Derimot: Hvorfor aksepterer vi sensur? Når statsmakten forvalter sannheten. – Derimot
derimot.no:
av Thierry Meyssan
Den interne logikken i enhver administrasjon er å kontrollere det den administrerer. Dette innebærer at enhver administrasjon vurderer å sensurere sin opposisjon. I republikken må politiske ledere tvert imot kontrollere sine administrasjoner og sikre at de respekterer prinsippene som er ønsket og godkjent av befolkningen.
Men i dag forlater europeiske stater – og særlig Frankrike – de verdiene de har smidd, og de nøler ikke lenger med å sensurere etter eget forgodtbefinnende.
Over hele verden feires Voltaire som mannen som best forsvarte ytringsfriheten og fikk oss til å oppfatte den som en forutsetning for etableringen av ethvert demokrati. Dette var tankegangen til tsarina Katarina II av Russland, som han lenge bodde hos, så vel som J.D. Vance, visepresidenten i USA, for hvem denne «mest grunnleggende europeiske verdien», «delt med Amerikas forente stater», i dag er «pensjonert» [1].
I det 20. århundre var det bare fascistene og nazistene som direkte motsatte seg ytringsfriheten. Ifølge dem var et forent folk bedre enn splittende offentlig debatt. Vi har sett masseforbrytelsene de begikk, ikke av overbevisning, men som en forutsigbar konsekvens av deres ideologier.
Tradisjonelt, i USA, tolereres ingen grenser for ytringsfriheten, mens man i Frankrike skiller mellom meninger og fornærmelser og ærekrenkelser.
Her er en digresjon nødvendig: for å sikre at forbudet mot fornærmelser og ærekrenkelser aldri ville bli brukt til å begrense ytringsfriheten, forestilte våre forfedre seg at alle rettssaker på dette området ville finne sted foran juryer. Dette har imidlertid ikke lenger vært tilfelle siden andre verdenskrig. I realiteten gjør bruken av profesjonelle dommere deres avgjørelser mottakelige for statlig innflytelse.
Videre har vi de siste årene umerkelig gjenopprettet statens og samfunnets makt til å begrense ytringsfriheten. Litt etter litt har vi forbudt taler som sjokkerer deler av befolkningen. Før den franske revolusjonen forbød vi forbrytelsen majestetsfornærmelse og helligbrøde; i dag forbyr vi antisionisme og islamofobi. Antisionisme er imidlertid ikke en oppfordring mot en religiøs eller etnisk gruppe, men en politisk mening delt, blant andre, av fremtredende israelske jøder, og islamofobi er ofte bare en kritikk av muslimsk tankegang som er like begrunnet som den vi praktiserer rundt kristen tankegang.
Det vi ønsker å forby er derfor ikke et bestemt budskap, men snarere ethvert budskap som stiller spørsmål ved sannheter vi anser som etablerte. Vi kan se på problemet fra den andre siden: Problemet er ikke hva vi ønsker å forby, men feilene vi prøver å beskytte: troen på at vi ikke må avvike fra vanlige fordommer.
For eksempel: sivilisasjoner kan bare utvikle seg med tilgang til energi. Dette er grunnen til at slaveri ble praktisert i antikken. I dag bruker vi betydelige reserver av gass og olje. Bush-Cheney-administrasjonen var overbevist om at vi nærmet oss slutten av denne æraen, og at vi derfor måtte investere i alternative energikilder. Vi er selv overbevist om at gass og olje, hvis de ikke går tomme i løpet av de kommende årene, vil forurense atmosfæren vi puster inn og forårsake global oppvarming, akkurat som våre forfedre gallerne trodde at himmelen ville falle ned på hodene deres. Imidlertid har denne oppfatningen av ting aldri vært gjenstand for vitenskapelig debatt. Den er forlatt av Russland, Kina og USA. Det russiske vitenskapsakademiet støtter en annen teori for å forklare klimaendringer, men vi har aldri diskutert den. Vi viser til en forsamling av delegater i FN, «Klimapanelet» IPCC, som utelukkende består av tjenestemenn fra medlemslandene. Noen er riktignok forskere, men alle sitter som tjenestemenn som representerer sine regjeringer. Med våre medier fastlåst i dette emnet, vil vi først våkne når Russland, Kina og USA organiserer seg sammen og vi utarmer oss selv.
Et annet eksempel: i åtti år har vi mer eller mindre levd under anglosaksisk beskyttelse. Vi støtter derfor organiseringen av verden i henhold til «reglene» fastsatt av G7, det vil si fritt akseptert av oss. Vi har glemt prinsippene i folkeretten som Frankrike og Russland skapte like før første verdenskrig (Haag-konferansen i 1899). I utgangspunktet innebar dette en forpliktelse til ikke å oppføre seg som barbarer og ikke massakrere sivile under våre kriger.
I utgangspunktet handlet det om å forplikte seg til ikke å oppføre seg som barbarer og ikke massakrere sivile under våre kriger. «Krigslover» ble deretter utarbeidet. Dette er ubestridt, bortsett fra USA og Israel, som har generalisert tortur og, i sistnevntes tilfelle, begår folkemord. På en annen konferanse ble det understreket at for å leve i fred med sine naboer, må hver stat respektere sine egne forpliktelser. Og med FN proklamerte vi folks rett til selvbestemmelse, det vil si dekolonisering. Likevel vet våre barn i dag ikke engang at en franskmann, Léon Bourgeois (1851-1925), var hovedforfatteren av folkeretten. Han var president for rådet, president for nasjonalforsamlingen, president for senatet og vinner av Nobels fredspris. Han var den sentrale skikkelsen i Den tredje republikken (1870-1940), men han har forsvunnet fra våre historiebøker.
