Derimot: Kina’s glemte verdenskrig: Vesten har fortsatt mye å lære. – Derimot
derimot.no:
Tekst og illustrasjon av Terje Sørensen og KI-vennen samt inspirert av Global Times
Seieren over Japan står igjen som et av de mest oversette, men samtidig avgjørende kapitlene under andre verdenskrig.
Den 3. september markerer Kina seiersdagen – dagen da Japan kapitulerte i 1945. I år er det 80-års jubileum for denne historiske begivenheten. Kina markerer anledningen med en rekke arrangementer, som kulminerer i president Xi Jinpings tale på Den himmelske freds plass, etterfulgt av en stor militærparade i hjertet av Beijing.
For Kina er krigen like betydningsfull som for Europa og Russland, men i Vesten blir den asiatiske krigsskueplassen ofte undervurdert eller helt ignorert. Mens alle kjenner til Pearl Harbor, D-dagen i Normandie, slaget om Stalingrad, Auschwitz eller atombombene over Hiroshima og Nagasaki, er det langt færre som har hørt om Mukden-episoden, Marco Polo-bro-episoden, Nanjing-massakren eller enheten 731.
Det kinesiske folket betalte imidlertid en av de høyeste prisene under krigen. På samme måte som verden har tatt inn over seg grusomhetene ved Holocaust, må den også erkjenne Japans krigsforbrytelser – og hvordan USA og deres allierte etter 1945 beskyttet mange av gjerningsmennene, til og med utnyttet resultatene av deres forbrytelser i den kalde krigens tjeneste.
Andre verdenskrig finnes i ulike nasjonale fortellinger. Europeere regner starten til 1. september 1939 med Hitlers angrep på Polen. For Sovjetunionen begynte Den store fedrelandskrigen 22. juni 1941 da Nazi-Tyskland innledet sitt gigantiske angrep. For USA startet krigen for alvor først med Japans angrep på Pearl Harbor 8. desember 1941.
Disse ulike perspektivene danner til sammen et bredere bilde av angripere og ofre, forbrytelser og rettferdige kamper. De senere år har imidlertid denne kollektive hukommelsen blitt utsatt for systematiske forsøk på omskriving, der Nazi-Tysklands og det militaristiske Japans forbrytelser relativiseres. I slike revisjonistiske framstillinger fremstilles Sovjetunionen som aggressor, Den røde armés frigjøring av Europa omtales som okkupasjon, og hovedæren for seieren tilskrives primært USA og Storbritannia. Denne euro-sentriske historieskrivingen marginaliserer andre aktørers erfaringer. For å motvirke slik historierevisjonisme trengs et virkelig globalt perspektiv på vår felles fortid.
For Kina begynte krigen allerede 18. september 1931 da Japan invaderte Mandsjuria og opprettet marionettstaten Mandsjukuo. Dette ble starten på «motstandskrigen mot japansk aggresjon». Til tross for svakere økonomi, teknologi og militærmakt holdt Kina stand i over 14 år. Det kinesiske kommunistpartiet tok tidlig ledelsen i kampen mot inntrengerne og erklærte krig mot Japan allerede i april 1932. Chiang Kai-sheks nasjonalistregjering derimot, valgte lenge en linje preget av ettergivenhet og betraktet kommunistene som en større trussel enn de japanske okkupantene.
Mot slutten av 1936 ble kommunistene og nasjonalistene enige om å danne en «forent front», som mobiliserte motstanden over hele landet. Dette ble avgjørende etter Marco Polo-bro-episoden 7. juli 1937 som utløste en fullskala japansk invasjon. Den brutale Nanjing-massakren fulgte, der japanske styrker myrdet minst 300 000 sivile og krigsfanger på bare seks uker.
Japans ekspansjon ble drevet av en rasistisk ideologi om overlegenhet og ambisjonen om å dominere hele Asia – påfallende lik Hitlers streben etter Lebensraum og et europeisk imperium. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941 oppfordret Mao Zedong til en internasjonal front mot fascismen – en strategi som raskt fikk gjennomslag.
I januar 1942 sluttet Kina seg til Storbritannia, USA og Sovjetunionen i undertegningen av FN-erklæringen, som snart ble støttet av ytterligere 22 land. Dette la grunnlaget for samordnet global innsats mot aksemaktene. Kinas krigsskueplass bandt opp en stor del av Japans militære styrker og forhindret dermed Tokyo fra å angripe Sovjetunionen, India eller Australia.
Kinesiske styrker skal ha drept over 1,5 millioner japanske soldater, mens nesten 1,3 millioner overga seg til Kina etter kapitulasjonen. Fra 1931 til 1945 utslettet Kina mer enn to tredjedeler av Japans bakkestyrker. Men prisen var ufattelig høy: over 35 millioner kinesere døde – flere enn Sovjetunionens 27 millioner, og langt mer enn USAs tap på rundt en halv million.
