Derimot: Innvandringen: En mislykket politikk. – Derimot
derimot.no:
Innvandringa, et resultat av et mindretalls utopiske diktatur
3. oktober 2024
Innvandringa til Norge er ett av mange resultater av et nasjonalt mindretalls utopiske diktatur. Ett av de tre-fire siste tiåras mest gjennomgripende samfunnsendringer; rett ut sagt revolusjoner. Dette skriver Finn Olstad om i boka si, Hvordan havnet vi der? Nå når kontrollen svikter litt for dem som reelt har kontrollert innvandrings- og integreringspolitikken og -debatten de siste femti åra og feid alle motargumenter inn i den moralske skammekroken, kan det være på tide å ta et tilbakeblikk på hvordan vi likevel fikk en så omfattende og stort sett ukontrollert innvandring til Norge. Som også til Europa og til USA i vår tid.
Olstad skriver at «den store innvandringen bare har pågått i noen tiår» og «Norge er blant de europeiske land som har størst andel utenlandskfødte i befolkningen.» Til tross for det kalde været og klimaet i Norge, helt annerledes enn det betydelig varmere klimaet omtrent alle innvandrerne kommer fra. Men dette har vi: «god og stabil økonomi og velferdsordninger i verdensklasse».
En annen innvandrings- og integreringspolitikk er i strid med eksistensgrunnlaget for SV og Rødt.
Av Ove Bengt Berg
Olstad beskriver tre revolusjoner som har skjedd i Norge etter siste verdenskrigs slutt: velferdsstat og velferdssamfunn, individets triumf med kvinnefrigjøringa og innvandringa. I løpet av noen få år består den norske befolkninga av 20 prosent nye innbyggere der for mange av dem føler for liten tilhørighet til Norge og norsk kultur. Å innføre en sånn politikk har det ikke vært en offentlig debatt om. Den norske befolkninga har aldri fått seg forelagt et valg om å starte på og følge opp den innvandringa det blei. Det var bare nok en del av «den eneste mulige politikken». Heller ikke har det vært diskutert i hvilken grad det norske samfunnet skal endre lovene for å oppfylle innvandrernes krav til at Norge skal endre en rekke lover og kulturelt etablerte normer de siste århundrene.
Fra politikk til næringsgrein
Olstad skriver i boka: Innvandring har blitt en «storindustri» med «reiseoperatører/menneskesmuglere, asyladvokater, flyktningemottak og interesseorganisasjoner, samtidig som velmenende mennesker vil rive murene og eventuelt hente migranter hit eller ta seg av migranter som ikke har fått offisielt opphold i Norge.
…til alle tider har det vært mennesker som vil hjelpe folk i nød. Det spesielle er at samfunnet tolererer det og aksepterer det, selv om det bidrar til å undergrave den statlige politikken på området.
Stengte grenser — meningsløst
Innvandring er naturlig
Men ikke i sånne mengder
I vår tid er det sjølsagt helt meningsløst å forestille seg stengte grenser og at ingen kan innvandre til andre land. Nordmenn reiser i utlandet på ferier og på arbeid og treffer andre de vil «dele livet med» og danne et par. Norge er blant de mest attraktive land i verden å bo i. Norge er ikke attraktiv for sine skiløyper og sitt kalde og mørke land. Men attraktiv fordi vi har frigjort oss fra religioners og kulturers tvang og kan lokke med mer rasjonelle livsmuligheter frigjort fra biblers og klaners makt. Det er derfor naturlig og en fordel at mange fra andre land i verden kan tenke seg å bo i Norge, som når den ene ektefellen er norsk og den andre fra et annet land. Gunstig også for Norge som nasjon. Men ikke 20 prosent nye på få år, der mange i praksis er uegna som innvandrere fordi de ikke er i stand til og villig å tilpasse seg, integrere seg, og ikke kommer i arbeid.
Asylinstituttet— hyklerisk bløff
Med å påstå at de trenger beskyttelse som politiske flyktninger, kan de rikeste i de fattigste landene kreve å få rett til å bo i de mest velstående landa med begrunnelsen «politisk asyl». Og nærmest alle som påstår det får medhold. Alle som ikke har doktorgrad i hvasomhelst skjønner at det er bare bløff. Et livsfjernt overstatlig juridisk overklasseorgan i Europa og dels fra FN har uten bruk av realisme tolka og omgjort i praksis asylinstituttet til en rett til fri innvandring. Disse ikke-valgte overnasjonale organa har vridd et helt riktig asylinstitutt til en grunnleggende rett til at hvemsomhelst fra hele verden kan bosette seg hvorsomhelst i verden, særlig i Europa og i Norge.
