Derimot: Hvordan kan en gjøre korrekte beslutninger nå datagrunnlaget er feil?Etterretningen i USA leverer politisk ønsket informasjon – som er feil. – Derimot
derimot.no:
Politisk press — Hvorfor etterretningsmiljøet mislykkes i å vurdere kamptap og militær kapasitet på en nøyaktig måte
Av Larry Johnson
Oppfølging av min kritikk av USAs etterretningsmiljø og konklusjonene i den nylig publiserte Annual Threat Assessment (Årlige trusselvurderingen) når det gjelder russiske tap, er dette verken et avvik eller et brudd med tidligere praksis. Det er snarere et naturlig resultat av politisk press og byråkratisk feighet som hindrer analytikere i å formidle ubehagelige sannheter til sine politiske overordnede.
Jeg hadde en samtale i dag med en pensjonert venn som hadde en fremragende karriere i United States Army Intelligence and Security Command (INSCOM). Vi snakket om etterretningstjenestens manglende evne til å gi nøyaktige vurderinger av forhold som troppeantall, tap og militære kapasiteter. Han fortalte om en erfaring han hadde på 1980-tallet, da han forsøkte å gi et mer presist bilde av Nord-Koreas militære styrke.
Min venn, som da var en senior underoffiser, jobbet med en ung kaptein i hæren – la oss kalle ham John – i etterretningsavdelingen i Sør-Korea. John brukte mengder av empiriske data for å lage et estimat av Nord-Koreas styrke som motsa det etablerte synet i hæren, som mente Nord-Korea var relativt svakt. Min venn fikk ordre fra sin sjef om å gå gjennom Johns arbeid og peke ut svakhetene. Da han var ferdig, rapporterte han: «Johns arbeid er 85 % korrekt.» Sjefen ble ikke glad, og spurte: «Hva er galt med de andre 15 %?» Min venn svarte: «John har undervurdert Nord-Koreas styrke på de områdene.»
Da ble sjefen virkelig opprørt. Ifølge min venn ville det være pinlig for generalen som ledet denne grenen av INSCOM, dersom man rapporterte en økning i styrke og kapasitet, siden han hadde godkjent den eksisterende vurderingen. Hva skjedde? Informasjonen ble begravd, og først etter at generalen ble byttet ut, ble det nye, mer nøyaktige estimatet lagt fram.
For øvrig mente CIA på den tiden at troppestyrken var lavere enn det hæren hevdet. Noen anklaget hæren for å spille på lag med Reagan-administrasjonen for å få mer penger. Men innen tiåret var over, godtok CIA at Johns vurdering var mer presis enn deres egne.
Denne typen atferd er ikke unik for USAs hær eller INSCOM. Husk Vietnam? CIA-analytikere ble presset til å endre informasjon om Viet Congs tapstall under Vietnamkrigen av politiske og strategiske hensyn. George Allen og hans ledende analytiker, Sam Adams, mente at Viet Cong og Nord-Vietnams styrker var langt større enn det general Westmoreland og hans stab rapporterte til Washington. Pentagon hadde investert i fortellingen om at USAs militæroperasjoner var så vellykkede at Viet Cong var nær kollaps.
Jeg må nevne at George Allen var instruktøren min på «New Analyst»-kurset jeg deltok på sommeren 1986. Han snakket åpent og engasjert om presset han og Sam ble utsatt for. George innrømmet at han ga etter. Han hadde ikke penger, og to barn i videregående skole på vei til college. Han kunne ikke risikere sin økonomiske framtid ved å motsette seg CIA-direktør John McCone.
Sam Adams var en annen historie. Han kom fra en rik familie og hadde det man i dagligtale kaller «fuck you money». Sjefene kunne ikke true ham med å miste inntektskilden, så han holdt fast ved sitt.
Her er hva som skjedde:
Press fra militær kommando:
General William Westmoreland, sjef for Military Assistance Command, Vietnam (MACV), jobbet aktivt for å redusere antallet vurderte VC-geriljasoldater i de nasjonale etterretningsvurderingene (NIEs). Dette for å tilpasse etterretningen til hans offentlige uttalelser og forklaringer til Kongressen, som la vekt på amerikansk fremgang i krigen. Analytikernes vurderinger om at USA neppe kunne beseire Nord-Vietnam ble konsekvent overstyrt av ledere som hevdet seier var mulig med økt styrke.
Motstand fra CIA-analytikere: CIA-analytiker Sam Adams oppdaget avvik mellom MACVs tall og den faktiske VC-styrken. Han konkluderte med at tallene var betydelig underrapportert. Selv etter at han la frem funnene sine, møtte han motstand fra MACV og politiske rådgivere i Washington, som ikke ville akseptere høyere VC-estimater på grunn av de politiske konsekvensene. Adams anklaget både MACV og CIA-ledelsen for bevisst å forvrenge etterretningen for å støtte en politisk agenda.
Institusjonell kompromiss: CIA var heller ikke immun mot politisering. For eksempel instruerte CIA-direktør John McCone endringer i de nasjonale vurderingene som ga et altfor optimistisk bilde av USAs innsats i Vietnam, selv om interne analytikere hadde sterke tvil. Disse endringene ble gjort for å tilfredsstille politiske beslutningstakere, på bekostning av etterretningens integritet.
Strategiske og politiske motivasjoner: Presset om å endre etterretning gjenspeilte bredere strategiske mål, som å opprettholde innenlandsk støtte til krigen og rettferdiggjøre fortsatt militært engasjement. Etterretningen ble tilpasset for å «glede» beslutningstakere i stedet for å gjenspeile realitetene på bakken, noe som bidro til feilvurderinger av fiendens tap og styrke.
Ingenting har endret seg på 50 år. Tvert imot mener jeg situasjonen i dag er verre, slik vi ser i den siste Annual Threat Assessment. Politikk trumfer harde data. At etterretning som utfordrer den politiske fortellingen til presidenten og forsvarsledelsen uteblir, er forståelig. Å si sannheten kan være kostbart – og de fleste analytikere og ledere foretrekker forfremmelse fremfor å bli frosset ut eller sparket.
Jeg diskutere dette temaet i tre forskjellige podkaster de siste dagene:
Forsidebildet er KI-generert
