Derimot: I virkeligheten er det ikke konsensus: Om konstruksjonen av den fiktive konsensusen i klima-feltet. – Derimot
derimot.no:
Av Richard Lindzen
Oversatt av Erik Bye
Dette er en oversettelse av Richard Lindzen’s artikkel:
Manufacturing Consensus on Climate Change
Hvordan en politisk bevegelse oppfant sitt eget vitenskapelige grunnlag.
Moderne politiske bevegelser har ikke sjelden gjort krav på å være basert på vitenskap, fra temaer som immigrasjons-restriksjoner og eugenikk (i USA etter første verdenskrig), til antisemittisme og raseideologi (i Hitlers Tyskland), til kommunisme og lysenkoisme (under Stalin). Hver av disse påberopte feilaktig en vitenskapelig konsensus som overbeviste høyt utdannede mennesker, som likevel var uvitende om vitenskapen. Siden alle forskere visstnok var enige, var det ikke nødvendig for dem å forstå vitenskapen.
Selvfølgelig er denne versjonen av «vitenskapen» det motsatte av vitenskapen selv. Vitenskap er en form for undersøkelse snarere enn en kilde til autoritet. Imidlertid har suksessen som vitenskapen har oppnådd gitt den et skinn av autoritet i publikums øyne. Dette er hva politikere ofte misunner og ikke minst utnytter.
Klimapanikken passer inn i det samme mønsteret, og som i alle de foregående nevnte tilfellene er vitenskapen faktisk irrelevant. I beste fall er det en distraksjon som har ført til at mange av oss har fokusert på den feilaktige gjengivelsen av vitenskapen, i det som faktisk var en ren politisk bevegelse.
I USA kom besettelsen for ‘dekarbonisering’ (dvs. Net Zero) som en reaksjonen på den fantastiske perioden etter andre verdenskrig, da vanlige arbeidere for første gang kunne eie et hus og en bil. Jeg var student på 50- og tidlig 60-tallet. Det var vanlig å håne den dårlige smaken og materialismen til disse såkalte vanlige menneskene. Med Vietnamkrigen ble ting forsterket ettersom arbeiderklassen ble innkalt til militæret mens studenter søkte å få utsettelser på verneplikten.
Studenter i denne perioden, var fortsatt en relativ elite; den massive utvidelsen av høyere utdanning var bare så vidt begynt. Mange studenter rettferdiggjorde sin oppførsel ved å insistere på at Vietnamkrigen var illegitim, mens de ignorerte det åpenbare faktum at vietnamesere flyktet sørover i stedet for nordover. Det var mote å betrakte USA som onde og som fortjente å bli styrtet. Opposisjonen anvendte ofte vold, som i tilfellet med grupper som «Weather Underground» og «SDS» (Students for a Democratic Society).
I 1968 underviste jeg ved ‘University of Chicago’. Kona mi og jeg tilbrakte sommeren i Colorado, og vi hadde en student som tok seg av hjemmet vårt. Da vi kom tilbake fant vi en politibil som overvåket leiligheten vår. Hus-passeren hadde tilsynelatende gjort det om til et møtested for SDS under Demokratenes parti-landsmøte. Leiligheten vår var full av litteratur, som inkluderte instruksjoner for forgiftning av Chicagos vannforsyning. Denne perioden så ut til å ende med Nixons valg, men vi vet nå at dette bare var begynnelsen på den lange marsjen gjennom institusjonene – en marsj som ble gjennomført av erklærte revolusjonære med intensjon om å ødelegge det vestlige samfunnet. For de nye revolusjonære var fienden imidlertid ikke kapitalistene: det var den arbeidende middelklassen. Kapitalister, innså de, kunne lett bestikkes.
