Derimot: Intervjuer med folk i Donetsk by: Hvem er fienden? Ukrainas regjering!

derimot.no:

Dette er de to første intervjuene med innbyggere fra Donetsk-området. Det som skiller disse fra de vi foretok i Lugansk og i Mariupol er at disse menneskene har vært under granat- og missilbeskytning siden 2014, dvs. i 9 år. Derfor har Jens Stoltenberg helt rett når han sier at krigen har pågått i 9 år. Det som skjedde var at Russland utvidet krigen for bl.a å få slutt på beskytningen av Donetsk by.

Og denne vedvarende beskytningen preger naturligvis de menneskene som fortsatt lever i denne byen. Folketallet er redusert fra 1 million til 600 000 i dag. Også på andre måter skiller den seg ut fra de to andre store byene i Donbas-regionen. Her pågår lite gjenoppbygging slik vi kunne se i de to andre byene, særlig i Mariupol.

Her er Dr. Bjørn D. Nistad og jeg ute og spaserer. Det var ingen andre mennesker som beveget seg på denne åpne plassen. Jeg skjønt først etterpå at en særlig utsatt hvis en granat slår ned på slike steder. Folk hadde lært, men det hadde ikke vi.

Og de innbyggerne som fortsatt har nerver til å leve i denne byen er naturligvis preget av denne 9 år vedvarende situasjonen. Det var tydelig på flere måter, men det fremgår også av intervjuene herfra.

Som ved de andre intervjuene har vi endret så lite som mulig. Folk får si hva de mener og jeg prøver å stille spørsmålene så nøytralt som mulig. Vi har naturligvis redigert teksten litt for å få bedre flyt på norsk, men det er egentlig lite. Intervjuene er tatt opp som lyfiler på Anna Jevsejeva sin mobil og hun har oversatt det til norsk etter at reisen var over. Det har vært en stor jobb og vi er henne evig takknemlig for det arbeidet hun har gjort.

Jeg må også få føye til at uten henne hadde folk ikke villet snakke med oss. De var skeptiske, men hun bidro til at de begynte å snakke. Siden hun selv var russisk forsvant skepsisen. Det var som om hun åpnet en sekk. Ordene kom trillende når de først kom i gang.

Knut Lindtner
Redaktør

Intervju med lokale innbyggere i Kuibyshev-området i Donetsk

Knut Lindtner (KL) – redaktør i Derimot.

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem og norsk-russisk tolk.

Vår utmerkete tolk

KL: Hvordan er det å bli en del av Russland?

En eldre mann: Du vet, jeg føler meg som en russer. Jeg ble født i Donbass – jeg er russer, hvis du skjønner meg? Jeg følte meg ikke som en ukrainer. Jeg har bodd her i 73 år og føler meg som en russer. I går kom jeg nettopp fra Krasnodar. Vi svømte i sjøen – alt var bra. Barna [mine] har kommet. Jeg har noen barn i Nord [Russland], andre – i Krasnodar. Jeg føler meg som en russer.

AJ: [med tårer] Å, beklager, det er så rørende…

En eldre mann: Ah, jeg begynte også å gråte… Jeg gikk på skolen. Det ukrainske språket var så vanskelig for meg… Jeg kunne verken snakke eller lese ukrainsk… Hvor kom de (KL) fra?

AJ: Fra Norge.

KL: Hvordan er det å bo så tett inn på fronten?

En eldre mann: Veldig vanskelig. Jeg har bodd her i ti år, ti år… Jeg var på sykehuset… Huset [mitt] ble skadet… Jeg restaurerte huset – nå er vinduene knust igjen… I ti år har vi blitt «slått i hodet» av ukrainere. De har slått oss i ti år…

KL: Blir du ikke redd når det smeller hele tiden?

Foto Anna Jevsejeva

En eldre mann: Vi ble vant til det til de grader… Tidligere, i 2014, ja, vi var det – vi satt i kjelleren… Der hadde vi også en feltseng. Og nå sitter vi ikke engang i kjelleren – det flyr, det smeller. Vi er ikke engang redde lenger.

KL: Synes du situasjonen har blitt verre i løpet av den siste tiden?

En eldre mann: Ja. Dere vet, de begynte å skyte hardere. Tidligere var det på en eller annen måte greit, men nå begynte de å skyte på [bolig] området. Fordi de får NATO-våpen. Tidligere hadde ukrainere bombekasterminer 82 mm [82-BM-37]… Men nå skyter de med tunge (våpen). Og hvis de treffer huset, knuser de huset ned til fundamentet.

AJ: Hva tror du blir med ditt hjemsted i fremtiden?

