstedeværelse er så godt som sikker, mens rykter om at Trump vil delta virker usannsynlige. Noen fredsforkjempere mener dette øyeblikket gir en mulighet for globale makter til å reflektere over andre verdenskrigs grusomheter, en følelse som samsvarer med FN-paktens ånd og er presserende midt i økende globale spenninger.
Likevel avslører europeiske lederes avslag på å delta, med henvisning til bekymringer for å fornærme Japan, et dypere problem. Kinas markering avslutter syklusen av andre verdenskrigsjubileer, men det reiser et kritisk spørsmål: Forstår vi virkelig denne krigens globale omfang, eller har vi latt viktige kapitler visne bort i glemsel?
Det eksisterer et åpenbart hull i vår kollektive hukommelse om andre verdenskrig — en krig vi kaller «global», men der rollen til den fjerde allierte seierherren, Kina, konsekvent blir oversett. Kina gikk inn i konflikten allerede i 1931, ikke i 1939, og holdt ut i krigen fram til Japans kapitulasjon i 1945. Over 14 år måtte landet tåle omtrent 35 millioner tap og bandt opp en million japanske tropper, noe som gjorde det mulig for Sovjetunionen og USA å fokusere andre steder. Ledere som Roosevelt, Churchill og Stalin anerkjente Kinas avgjørende rolle i å forme krigens utfall. Så hvorfor blir dette bidraget så ofte ignorert og begravd under lag av vestlig fokuserte fortellinger?
For mange er andre verdenskrigs definerende tragedie atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, grusomme handlinger som tjener som en sterk advarsel om menneskehetens destruktive kraft, utløst av USA. Disse hendingene fortjener å bli husket, men den påfølgende amerikanske okkupasjonen av Japan og den påtvungne fredsforfatningen (også kjent som MacArthur-forfatningen) handlet mindre om harmoni enn om å sikre et strategisk fotfeste i Indo-Stillehavet under den kalde krigen. I dag bevæpner Japan seg under USAs atomparaply, angivelig for å motvirke en «trussel» fra Kina. Denne narrative vrien er like praktisk som den er misvisende.
I likhet med Russland, som sterkt verner om sine ofre under andre verdenskrig, krever Kina nå anerkjennelse for sine egne. Dets motstand mot japansk militarisme forblir en stort sett ufortalt saga. Et glimt inn i dette «svarte hullet» av kollektiv hukommelse avslører grusomheter som trosser forståelse:
Nanjing-massakren i 1937, der 300 000 sivile ble drept og massevoldtekter ble begått;
Enhet 731 sine kjemiske og biologiske eksperimenter på fanger, inkludert barn, så grusomme at de sjokkerte også nazistiske observatører.
Tyske utsendinger oppfordret Berlin til å dempe Tokyo, mens japanske opptegnelser nøye dokumenterte deres brutale kaos. Modige japanske historikere har siden avslørt disse grusomhetene, men de forblir marginale i global diskurs. Hvorfor denne stillheten?
Å avdekke andre verdenskrigs historie fra Asias perspektiv avslører en skammelig sannhet: Vestlige narrativer, forsterket av Hollywood og media, har selektivt glorifisert noen historier mens de har slettet andre. Resultatet? Gjerningspersoner blir rehabilitert, og ofre omformes til skurker. Vesten klamrer seg ofte til en partisk holdning som verdsetter noen liv over andre. Kinesiske ofre har fått liten global anerkjennelse, deres lidelser overskygget av Japans etterkrigsfortelling om forsoning. Denne hykleriet gjenspeiles i dag i Gaza, der selektiv forargelse, tårer for Ukraina, men stillhet for 22 måneder med lidelse i Gaza under Israels politikk, avslører den samme dobbeltstandarden. Europeiske ledere, forma av koloniale arv de rammer inn som en «siviliserende misjon», er medskyldige. Samtidig driver USA en handelskrig med Kina og, som Kaja Kallas og noen medier advarer, forbereder seg på breiere konflikt, mens de framstiller Kina som «autoritært og krigersk». Dette står i sterk kontrast til Kinas antifascistiske historie og dets moderne engasjement for global fred.
Ordspråket om at seierherrene skriver historia, rakner her. Kina, en klar seierherre, blei nekta muligheten til å vise fram sitt mot, sine ofre og bidrag. I dag blir det urettferdig stempla som en trussel i vestlig diskurs. Andre verdenskrig verken begynte eller sluttet i Europa. Kina, et grunnleggende medlem av FN og det første til å signere FN-pakten, forblir dens mest standhaftige støttespiller. Det avviser det USA-dominerte narrativet, skapt av en som seint kom med i krigen som ofret minst, men utløste atomødeleggelse. Kinas arv fra andre verdenskrig driver dets moderne oppdrag: Å utrydde fattigdom, hjelpe det globale sør, bygge global infrastruktur og fremme fred og en felles framtid for menneskeheten.
Beijings markering er et dristig svar på Vestens monopolisering av minnet om andre verdenskrig. Som Warwick Powell treffende sier:
«I åtte tiår har Vesten omskrevet andre verdenskrig som en amerikansk og europeisk seier, og henvist Kina til fotnotestatus. Kinas markering i år utfordrer dette hukommelsestapet og krever tilbake landets rolle som en sentral kraft i å bekjempe fascismen».
I dagens urolige tider er imidlertid minnet aleine ikke nok. Fra Gaza og videre krever kampen mot umenneskelighet og fascisme at vi konfronterer disse historiske blindsonene og deres moderne ekko.
Oversetting og uthevinger ved Politikus.
Forsidebilde: KI-generert