For tiden er det stor vekt på marsjen gjennom utdanningsinstitusjonene: først ungdomsskolen og videregående, deretter høyere utdanning innen humaniora og samfunnsvitenskap, og nå STEM (science, technology, engineering and mathematics). Det som vanligvis ignoreres er at faglige interesseorganisasjoner også var åpenbare mål. Slike samfunn ledes vanligvis av en administrerende direktør eller en generalsektretær som, noen ganger indirekte, kan snakke for tusenvis av medlemmer som er opptatt med sine profesjonelle aktiviteter. Å overbevise en enkelt person er sannsynligvis enklere enn å fange hele avdelinger. Min kone deltok på et møte i ‘Modern Language Association’ på slutten av 60-tallet, og det var allerede helt «Woke». Fundamenter, eller fond, med masse penger, var også åpenbare mål. ‘Ford Foundation’ og ‘Rockefeller Brothers Foundation’ er eksempler verdt å merke seg.
Den lange marsjen gjennom industrien
Mens det for tiden er fokus på å kontrollere utdannings-sektoren, var ikke mangfold, likeverd og inkludering (DEI)(Diversity, Equity, and Inclusion) det eneste målet med marsjen gjennom institusjonene. Jeg tror det vil være feil å ignorere det tradisjonelle fokuset på produksjonsmidlene til revolusjonære bevegelser. Drivkraften for dette var kapringen av miljøbevegelsen. Før 1970 var fokuset for denne bevegelsen på ting som hvaler, truede arter, landskap, ren luft, rent vann og befolkningen. Men med den første ‘Earth Day’ i april 1970, vendte hovedfokuset seg mot energisektoren – som tross alt er grunnleggende for all produksjon og, relatert til det, involverer billioner av dollar. Som vi vil se, var dette siste elementet helt grunnleggende.
Dette nye fokuset ble ledsaget av opprettelsen av nye miljøorganisasjoner som ‘Environmental Defense’ og ‘Natural Resources Defense Council’. Det ble også ledsaget av nye statlige organisasjoner som ‘EPA’ (Environmental Protection Agency) og ‘Department of Transportation’. Nok en gang var faglig interesseorganisasjoner enkle å gå etter: ‘American Meteorological Society’, ‘American Geophysical Union’, og til og med «æressamfunnene» som ‘National Academy of Science’, ‘American Academy of Arts and Sciences’, osv. Kapringen av ‘Royal Society’ i Storbritannia var et åpenbart europeisk eksempel.
Det ble litt trøblete til å begynne med. Bevegelsen forsøkte først å fokusere på global avkjøling på grunn av refleksjon av sollys fra sulfataerosoler som slippes ut av kullkraftverk. Tross alt så det ut til å være en global avkjøling mellom 1930- og 1970-tallet. Avkjølingen tok imidlertid slutt på 1970-tallet. Det ble gjort en innsats for å binde sulfatene til sur nedbør, som angivelig drepte skoger. Det tok imidlertid ikke lang tid før de berørte skogene hadde kommet seg igjen. På 70-tallet ble oppmerksomheten rettet mot CO2 og dets bidrag til oppvarming via «drivhuseffekten».
Politiske kontrollfreaks sin tiltrekning mot CO2 var åpenbar. Det var det uunngåelige produktet av all forbrenning av karbonbasert brensel. Det var også et produkt av pusten vi puster ut. Det var imidlertid et problem: CO2 var en mindre viktig klimagass sammenlignet med naturlig produsert vanndamp. En dobling av CO2 i atmosfæren ville bare føre til en oppvarming på under 1C (trodde man). Så, på begynnelsen av 70-tallet, kom en artikkel av Syukuro Manabe og Richard Wetherald denne bevegelsen til unnsetning.
Ved å bruke en svært urealistisk endimensjonal modell av atmosfæren, antok Manabe og Wetherald (uten noe grunnlag) at relativ luftfuktighet ville forbli konstant når atmosfæren varmes opp. De fant at den resulterende positive tilbakekoblingen ville forsterke effekten av CO2 med en faktor på 2. Dette brøt med Le Chateliers prinsipp, som sier at naturlige systemer hadde en tendens til å motsette seg endring.
