Derimot: Julebrev fra Kenya. Kenya – fattigdom, utvikling og turisme. – Derimot
derimot.no:
Av Jan Christensen
Jeg er noen uker i Kenya. Over 30 år etter jeg besøkte landet for første gang, i 1991. Den gang bodde det 24 millioner mennesker her fordelt på over 40 ulike stammer med hvert sitt språk.
Nå er folketallet mer en doblet, forskjellene mellom de som har og de som ikke har er blitt tydeligere, og fattigdommen er økende.
Som turist har jeg snarere et luksusproblem: Jeg griner på nesen over å måtte betale tretten hundre kroner i døgnet for hotellrom her på Bamburi beach utafor Mombasa. Det er like mye som en alltid smilende Mr Daniel, bademesteren på hotellets swimmingpool, tjener på en knapp måned. Om han hadde kjøpt bensin for månedslønna si, ville han fått 100 liter.
Allikevel fylles hotellsengene opp nå i jula. Afrikanere som kommer på noen dagers «package» fra Nairobi. Hvitinger, indiske fastboende og et gryende antall kinesere.
Som turist opplever jeg landet trygt, og det er lett og billig å komme seg rundt. Med matatu (minibuss), tuk-tuk (trehjuls bil/motorsykkel), boda-boda (motorsykkel) eller taxi.
Mombasa har lenge vært en perle på Kenyakysten. Hyggelige, gjestfrie og engelskspråklige folk. Du hilses med brede smil og «hello my friend». Lange og vakre sandstrender med badevann som føles varmere enn lufta. Mye sol. Gode restauranter med spennende swahilimat, drikke, musikk og dans. Nasjonalparker med de villeste dyr bare få timers biltur unna. Alskens tilbud om massasje og «can I company you» hører med. Også fra heldekte kvinner med niqab og sminkende øyne. «Age is just a number»!
Her lever ulike religioner i harmoni. Portugiserne kom hit for 500 år siden og bygde Jesusfortet. Det var 100 år etter kineserne, men utelatt i våre historiebøker. Da admiral Zheng He tok med hjem et par giraffer, var Ming-keiseren fornøyd. Han valgte å fortsette byggingen av muren mot inntrengere nordfra og å forbedre levekårene for eget folk – framfor røvertokter utenlands.
Nå har kineserne kommet tilbake. Fortsatt uten erobrertrang, men med handel, investeringer og infrastruktur-prosjekter. «Belt and Road».
Fra Mombasa går det kinesiskbygd jernbane til hovedstaden Nairobi. Reisetida er kortet ned til det halve, mindre gods går på trailere, og folk flest har råd til billettprisen. I afrikansk sammenheng er denne Madaraka-ekspressen unik: Togene går presis og er skinnende rene.
I nærheten av der jeg bor, er et stort kinesisk veiprosjekt. Kanskje presset fram av presidenten, som bygger et stort luksushotell i nærheten.
Jeg ser få kinesiske arbeidere, men mange afrikanske. Selv om de færreste kan konkurrere med kineserne i arbeidsmoral og effektivitet, er dette bedre. Å få veien ferdig tar kanskje litt lengre tid. Men samtidig skapes eiendomsrett, tilhørighet og stolthet. De lokale får jobb og kunnskap. Det blir færre konflikter.
Det hører med til historien at dagens Kenya ønsker medlemskap i BRICS, og at denne gjeldsfellen som Kina påstås å skape gjennom sine bistandsprosjekter, synes overdreven. Kinas lån utgjør sjetteparten av Kenyas samlede låneportefølje. Resten er gitt av Verdensbanken og vestlige land.
Norges bistand til Kenya er mer for de få enn for de mange. Støtte til demokratiutbygging og godt styresett virker å være mest vellykket. På 90-tallet var landet ett-partistat under president Daniel Arap Moi, av mange betraktet som Vestens nikkedukke. Framtredende opposisjonelle som Koigi Wa Wamwere og Raila Odinga fikk asyl i Norge, noe Moi gjengjeldte med å bryte de diplomatiske forbindelser.
Den store forskjellen mellom ettparti-stat og flerparti-stat, virker ikke å være partiene. Ingen av Kenyas store politiske partier har noe klar politisk profil. Nye parti-koalisjoner kommer og går. Parlamentsmedlemmer bytter side for ministerposter, eller fordeler til eget valgdistrikt. Det meste handler fortsatt om personlig vinning, materielt som politisk.
Forskjellen synes mer å gå på ytringsfrihet. I dag tør folk snakke politikk, tidligere risikerte de i verste fall tortur og dødsstraff.