Det er ikke politisk aktivitet i hjemlandet som karakteriserer dem som får asyl. Da hadde heller ikke så mange av dem reist tilbake i triumf så snart de fikk det norske passet. Trotsky fikk ikke politisk asyl på grunn av vårt forhold til Sovjetunionen, og politisk forfulgte som Julian Assange og Edgar Snowdon fikk ikke politisk asyl i Norge for at de norske regjeringene ikke ville provosere USA/NATO.
I tillegg til at EU pålegger medlemslanda å ta imot innvandrere av humanitære grunner og for å sikre lave lønninger. Ikke-medlemmet Norge i EU er sjølsagt ivrigst på å følge alle de minste vink fra EU-kommisjonen. Organisasjonen Nei til EU er også ivrig på å støtte den rundhånda praksisen med å øke innvandringa til Norge.
Menneskerettighetsideologien
Styrt av en kompromissløs minoritet
Olstad skriver:
Menneskerettighetsdiskursen er blitt hegemonisk på en slik måte at ingen har kunnet opponere uten å sette seg selv i et dårlig lys og eventuelt utsette seg for represalier. Det har også lagt feltet åpent for at et mindretall av aktivister har påvirket politikken og i stor grad satt sin vilje igjennom. Her ser vi enda et eksempel på det Nassim Nicholas Taleb har kalt mindretallets diktatur, altså det at det holder med en liten kompromissløs minoritet for å sette sine interesser igjennom overfor en fleksibel eller tolerant majoritet […].
Olstad viser til lokale protester for innvandrere som har fått avslag og der aksjoner for dem har fungert. (Før de flytta til Oslo, mrkn OBB).
…mens de to Brochmannn-utvalgenes utredninger (2011 og 2017), som viste hvordan innvandringen på lang sikt kunne «utfordre både velferdsstatens virkemåte og fellesskapets legitimietsgrunnlag» er blitt oversett.
Innvandringa mislykka
Den er mislykka:
- Forholda i verden er ikke blitt bedre av at noen få av verdens befolkning har fått opphold i Norge
- Norge har ikke fått tilført ressurser, mest problemer og utgifter
- Innvandrerne er i liten grad blitt en del av det norske samfunnet, altfor mange isolerer seg og gifter seg med «sine egne», gjerne nye importerte innvandrere på «familiegjenforening»
- Med generasjonene melder muslimene seg i økende grad ut av samfunnet og blir «mer katolsk enn paven», og klans- og ættesamfunnskulturens tradisjoner, kulturen som har holdt millioner nede i fattigdom i århundrer, styrker seg. Særlig ved å beholde makta over kvinnene sine. Giftermål i disse kulturene er ikke to individuelle individers personers valg, men er krevd underlagt klanens kulturelle krav.
Perspektivmeldinga «villeder om innvandring»
Regjeringas perspektivmelding om utfordringer og mål framover, behandler ikke innvandring. Men behovet for kostnadene ved økt opprustning for å forsvare oss mot en russisk invasjon. Helge Lurås kommenterer Perspektivmeldingas behandling av innvandringa på denne måten 10.08.2024:
…det som skader og dreper og skaper utrygghet for nordmenn [nå] om dagen er ikke fremmede stater. Det kommer fra folk som bor og oppholder seg i Norge. Mange av dem innvandrere eller etterkommere av nylig innvandrede mennesker. Slik kommer det også til å fortsette i fremtiden.
Krimininelle individer er det som mest sannsynlig kommer til å true norske borgeres liv og helse i fremtiden. Det er neppe Russland.
Alle de fremtidige utgiftene til politi, rettsvesen, kriminalomsorgen og integreringsbudsjettet (27 mrd i 2024) påvirkes av og øker i takt med innvandringen.
Det samme gjør ekstrautgifter i skole, barnevern, til tolker i helsevesenet osv. Denne sammenhengen mellom innvandring og den fremtidige bærekraften i norsk økonomi er ikke kommentert i Perspektivmeldingene overhodet. Dermed er den heller ikke ærlig. Å justere innvandringen blir ikke omtalt som et mulig virkemiddel i det hele tatt.