En eldre mann: Du vet, jeg spurte militæret… Jeg sier: gutter, fortell meg, vil jeg leve opp til seierens dag? De sier: nei, det vil du ikke.

AJ: Hjertelig takk! Så rørende! Må Gud velsigne deg med god helse og snarest fred. Mirakler skjer jo også. Alle ber. Hele landet ber. Hvor mye humanitær hjelp samler vi inn til både sivile og militære… Hele landets hjerte og sjel med dere!

En eldre mann: Og du vet, jeg var i Krasnodar… Jeg ser militæret – og hjertet mitt krymper seg…

KL: Vil du si noe til det norske folket, for de sender jo våpen?

En eldre mann: Ikke send våpen til Ukraina, så får vi raskt fred. På grunn av at NATO leverer våpen, hele Europa er i krig med Russland, får vi ikke fred snart. La dem ikke levere våpen. Og vi vil ha fred.

AJ: Tusen takk! Ønsker deg lyst humør, god helse! Hjertelig takk! Hold ut! Vi ber. Vi vil jo ikke gi oss?!

En eldre mann: Vi vil ikke gi oss!!! Seieren blir vår! 

Anna Jevsejeva snakker med eldre kvinne ved et minnesmerke over falne.

Ljubovj Antonovna (LA)

Anna Jevsejeva (AJ) – delegasjons medlem.

Foto: Anna Jevsejeva

LA: Sakhnov Sergej Sergejevitsj… Her er han… Her… Sakhnov Sergej Sergejevitsj. Han var 29 år. Her…..Ukraina. Vi lever… Og du, mor [til AJ], fortell, fortell dem, at vi ikke er skyldige i noe, men de slår oss – de slår oss hver dag… Du, den lille [til AJ]……….. For hva, fortell meg, for hva? Jeg opplevde krigen da jeg var liten, jeg var seks år gammel da. Og nå er jeg gammel, og sånt lever jeg. Jeg trenger å leve, i det minste for å be til Gud… Gud bevarer meg. Men de drepte barnebarnet. Og hvor mange andre gutter ble drept.

Min kjære [til AJ], be dem å ikke slå [skyte] oss. Vi er uskyldige. Vi levde og vi lever. Vi har alltid vært vennlige. Vi har alltid hatt vennskap med Russland. Og med Ukraina – vi var to søstre. Ukraina og Russland er to uatskillelige søstre. Og de gjorde oss til fiender. Og hvem gjorde det? Gud tilgi meg, man bør ikke si slike ting … Amerika gjorde det – det skilte oss, det skilte oss så kraftig. Nå bor sønnen min i nærheten av Kiev. Jeg er her. Han kan ikke komme til meg, og jeg kan ikke komme til ham. Så, du, den lille [til AJ], fortell dem at de slår [skyter] oss for ingenting. Og hver dag, hver dag, den lille [til AJ]… Gud velsign dere for at dere kom, for at dere så [på situasjonen]. Her…… Det er slike bestemødre som meg her igjen. Det er lite ungdom her, for alle reiser vekk. …………. Det er vanskelig for oss nå. Veldig vanskelig. Det er veldig vanskelig for oss, du, den lille [til AJ], men vi overlevde den krigen [Den store fedrelandskrigen 1941-45, red.], du, den lille [til AJ], det var også vanskelig… Og Gud hjalp oss. Og jeg håper at Gud vil hjelpe oss også nå.

Medisinen er veldig dyr, det er problemet. Vi står på og lever. Ære til Gud! Gud holder oss. Tusen takk, du, den lille [til AJ], jeg vil be Gud [for deg]! Hva heter du?

AJ: Anja.

LA: Anetsjka, min barnedatter er også Anetsjka. Jeg hadde datterdatter Anetsjka… Må Gud bevare deg deg!

AJ: Og jeg vil alltid be for deg. Hold ut, hold ut!

LA: Og du må ikke være redd, Anetsjka!

AJ: Vi står han av! Vi har kampvilje!

LA: Gud vil velsigne dere! Takk for at dere har kommet! Her er alle barna våre [peker på monumentet]. Hva gjorde de [ukrainske soldater]… Hvor mange småunger døde. For ingenting. Anetsjka, alt vil være bra, jeg vil be for deg. Jeg vil ikke glemme deg, mor! Alt godt!

Intervjuer med lokale innbyggere i sentrum av Donetsk

KL: Hva tenker dere om at dere nå er en del av Russland?

Valerij: Vi føler at vi er Russland. Det er en glede.