Ved parlamentsvalget i 2022 vant William Ruto, beundret av mange for sin evangeliske kristentro, rikdom og veltalenhet. Fra kyllingfarmer til politiker og president. At han er korrupt er nærmest opplest og vedtatt, men her er sånt ingen stor hindring så lenge du lover å bekjempe korrupsjonen.
Å være korrupt hefter dessuten ved de fleste politikere. Det er nærmest akseptert som nødvendig når du først har klart å klatre så høyt.
Det fåtall som ikke er korrupte, skyves ut fra «det gode selskap» og kan se langt etter gjenvalg. De har ikke nok penger til å kjøpe stemmer.
Om Ruto virkelig vant over nevnte Odinga i et valg der bare fjerdeparten av innbyggerne deltok, er fortsatt usikkert. Kenya er langt fra Russland, og følgelig mindre interessant for valgobservatører. Kenyanerne resignerte og fryktet gjentagelse av etniske stridigheter.
Etter valget i 2007 ble 1500 drept og hundretusenvis måtte flykte til andre deler av landet. Folk holdt seg innendørs, og turistene uteble.
For mange kenyanerne er valg nå blitt noe vondt, noe de frykter.
I sommer tok studenter og ungdommer, genZett, til gatene. Presidenten hadde, med godkjenning fra Parlamentet, lagt ekstra avgifter på nødvendighets-varer. I landsomfattende opptøyer ble rundt 400 såret og drept av politiets kuler. Forslaget ble trukket, men det ulmer fortsatt.
Ungdomsarbeidsledigheten i Kenya er skyhøy, ulikhetene skrikende. En kenyansk parlamentariker har nesten samme årslønn som en norsk – rundt en million kroner – inkludert helseforsikring, og gunstig bolig- og bilordning. De fattigste lever fra hånd til munn.
Målt opp mot sånne hendelser, kan en selvsagt stille spørsmål om dette med flere partier er svaret i land med kjempeutfordringer og der de ulike partiene i hovedsak følger stammegrensene. I Kenya mener mange at sånt har ført til ytterligere etnisk splittelse. Ikke til mer demokrati.
Mange mener også at flerparti er noe Vesten har påtvunget landet, som betingelse for bistand. Før var alle samlet i et stort parti. KANU, Kenyas afrikanske nasjonale union. Motsetninger ble forsøkt løst internt. Færre krefter og mindre tid ble sløst bort på egen-markeringer.
Bra og effektivt så lenge uenighet aksepteres, dårlig når uenighet løses gjennom fengsling.
I dagens Kenya er folk opptatt av jobb og å få endene til å møtes. At det også er en gryende bevissthet mot politikere som beriker seg på folkets bekostning, er nytt.
Her er det mye å ta tak i. Etterkommerne av landets første president, Jomo Kenyatta, er i dag landets største jordeiere. Med landområder større enn hele Vestfold fylke.
For noen år siden spurte jeg nevnte Koigi Wa Wamwere om det var sånn – satt på spissen av Tanzanias tidligere president Julius Nyerere – at vår bistand ble gitt fra fattigfolk i den rike verden til rikfolk i den fattige verden. Han var mer enig enn uenig.
Turismen er viktig for Kenya. Tiendeparten av det landet tjener, kommer fra turister. Valg, finanskrise og korona har vært ødeleggende. Hoteller er lagt ned, folk har mistet jobben. Støtteordninger finnes ikke.
Mange hoteller står nå ubebodde og forfaller. De er et minnesmerke om turist-storhetstiden rundt årtusenskiftet.
At gjenværende hoteller bruker mindre del av kapasiteten, er heller ikke uvanlig. Flertallet av rommene er under evig renovasjon.
På et hotell jeg bodde var de rundt 100 rommene solgt på auksjon. Min hoteldirektør eide fem rom, hadde egne ansatte og tok helst imot betaling i cash. Sånn slapp han skatt og kunne holde hodet over vannet.
Finanskrisa har også endret turist-sammensetninga.
Vanlige hvitinger, eller mzungoer som hvite kalles på swahili, har fått dårligere råd og kommer sjeldnere.
Mange synes også at Kenya er blitt for dyrt og at kvaliteten ikke står i forhold til prisen. De får mer ferie for pengene i for eksempel Thailand.
Flyskam gjør også sitt. Å komme seg fra Norge til Kenya uten å bruke fly, er vanskelig. Noen er mindre klimaskeptiske og reiser, andre holder seg hjemme.
For land som strever med å skaffe jobber til sitt folk og som har enorme muligheter innafor turismen, er alt dette ødeleggende. Trist, ikke minst for alle nordboere som kunne trengt litt sol, varme og spenning i mørketiden. Ikke altfor mange flytimer unna.
Forsidebilde: Sergey Pesterev