«Sysselsatte innvandrere»:
Én times arbeid i uka, og du er sysselsatt!
Helge Lurås skriver i det nevnte innlegget:
Som SSB skrev i en rapport i mars 2024 er andelen i aldersgruppen 20-66 år (altså to årskull mer enn det tas med i Perspektivmeldingen), som er sysselsatt, 77,2 prosent for befolkningen som helhet. For innvandrere en den 68,2 prosent. Men det varierer for ulike innvandrergrupper. For de fra Afrika er den nede på 61 prosent, for Asia 64 prosent, for de fra Europa utenfor EU/EØS er den nede på 51 prosent. Og for nordmenn for øvrig er den 79,8 prosent. Det er omtrent som innvandrerne fra Norden (80,5 prosent). I tillegg vet vi at statistikken ikke skiller mellom deltid og heltid. Det vil si at innvandrere med svært lavt antall timer som de arbeider, regnes som «sysselsatt».
Blir en rasjonell diskusjon
om innvandringas fordeler og ulemper tillatt?
I februar i år sa Oslos tidligere byrådsleder og tidligere generalsekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, til Morgenbladet 23.02.2024 (betalingsmur):
«Jeg tror valget i 2023 er et av de siste valgene hvor innvandring, integrering, flyktninger, ikke er hovedsaken. … – Ta en titt på alle valgene i Europa: Alt dreier seg om innvandring, sier Johansen.»
Johansens påstand, om hva valgene kom til å handle om, var egentlig å slå inn åpne dører. Men Johansen la til at Norge ikke hadde vært der vi er uten innvandring (!?) og mener at det nå må kjempes offensivt for fortsatt økende innvandring til Europa og Norge.
Fra februar til i dag har det skjedd mye. De samstemte etablerte mediene, åpenbart motvillig, har måttet innrømme at det er mye voldskriminalitet på gatene særlig i Oslo, og kanskje mer mediemessig overraskende: mediene har forklart hvem disse er som herjer rundt som ulveflokker. Over hele Europa reagerer velgerne på resultatene av den politikken som har vært ført, til de etablerte politikernes fortvilelse. Det reises spørsmål om både antallet av innvandringa, og det som kalles «integreringspolitikk», i hele Europa styrt av dem som er mest ukritisk til antallet innvandrere og integreringskravene.
Åpnes det nå for en debatt om innvandrings- og integreringspolitikk? Den debatten har vært hindra med knallhard moralistisk utstøting med påstand om at all kritikk i praksis er uttrykk for militant nazisme. Og forsvaret av den mislykka innvandrings- og integreringspolitikken lar seg heller neppe forsvare på annen måte enn utstøtende hersketeknikk.
I et innlegg på sin side Alternativt Forum, skriver redaktøren Øystein Steiro Sr. følgende:
Det er antakelig ikke noe politikkområde hvor fortielsene og bortforklaringene er så omfattende og løgnene så grove som på innvandringsfeltet.
Det er heller ikke noe politikkområde hvor de politiske tabuene er så store, hvor kritiske ytringer sanksjoneres hardere eller hvor ytringsfrihetens vilkår er dårligere.
Det er antakelig heller ikke på noe annet område konsekvensene og skadevirkningene av den politikken som føres, har større omfang.
Nå har det tvingi seg fram ei åpning for motforestillinger mot antallet innvandrere og integreringas mange problemer. Abid Raja har skrivi bok om innvandringas problemer med utgangspunkt i sin egen oppvekst. To polititilsatte har skrivi om klanenes muligheter for å bygge nærmest militært trygge organiserte kriminelle organisasjoner. Disse bøkene, og volden på gatene som ikke har vært mulig å skjule, har gjort det mulig å åpne opp en debatt som hittil har vært knebla.
En annen innvandringspolitikk er kanskje mulig. For de nåværende sjølerklærte venstreorienterte partiene, som Rødt og SV i Norge, vil en annen innvandrings- og integreringspolitikk for disse partiene dreie seg om motstand mot deres hovedoppgave, deres eksistensgrunnlag. Verken krigsmotstand eller motstand mot økonomisk nedskjæring for folk flest er viktig for disse partiene. De er styrt av ideologien til livsfjerne universitetsutdanna utopister. De kan bare moralistisk fordømming av andre som ikke er på deres eget «høye nivå». — Så lett blir det ikke.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: rihaij, Pixabay