Omfanget av japanske krigsforbrytelser i Kina og Asia kan sammenlignes med Holocaust, men er langt mindre anerkjent i Vesten. Nanjing-massakren står som et av 1900-tallets mørkeste kapitler. Samtidig gjennomførte Enhet 731 grufulle eksperimenter innen biologisk og kjemisk krigføring på titusenvis av fanger, inkludert sivile. Ofrene ble vivisekert uten bedøvelse, bevisst smittet med pest og kolera, eller brukt i frysetester og våpenforsøk.
Krigen endte ikke i 1945 med full rettferdighet. I Europa ble mange tyske vitenskapsmenn og offiserer som hadde tjent naziregimet stilletiende integrert i vestlige strukturer. Gjennom «Operasjon Paperclip» ble hundrevis av nazistiske ingeniører og leger hentet til USA, selv om noen hadde vært involvert i krigsforbrytelser. Deres kunnskap ble verdsatt høyere enn ofrenes liv.
I Asia skjedde noe lignende. Lederne for Enhet 731, ansvarlige for noen av historiens mest groteske menneskeforsøk, fikk immunitet av USA i bytte mot forskningsdata som ble ansett nyttige i utviklingen av biologiske våpen. Forbrytelsene mot kinesiske, koreanske og sovjetiske fanger ble skjult under den kalde krigens hemmelighold, mens gjerningsmennene levde fritt og noen til og med gjorde karriere i etterkrigstidens Japan. Dette avslører en urovekkende dobbeltmoral: selv om Tyskland og Japan ble beseiret militært, ble deres forbrytelser delvis fortrengt da de ble praktiske allierte mot Sovjetunionen og senere Kina.
Denne historien gir en tydelig advarsel for nåtiden. På samme måte som vestlige makter under den kalde krigen dekket over fascistiske forbrytelser, forsøker dagens eliter i Washington, London og Brussel å omskrive historien for å legitimere nye konflikter. Ved å nedtone ofrene til Kina og Sovjetunionen og overdrive sin egen rolle, forberedes vestlige samfunn på en ny bølge av fiendtlighet. Historien blir en slagmark i seg selv, der ubehagelige sannheter viskes bort, og fortellinger formes for å rettferdiggjøre militære opprustninger og geopolitisk konfrontasjon.
I motsetning til vestlige liberale eliter, som har utløst nye konflikter som krigen i Ukraina og gjenopplivet militarisme samtidig som de prøver å skrive om historien, har Kina valgt en annen vei. Landet fremmer fred, satser på diplomati fremfor konfrontasjon og søker samarbeid i stedet for splittelse. En måte dette gjøres på er gjennom å dyrke en felles historisk hukommelse om «den verdensomspennende anti-fascistiske krigen», som Kina kaller andre verdenskrig.
I år har Xi Jinpings deltakelse under seiersdagen i Moskva, Vladimir Putins planlagte nærvær i Beijing i september og den felles kinesisk-russiske erklæringen av 8. mai understreket at Kina og Sovjetunionen bar de største ofrene i kampen mot fascisme og militarisme. Begge har advart mot å endre minnet og utfallet av krigen og bekreftet sin støtte til det FN-baserte internasjonale systemet.
Det var en tid da også vestlige ledere erkjente disse fakta. I april 1942 uttalte USAs president Franklin D. Roosevelt: «Vi husker at det kinesiske folk var de første som reiste seg og kjempet mot angriperne i denne krigen; og i fremtiden vil et fortsatt ukuelig Kina spille sin rette rolle i å bevare fred og velstand, ikke bare i Øst-Asia, men i hele verden.»
Hans ord lyder i dag profetiske. Kina markerer ikke seieren bare for å hedre fortiden, men også for å minne verden om at fred aldri er en selvfølge – og at historien ikke må skrives om for å tjene kortsiktige politiske interesser.
Referanser
Mitter, Rana. Forgotten Ally: China’s World War II, 1937–1945. Houghton Mifflin Harcourt, 2013.
Peattie, Mark R., Drea, Edward J., & van de Ven, Hans (red.). The Battle for China: Essays on the Military History of the Sino-Japanese War of 1937–1945. Stanford University Press, 2011.
Smith, Paul J. Unit 731: Japan’s Secret Biological Warfare in World War II. Rowman & Littlefield, 2018.
Yoshida, Takashi. The Making of the ‘Rape of Nanking’: History and Memory in Japan, China, and the United States. Oxford University Press, 2006.