Positive tilbakekoblinger ble nå grunnlaget for alle klimamodeller, som plutselig begynte å gi svar på en dobling av CO2 på 3C og til og med 4C i stedet for det lille 1C-antagelsen, eller enda mindre anslag. Politikernes entuiasme ble grenseløs. Dydsposerende «elite»-mennesker lovet å oppnå netto nullutslipp innen et tiår (eller to eller tre) uten den fjerneste anelse om hvordan de kunne oppnå dette uten å ødelegge samfunnet og når det kom til havvind, hvordan man kunne unngå å drepe sjøpattedyr.
Vanlige mennesker, konfrontert med umulige krav fra klimabevegelsen som ville ramme eget velvære, har ikke opplevd oppvarmingen på noen få tiendels grader Celius som særlig imponerende. Den anslåtte oppvarmingen var innenfor rekkevidden som alle hanskes med hver dag. Derimot lærte de fleste utdannede elite-mennesker å rasjonalisere hva som helst for å tilfredsstille sine professorer i høyere utdanning – en ferdighet som gjør dem spesielt sårbare for propaganda. Men få vanlige mennesker vurderer å trekke seg tilbake til arktiske strøk i stedetfor til varme Florida.
Begeistrede politikere, konfrontert med denne motstanden, har febrilsk endret sitt narrativ. I stedet for å vektlegge små endringer i temperaturmålingene (som i seg selv er et falskt mål på klima), peker de nå på eksempler vær-ekstreme hendelser. Slike forekommer nesten daglig et eller annet sted på jorden, som politikerne mener er bevis ikke bare for klima-endringer, men for klima-endringer på grunn av økende CO2-nivå i atmosfæren. Og nå trekker politikerne også inn enda mer ubetydelige bidragsytere til «drivhuseffekten» som metan og lystgass. Slike ekstreme ytterpunkter (som er ekstremt små) viser ingen signifikant sammenheng med utslippene. Fra et politisk synspunkt gir imidlertid ekstreme stråmenn som dette en større følelsesmessig påvirkning enn små temperaturendringer.
Fødselen til en konsensus
Desperasjonen til politiske skikkelser driver dem ofte så langt at de hevder at klima-endringer er en eksistensiell trussel (assosiert med påståtte «tipping points»). Dette til tross for et fullstendig fravær av teoretisk støtte eller støtte i observasjoner. Og til tross for at offisielle dokumenter skrevet for å støtte klima-saken (for eksempel Working Group 1-rapportene fra FNs klimapanel, eller IPCC) aldri kommer i nærheten av å underbygge disse verste prognosene.
Det var ett unntak fra besettelse med oppvarming, og det var problemet med ozon-nedbryting. Men selv dette problemet tjente en hensikt. Da Richard Benedick, den amerikanske forhandleren i Montreal-konvensjonen som endte opp med å forby Freon i industrien, reiste gjennom ‘MIT’ (Massachusetts Institute of Technology) på vei tilbake fra Montreal, frydet han seg over suksessen. Men han forsikret oss om at vi ikke hadde sett (stort) noe ennå: vi burde vente å se hva de ville gjøre med CO2. Kort fortalt så var ozon-temaet kun et prøveprosjekt for det som kom; «global oppvarming». EPAs aktiviteter har for syns skyld fortsatt fortsatt miljømessige konvensjonelle forurensningskontroller, men energi-delen dominerer. (som inkluderer CO2-aspektet)
Makt er selvsagt ikke det eneste som motiverer politikerne. Penger gjør det også. Muligheten til å tildele billioner av dollar for å restrukturere energisektoren betyr at det finnes mottakere av disse billionene av dollar. Disse mottakerne trenger kun å dele noen få prosentpoeng av disse billionene av dollar for å støtte valgkampanjene til disse politikerne i mange påfølgende valg. Og således garanteres støtte fra disse korrupte politikerne til den politikken som er knyttet til omorganiseringen av energipolitikken.
Påstanden om at en påstått konsensus fantes var propagandistisk og dette burde være åpenbart. Men historien til selve påstanden er interessant i seg selv. Global oppvarming ble først introdusert som et konsept for den amerikanske offentligheten i en Senat-høring i 1988, hvor James Hansen fra Goddard Institute for Space Studies i New York vitnet. Dette var i seg selv noe overraskende. Hansen var først og fremst romforsker. Han ble ikke ansett som en spesialist på klima. Hvordan han ble klima-alarmens talsmann er verdt å fortelle.
