Derimot: Ikke på leirføtter: Hvordan vi gjentar en historie med å undervurdere Russland.

Derimot.no

derimot.no:

Av Tarik Cyril Amar

Krigen mellom Russland på den ene siden og Ukraina på den andre siden og dets vestlige støttespillere har mange katastrofale konsekvenser. Militære tap teller i hundretusener, sivile i titusenvis i det minste. Millioner har blitt fordrevet. Ukraina har blitt ødelagt både demografisk og økonomisk. Risikoen for global krig er større enn noen gang siden de verste øyeblikkene under den kalde krigen i 1962 og 1983.

Vestens strategier har ikke fungert. Sanksjoner? Juryen er ikke lenger ute: Økonomisk krigføring har ikke klart å tvinge Russland til retrett eller produsere regimeskifte i Moskva. Forsyne Ukraina med vestlige våpen for å beseire Russland på slagmarken? Den blodige stansen av den mye hypede ukrainske motoffensiven burde begrave den illusjonen. Satse på at Russland blir utslitt først? Bare husk de selvsikre påstandene om at Russland var tom for missiler – for noen tusen missiler siden. Eller historiene om russiske soldater som angivelig skal storme fremover uten annet enn slipte spader. Eller den usannsynlige ideen om at Putin ikke kunne mobilisere flere menn uten å utløse en revolusjon.

Likevel finner mange det vanskelig å tenke nytt, og i stedet prøver på mer av det samme: Enda en runde med sanksjoner, enda mer økonomisk støtte til Kiev og enda ett eller annet våpensystem til. En slik tilbakevendende unnlatelse av å lære av erfaring er et symptom på innfestede falske antakelser. Men å miste kontakten med virkeligheten er aldri en god idé, uansett hva du mener hvordan vi alle ble dratt inn i denne krigen, og hvordan den burde ende.

Historie kan hjelpe. Vi kan se mønstre for hvordan Russland har blitt undervurdert i århundrer tilbake. Tenk på den lenge glemte store nordkrigen på begynnelsen av 1700-tallet. Russlands farligste motstander på den tiden, den unge kongen av Sverige, som tok feil av de første russiske tabbene for tegn på grunnleggende svakhet. Han trodde også at han kunne isolere Russland og oppfordre til opprør mot den russiske tsarens harde styre. Likevel knuste Russland ham, ikke ved flaks, men ved tålmodighet, organisering og smarthet.

Omtrent et århundre senere var det turen kommet til en annen kommende erobrer. Den beste studien vi har av krigen mellom Napoleons rike og Alexander I’s Russland, er av historikeren Dominic Lieven. Studien viser at det ikke var «General Winter» som beseiret den franske keiseren. I stedet hadde Russland utmerket intelligens, grusomhet og – aldri bry dere om Lev Tolstoi, en strålende forfatter, men elendig historiker – den beste strategien. Og merk: Å gi Napoleon et dødsstøt betydde å gjøre det ingen andre hadde vært i stand til.

Før de iverksatte sitt nesten 4 millioner manns sterke angrep på Sovjetunionen i 1941, forventet tyskerne, i termer blasfemisk lånt fra Bibelen, en koloss med føtter av leire. Og til å begynne med så det ut som om de hadde rett. De første månedene av krigen var en katastrofe for sovjeterne.

Likevel, mindre enn to år senere, i Stalingrad, så snudde de brikkene; Litt over to år etter dette så tok de Berlin. De slo Wehrmacht ikke bare med tall, men ved å lære å overgå tyskerne i manøvreringskrigføring og med moderne våpen.

Noen av årsakene til denne tyske hybrisen var særegne for nazistenes ideologi: Tyskerne karikerte Sovjetunionen som et falleferdig byggverk brosteinsbelagt fra slaviske bønder de foraktet og en jødisk elite de hatet. Dessuten, hadde ikke vinterkrigen 1939/40 mellom Sovjet og Finland vist hvor svak den røde hæren var? Riktignok hadde sovjeterne vunnet, men først etter pinlige tilbakeslag fra en mye mindre stat.

Likevel var mange av misoppfatningene som førte Nazi-Tyskland til sin undergang ikke spesifikke for nazismen. Å undervurdere russere som tilbakestående og ute av stand til sofistikert organisering, vedvarende og smart innsats, og å lage samt bruke banebrytende våpen på en god måte, er fordommer som er dødelig villedende. Det samme er ideen om at russere alltid er så misfornøyde med sine ledere at alt som skal til for å kollapse staten deres, er litt press og mye snakk om regimeskifte. Ikke bry dere om at hovedlærdommen i den beste boken vi har om slaget ved Stalingrad, av historikeren Jochen Hellbeck, er at selv under et regime så fryktelig undertrykkende som stalinismen, kjempet de fleste russere fortsatt ikke av skrekk (en dum gammel løgn som går tilbake til nazistisk krigspropaganda), men av de samme grunnene som vi har en tendens til å kjempe for: Lojalitet til kamerater, sinne mot fienden og patriotisme.

Russland kan bli slått. Det skjedde for eksempel i Krim-krigen og i første verdenskrig. Men selv disse hendelsene har nøkterne lærdommer. For det første kreves det stor innsats for å slå Russland, som i første verdenskrig endte opp med å beseire sine motstandere; for det andre gir det bare midlertidige resultater. I begge tilfeller kom landet tilbake. Akkurat som det nå har kommet tilbake fra å tape den kalde krigen.

Den fortsatt populære om enn vaklende historien om Russlands angivelig overdrevne makt til å blande seg inn i andre lands innenrikspolitikk, er en barnslig måte å anerkjenne Moskvas makt på. Å karikere Russland som et land som bare kan øve internasjonal innflytelse ved å liksom å «jukse», er egentlig å undervurdere Russland’s reelle evner, fra militær styrke via allierte – til sosial samhørighet og, ja, til og med i økonomien. (Ref: BRICS blant annet)

Uansett hva vi mener om hvordan Vesten og Russland ideelt sett burde forholde seg til hverandre (eller ikke forholde seg til hverandre), så er det én ting som er utilgivelig tåpelig: Å fortsette med å undervurdere en makt som igjen viser oss at slik hybris blir straffet.


Artikkelens originaltittel:
No Feet of Clay: How We Are Repeating a History of Underestimating Russia
Oversatt av redaksjonen.

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar