Derimot: Jens Stoltenberg er bygget opp av NATO-mediene. Som x-leder for NATO gir han oppdrift til DNA. – Derimot
derimot.no:
Takk NATO-mediene for Stoltenberg-effekten
Av Terje Alnes
Gjennom ti år som NATOs generalsekretær ble Jens Stoltenberg dyrket av de norske NATO-mediene. Arbeiderpartiet kan sende en varm takk til disse for Stoltenberg-effekten.
Det var lenge en prøvelse å være et Arbeiderparti i regjering. Jonas Gahr Støre slet alvorlig på meningsmålingene, og alt lå an til et regjeringsskifte i september. For bare åtte måneder siden kokte avisene opp historier om et internt opprør mot Støre, for bare en ny leder kunne hindre AP-skuta i å havarere fullstendig. Alle piler pekte nedover.
Men det var før nasjonalhelten Jens Stoltenberg kom hjem, etter ti år som NATOs generalsekretær. «Regjeringen får inn en politisk superstjerne som også har blitt genierklært av opposisjonen i rollen som generalsekretær», meldte Aslak Eriksrud, TV2s politiske kommentator. Og med Stoltenbergs comeback som finansminister har AP løftet seg med nesten 10 prosentpoeng på målingene. Styrkeforholdet mellom blokkene viser at AP har gode muligheter til å fortsette som regjeringsparti etter valget.
Mediene var raske med å peke på Stoltenberg-effekten som årsaken til APs nærmest sensasjonelle opptur. Alle Stoltenbergs genuine fans i pressen kunne i panegyriske ordelag bejuble den hjemvendte helten. På NRK.no kunne Tone Sofie Aglen riktig slå seg løs: «… som hentet ut av en film» … «Jens Stoltenbergs spektakulære comeback …». «Det er ofte en småpinlig hallelujastemning rundt ham der voksne folk oppfører seg som ungjenter på Justin Bieber-konsert», skrev NRKs politiske kommentator, før hun måtte minne om at Stoltenberg ledet det som ble tidenes minst populære Ap-regjering sist Arbeiderpartiet styrte alene.
Det politiske minnet blekner altså fort. Det er de siste 10 årene som generalsekretær i NATO som har skapt glorien over Stoltenbergs hode. Den politiske journalistikken i Norge i disse årene må sies å ha hatt ett overordnet mål: Å støtte opp om NATOs verdensbilde, og å demonisere de land og statsledere som NATO-alliansen har utpekt som fiender. Med noen ytterst få unntak har presse-Norge tatt oppgaven på største alvor, og med en nærmest fanatisk iherdighet. Avvik har nesten ikke forekommet, motstemmer har knapt kommet til orde.
At de dominerende mediene har oppført seg som en heiagjeng for verdens suverent sterkeste militærallianse har gjort at flere har gitt dem økenavnet «NATO-mediene». De har påtatt seg oppgaven å produsere størst mulig NATO-enighet i befolkningen, noe de også har lykkes svært godt med. Oppslutningen om norsk NATO-medlemskap er skyhøy. Ifølge en måling fra Kantar i februar 2022 ville 95,6% beholde norsk medlemskap i NATO, kun 4,4% svarte at Norge burde melde seg ut. Like etterpå viste en måling fra Norstat at 72% av Rødt-velgerne støttet NATO-medlemskap. Ikke rart at opportunistene i Rødt-ledelsen har holdt kjeft om NATO siden.
Målingen ble gjort rett etter Russlands invasjon av Ukraina, noe som selvsagt boostet NATO-oppslutningen. Fra samme dag som invasjonen skjedde opptrådte alle redaksjoner påfallende samstemte, og med et likelydende narrativ: Invasjonen var «uprovosert» og «fullskala». At krigen tvert imot var fremprovosert gjennom mange år med NATO-ekspansjon østover, og at den langt ifra kan betegnes som «fullskala», i og med at et begrenset antall russiske soldater var involvert, ble glatt ignorert. Hele tiden har dette mantraet gått på høy rotasjon i det NATO-lojale pressekorpset, knapt en reportasje er laget uten at påstandene om et «uprovosert og fullskala» angrep er gjentatt.