På 1960-tallet opprettet NASA’s ‘Goddard Space Flight Center’ lokalisert i Greenbelt, Maryland, et satellittsenter i New York, som ble hetende ‘Goddard Institute for Space Studies’ (GISS) og som ble ledet av Dr. Robert Jastrow.
Da Jastrow forlot GISS på 1970-tallet, forsøkte Greenbelt å stenge GISS, og faktisk returnerte de fleste ved GISS til Greenbelt. En liten gruppe, ledet av James Hansen, bestemte seg imidlertid for å bli i New York. NASA kuttet deres finansiering. Men EPA kom dem til unnsetning med forbehold om at forskningen ved GISS dreier seg om klima. Tilsynelatende var det Hansens venn, Michael Oppenheimer, den gang Barbra Streisand-forskeren ved Environmental Defense (senere professor i klimapolitikk ved Princeton), i EPA-panelet som anbefalte dette.
I dekningen av Hansens vitnesbyrd trykket Newsweek Magazine en forside som viser jorden i brann med undertittelen «Alle forskere er enige.» Dette var i en tid da det bare var en håndfull institusjoner som beskjeftiget seg med klima. Og selv disse institusjonene var mer opptatt av å forstå det nåværende klimaet, enn effekten av CO2 på klimaet. Faktisk var det mange svært fremtredende forskere som motsatte seg påstanden om at økende CO2 var en betydelig fare for klimaet på grunn av menneskets industrielle utslipp.
En utvalgt gruppe av disse er listet opp i det tilknyttede vedlegget. Ikke desto mindre hadde noen få politikere (særlig Al Gore) allerede gjort dette til sin signatursak. Og da Clinton-Gore-administrasjonen vant valget i 1992, begynte en rask økning i finansiering knyttet til klima med en faktor på rundt 15. Dette skapte faktisk en stor økning i mennesker som hevdet å jobbe med klima, og som forsto at den økonomiske støtten krevde enighet om den påståtte faren CO2 utgjorde.
Så, hver gang det var behov for en kunngjøring om en eller annen oppdagelse (f.eks. at middelalderens varmeperiode aldri skjedde, eller at en eller annen historisk endring kunne tilskrives CO2), var det uunngåelig at såkalte forskere ville hevde å ha funnet det som det ble bestilt. Deretter mottok de bemerkelsesverdige belønninger og anerkjennelse til tross for at de kom med svært tvilsomme argumenter.
Dette ga en slags konsensus. Det var ikke enighet om at vi sto overfor en eksistensiell trussel, men snarere at den anslåtte økningen i BNP ved slutten av det 21. århundre ville bli redusert fra ca. 200 % til 197 %. Selv denne spådommen er en overdrivelse – spesielt siden den ignorerer de ubestridelige fordelene med CO2.
Så her er vi, konfrontert med en politikk som ødelegger vestlige økonomier, utarmer den arbeidende middelklassen, og dømmer milliarder av verdens fattigste til fortsatt fattigdom og økt sult.
Klima-politikken lar barna våre leve i fortvilelse over det påståtte fraværet av en fremtid, og vil berike fiendene til Vesten som nyter opptrinnet av vår selvmords-marsj, en marsj som energisektoren feigt aksepterer. Disse er for late til å utøve en beskjeden innsats for å sjekke ut hva som hevdes. Som Voltaire en gang sa: «De som kan få deg til å tro absurditeter, kan få deg til å begå grusomheter.»
Forhåpentligvis vil vi våkne fra dette marerittet før det er for sent.
Min sluttkommentar:
Her plukker Richard Lindzen fra hverandre hele grunnlaget for IPCCs budskap.
Richard Lindzen er emeritusprofessor i meteorologi ved MIT, hvor han var Alfred P. Sloan-professor, fra 1983.
