Derimot: Jihadister overtar i Syria. Imperiet har fjernet enda en motstander. – Derimot
derimot.no:
Syria. Nok en nasjon suget inn i imperiet.
Bashar al-Assad har flyktet fra Syria til Moskva, hvor han angivelig har fått asyl av Russland. Al-Qaida-tilknyttede grupper som drev ham ut, har erklært seier for «mujahideen» i Damaskus. Både Biden og Netanyahu har offentlig tatt æren for å ha hjulpet til med regimeskiftet, og selvfølgelig fortjener Erdogans Tyrkia en stor del av æren også.
Av Caitlin Johnstone
Likevel er det fortsatt et tabu i vestlig presse å kalle dette en regimeskifteoperasjon støttet av USA og dets allierte. Vi er alle ment å late som om dette var en 100 prosent organisk oppstand drevet utelukkende av det syriske folket, til tross for mange års bevis på det motsatte. Vi skal mene at dette er tilfelle selv etter at vi nettopp har sett USAs maktallianse knuse Syria ved hjelp av proxykrigføring, boykott av mat og medisiner, konstante bombekampanjer, og en militær okkupasjon eksplisitt designet for å kutte Syria fra olje og hvete for å forhindre gjenoppbygging etter den vestlig støttede borgerkrigen.
Folk blir sinte når du sier dette, men det er sant. Det er bare et faktum at store verdensbegivenheter ikke skjer uavhengig av handlingene til de store verdensmaktene som har interesse av utfallet. Hvis det å si dette gjør deg ukomfortabel, kalles dette ubehaget «kognitiv dissonans». Det er hva det å ta feil føles som.
Kanskje det plager deg når folk påpeker USAs maktallianses involvering i Syria, og kanskje du foretrekker å tro at en gruppe av heroiske frihetskjempere modig styrtet en ond diktator helt alene, omtrent som i en Hollywood-film. Men virkeligheten beveger seg ikke i tråd med dine preferanser. I det virkelige liv vil imperiet som spenner over hele verden og er sentrert rundt USA vanligvis være dypt involvert i slike hendelser.
Når jeg sier dette, vil du kanskje mene at jeg unnlater å ta i betraktning syrernes egne behov, eller deres andel i det som skjedde. Men ingenting jeg sier motsier egentlig ideen om at syrere har sin egen begrunnelse for regimeskiftet. Det var selvfølgelig mange syrere som ønsket at Assad skulle bort, og det var også mange mennesker som hadde sine egne grunner til å kjempe mot ham, som ikke hadde noe med USAs imperium å gjøre. Det er ingen motsetning mellom dette åpenbare faktum og den veldokumenterte virkeligheten at den USA-sentrerte maktstrukturen har vært dypt involvert i Syria fra begynnelsen av volden i 2011, og at dens involvering førte til hendelsene vi ser i dag.
Påstanden er ikke at det amerikanske imperiet kontrollerte syrernes sinn og tvang dem til å vende seg mot deres regjering uten egen handlefrihet. Påstanden er at imperiet la en stor tung tommel på vektskålen for å sikre at en gruppe syrere fikk det som de ville, i stedet for en annen gruppe.
Du kan argumentere for at vestlig regimeskifte-intervensjonisme vil føre til positive resultater denne gangen (så lenge du er forberedt på å ignorere store mengder historiske bevis som konsekvent demonstrerer det motsatte), men det du ikke kan gjøre på noe rasjonelt grunnlag er å benekte at vestlig regimeskifte-intervensjonisme skjedde i Syria.
Det er påfallende at vestlig liberalisme og dens tilhengere støtter seg tungt på deres evne til psykologisk å skille seg fra handlingene til det vestlige imperiet, til og med fra selve eksistensen av dette imperiet. Den vestlige liberalist lever i et imaginært alternativt univers hvor vestlige makter stort sett passer sine egne saker, og vestlige ledere passivt ser på vold og ødeleggelse utfolde seg rundt om i verden samtidig som de ber om fred og diplomati fra sine talerstoler. De later som om imperiet ikke eksisterer, og at det bare er ved ren tilfeldighet at konflikter, kupp og opprør stadig oppstår på måter som favoriserer Washingtons strategiske interesser.
I virkeligheten er det umulig å forstå hva som skjer i verden med mindre man forstår at USA er navet i et uerklært imperium som har arbeidet utrettelig for å bringe verdens befolkning under en enkelt maktparaply som det presiderer over. De få landene som har klart å motstå å bli absorbert i dette maktsenteret, er de Offisielle Skurkene vi vestlendinger er trent til å hate: Kina, Russland, Iran, Nord-Korea og noen få sosialistiske stater i Latin-Amerika. Jeg pleide å inkludere Syria på denne listen, men det er over nå. Syria er blitt absorbert i imperiet.
Og i morgen vil dette maktsenteret flytte sitt trådsikte til den neste nasjonen som ikke frivillig har underlagt seg makten. Det er den underliggende dynamikken bak alle de store konfliktene på jorden. Denne dynamikken blir redigert ut fra vestlig presses verdenssyn med hjelp av effektive propagandateknikker samt det vestlige indoktrineringssystemet kjent som skolesystemet. Denne dynamikken blir redigert ut av vårt verdenssyn og skjult for vår oppmerksomhet av plutokratene og imperieforvalterne som jobber for å manipulere våre informasjonssystemer, for ellers ville vi innse at USA-imperiet er den mest tyranniske og misbrukende maktstrukturen på denne planeten i dag.
Og det er det utvilsomt. Ingen andre maktstrukturer har brukt det 21. århundre på å drepe millioner av mennesker i aggresjonskriger, mens de innsirkler planeten med hundrevis av militærbaser og kontinuerlig jobber for å knuse enhver gruppe som motsetter seg deres diktater hvor som helst på jorden. Kina har ikke gjort det. Heller ikke Russland. Ikke Iran. Ikke Cuba. Ikke Bashar al-Assad. Bare det amerikanske imperiet har tyrannisert og misbrukt verden i denne grad i moderne tid.
Og nå fortsetter innrulleringen av nye land i dette maktsenteret. Syria er absorbert etter at imperiet har brukt år på å svekke denne nasjonen via stedfortrederkrigføring, sanksjoner, nådeløse bombekampanjer fra Israel og en militær okkupasjon designet for å stjele maten og drivstoffet deres.
Vår verden kan ikke kjenne fred så lenge vi styres av et imperium som er drevet av endeløse elver av menneskelig blod. La oss håpe slutten på det imperiet kommer heller før enn senere.
Fra Caitlin Johnstones Substack
KI-oversatt og bearbeidet av Hans Borge