Dette er kjernen av propaganda: Å ustoppelig hamre inn et enkelt og slagordpreget budskap. Det former opinionen når den flere ganger daglig, og i alle medier, får servert den samme påstanden. Til slutt oppfattes det som «sannheten». Men den blir ikke sannere av den grunn.
Det er på denne bakgrunn vi må forstå Stoltenbergs posisjon, og årsaken til at Arbeiderpartiet har en realistisk mulighet til å vinne valget. Gjennom ti år som NATOs ansikt ble han av de norske NATO-mediene opphøyd som en bunnsolid kraft i dette internasjonale toppvervet. Han var nordmann, han var en av oss. Presse-Norge så det som sin oppgave å heie på ham, særlig i en tid der NATO-alliansen var kringsatt av fiender på alle kanter. Det var i hvert fall det fiendebildet mediene ville innprente i oss.
Sannheten er at de norske NATO-mediene i disse årene abdiserte som en fjerde statsmakt, pressen sluttet å stille seg kritisk til makten, den ble selv en del av maktutøvelsen, et redskap som sikret støtte i opinionen for NATO-imperialisme og aggresjon. «Våpen er veien til fred» sa dagens finansminister, en løgn som ble referert som en sannhet, og som har ført til en dobling av forsvarsbudsjettene i hele NATO-området.
Glemt er alle utenrikspolitiske katastrofer Jens Stoltenberg har støttet i løpet av en altfor lang karriere. Stoltenberg har insistert på at Ukraina skal bli NATO-medlem. På NATO-toppmøtet i Vilnius i 2023 fikk han gjennomslag for å få fortgang i prosessen med å gjøre Ukraina til medlem. Dette ble befestet under NATO-møtet i Washington året etter, der Ukrainas NATO-medlemskap ble definert som «irreversibelt». Slik blokkerer du effektivt alle muligheter for en fredsløsning. Stoltenbergs politikk har hele tiden vært at krigen skal vinnes på slagmarken.
Glemt er heller ikke at Norge, med Stoltenberg som regjeringssjef, stilte seg i spissen for å bombe Libya i 2011, med katastrofalt resultat. Ifølge Stoltenberg skulle den «humanitære intervensjonen» beskytte sivile og forhindre at Gaddafi drepte sitt eget folk. Dette var ren krigspropaganda. I dag vet vi at Gaddafi ikke hadde planer om å massakrere sivile. Denne løgnen ble spredt av opprørere og vestlige stater. Likevel fortsetter Stoltenberg å spre løgner og desinformasjon om krigen selv om disse er falsifisert for lengst. Han sier til og med at han «ville gjort det samme igjen»!
I 20 år kriget Norge skulder ved skulder med USA i Afghanistan. Den offentlige utredning fra 2016 konkluderte med at hovedmotivet var å vise oss som «en god alliert» for USA. I 2007 gjennomførte USA en hemmelig kampanje mot Norge. USAs diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. En som villig lot seg bruke i den amerikanske propagandakampanjen om at vår krigføring var «sivil og humanitær», var statsminister Jens Stoltenberg. I en kronikk i Aftenposten samme år markedsførte han krigen som både et kvinnefrigjøringsprosjekt og en krig for skolegang for afghanske barn.
Disse utenrikspolitiske katastrofene er fordreid og fortiet i norske medier. Det gjør at Stoltenberg fremstår som kompetent, til tross for at resultatene av politikken hans sier det motsatte. Arbeiderpartiet kan sende en varm takk til NATO-mediene for Stoltenberg-effekten.
Innlegget er hentet fra Spartakus
Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst
Forsidebilde: KI-generert