Antonina: Det er en glede. Dette er en svært betydningsfull begivenhet for oss, fordi det juridisk sett er vanskeligere å leve i en ikke anerkjent stat. Først ble vi anerkjent, og nå er vi en del av Russland. Det er deilig, det er en betydningsfull begivenhet.

Her er hotellingengen der vi bodde. Som en kan se er det forbud mot hunder og gevær.

KL: Så det betyr at dere har store forventninger om hva som kommer til å skje fremover?

Antonina: Selvfølgelig! Vi har allerede nå en [positiv] følelse. Vel, man kan selvfølgelig ikke si at det finnes stabilitet. Men forventningen om fred og videre stabilt liv i Russland.

KL: Er du enig?

Valerij: Fullstendig.

KL: Men hva tenker dere om krigen fremover?

Antonina: Jeg kan ikke si noe om dette. Alt er så uforutsigbart. Men jeg tror, ​​jeg håper veldig, og vi alle – innbyggerne i republikken – håper på en rask avsluttning.

Valerij: Og seier.

Antonina: Og seier.

KL: Hvordan er det å leve i Donetsk med denne granatbeskytingen?

Valerij: Vel, dette er vårt hjem. Det er ingen vits i å reise [vekk]. På en eller annen måte blir man vant til det litt etter litt… Det er skummelt til tider. Mest av alt er vi redd for [at noe skjer med] barna våre. Men vi seirer nok en dag. Derfor holder vi ut.

KL: Vet dere hvor mange barn som er evakuerte herfra?

Antonina: Mange barn ble kjørt til Russland. Det er mange barn [fra Donbass] på territoriet til Stor-Russland nå. Men det er også mange igjen. Når det gjelder antall, er det selvsagt vanskelig å si. Men det gjelder ikke bare barn, men mennesker generelt. Vel, og jeg ser at mange kommer tilbake nå – ved antall biler, ved antall mennesker.

AJ: Og dere har alltid vært her? Dro dere ikke vekk?

Antonina: Vel, vi dro. Men vi dro på jobb. Altså ikke med tanke på evakuering – på ingen måte. Men barnet mitt dro. Datteren min er på Krim nå.

KL: Hvilke følelser har dere for den ukrainske siden?

Antonina: Nå har jeg, for å være ærlig, en følelse av likegyldighet. Først hadde jeg en veldig negativ følelse. Og nå – jeg vet ikke… Siden det har gått så mange år…

Det var tydelig at den russisk ortodokse kirken mobiliserer til støtte for Russland og de russiske styrkene. Foto: Knut Lindtner

Valerij: Ja, det negative er allerede borte. Man venter bare på at alt dette skal ta slutt.

Antonina: Det er ingen forståelse for hvorfor de trenger det, hvorfor de gjør det. Jeg forstår ikke denne siden [ukrainere] i det hele tatt. Men først var det veldig mye negativ. Til og med hat, vil jeg si.

Valerij: 2014, 2015, 2016 – var det ganske mye av det [hatet].

Antonina: Men man blir veldig sliten av det. Det er umulig å leve med dette hele tiden.

Valerij: Og nå ser man på alt dette og tenker, hva er vitsen med dette? De «denger» [skyter] oss. Vel, greit, der er militære enheter, men de «pryler» [skyter] her, våre hus… Vi har familier og barn her. Dere så jo det også, tror jeg. Vel, hva er meningen med dette … Vel, hvis dere kriger, må dere krige! Og hva har dere med fredelige [sivile] mennesker å gjøre?

KL: Er det ikke veldig mange russere på den andre siden?

Valerij: Selvfølgelig er det det. Og de støtter oss, men de kan bare ikke gjøre noe der. De er som gisler. De har ikke stemmerett, og hvis noen har åpnet [munnen sin], så kommer de kanskje ikke tilbake derfra. Sånn er livet. Sånn er det.

Antonina: Det er ingen balanse. Her har folk stemmerett. Alle kan uttrykke sin holdning, og ingenting vil skje med noen som svar. Og på den andre siden, som vi ser og som vi hører fra nyhetene, er konsekvensene helt forferdelige for mennesker som sier høyt om sin holdning om at de støtter oss.

Valerij: Vi har også bekjente som bor på den andre siden. Vi bodde jo tidligere sammen. Vi bodde i samme land. De ringer oss også derfra. Hva kan de gjøre? De kan ikke dra derfra. Til og med til oss.

KL: Men hvem er egentlig fienden da?

Valerij: Hvem er fienden?! Men hvem kriger med oss?!

Antonina: Ukrainas regjering.

Forsidebilde: Anna Jevsejeva

Les artikkelen direkte på derimot.no

You may also like...