Et annet aspekt ved ytringsfrihet er at det aldri ville falle noen inn at staten skulle utgi et tidsskrift for å gi oss sitt syn på aktuelle hendelser. Men på 1600-tallet grunnla Théophraste Renaudot en ukentlig avis, La Gazette, som blomstret med støtte fra kardinal Richelieu. På den tiden, selv om trykkpressen gjorde det mulig å utgi aviser, fantes det ennå ingen måter å distribuere dem overalt på. Staten investerte derfor for å gjøre pressen tilgjengelig for alle, overalt. Men i dag er det ingen som stusser over eksistensen av en offentlig radio- og TV-tjeneste. Det er klart at det i utgangspunktet, i mellomkrigstiden, var umulig for private midler å opprette radio- og TV-stasjoner, så staten investerte i denne nye utviklingen inntil kostnadene falt og private kanaler kunne opprettes.
En skandale har nettopp brutt ut i Frankrike med utgivelsen av en video, tatt opp på en stor parisisk kafé, der to kjente «public service»-kommentatorer sees forklare for tjenestemenn fra et politisk opposisjonsparti hvordan de vil beseire en ministers kandidatur til borgermester i Paris ved å manipulere sine lyttere og seere. I prinsippet skal den audiovisuelle «public service» være til tjeneste for alle og ikke et instrument for partisk propaganda.
Likevel har vi i Frankrike en «Audiovisuelt og digitalt kommunikasjonsregulerende myndighet» (Arcom) som er ansvarlig for (1) å velge direktører for de offentlige tjenestene, (2) de autoriserte private TV-kanalene, og (3) for å forby de som ikke respekterer «etikk».
Først og fremst, hvis det skal være en «public service» for audiovisuelle sendinger, er det opp til regjeringen å utpeke ledelsen og ikke gjemme seg bak en administrativ «myndighet». Staten har tatt denne sammenblandingen av makt så langt som mulig og plassert to dommere blant de ni medlemmene av Arcom. Dette er for å gi et inntrykk av rettferdighet til beslutninger som ikke respekterer prinsippene for rettssikkerhet. Og selv om det i dag ikke er noen grunn for staten til å blande seg inn i den audiovisuelle sektoren, har staten utvidet Arcoms jurisdiksjon til internett. Det er derfor mulig for en administrativ myndighet å forby videoer på internett uten noen domfellelse fra domstolene for en forbrytelse eller forseelse.
For det andre, mens antallet kanaler som tillater radio- og TV-sendinger tidligere var begrenset, og staten derfor måtte bestemme hvem som hadde tilgang til dem og hvem som ble fratatt det, er dette ikke lenger tilfelle. Det er derfor ingen grunn for noen til å bestemme hvem som har rett til å kringkaste eller ikke.
For det tredje bør ingen administrativ myndighet tilegne seg dømmende makt og beslutte å forby en mediekanal. I et demokrati er et slikt forbud domstolens ansvar alene, og kan bare ilegges i tilfeller av kriminalitet. Dette er åpenbart ikke tilfellet for Russia Today, C8 eller NRJ12.
En siste observasjon: Pressens begrensninger er slik at staten har blitt tvunget til å gi journalister spesielle skattevilkår for å oppnå en økonomisk balanse for deres virksomhet. Dermed beskattes trykte medier med 2,1 % og ikke 20 %. En «Felleskommisjon for Publikasjoner og Pressebyråer» (CPPAP) ble derfor opprettet for å sikre at dette skatteprivilegiet kun brukes på ekte pressekanaler. I praksis bruker imidlertid denne komiteen sin makt til å frata visse opposisjonspressekanaler muligheten for økonomisk stabilitet.
CPPAP nekter dermed å anerkjenne det ukentlige nyhetsbrevet Voltaire, internasjonalt nyhetsbrev, som en pressepublikasjon. Denne kommisjonen mente, utelukkende på bakgrunn av redaktørens navn (i dette tilfellet forfatteren av denne artikkelen), at denne publikasjonen ikke var journalistikk. Ifølge referatene fra møtene så de ikke engang på innholdet et sekund.
Forringelsen av ytringsfriheten i Frankrike er slik at det har blitt et tema for refleksjon for våre naboer [2]. Som alltid dreier sensurens tilbakekomst seg om å forby ting som er sjokkerende for majoriteten. På 1600-tallet forbød staten pornografi; på 2000-tallet forbyr den det ikke lenger, men forbyr barns tilgang til det.
Oversatt av Monica Sortland
[1] « JD Vance dit à Munich Security Conference “There’s A New Sheriff In Town” », J.D. Vance, Voltaire Network, 14 février 2025.
[2] «How France Invented The Censorship Industrial Complex. The Twitter Files – France, Case Studies», Pascal Clérotte and Thomas Fazi, Civilisation works (2025).
Voltaire Network | Paris (France) | 17. September 2025
Forsidefoto: KI-generert
