Derimot: Hva kan tysk arbeiderbevegelse lære oss?Bevilger en for opprustning, bevilger en for krig.

derimot.no:

Historien her en tendens til å gjenta seg. Forut for 1. verdenskrig var det konflikt innad i den tyske arbeiderbevegelsen om hvordan en skulle forholde seg til tysk opprustning bl.a. i det tyske parlamentet. Da det kom til avstemning om økning i krigsbevilgningene støttet det fleste i det sosialdemokratiske partiet dette med unntak av Karl Liebknecht.

Etter det tyske nederlaget med kolossale tap av menneskeliv fant det sted en sterk radikalisering av den tyske arbeiderbevegelsen som var den klassen som sterkest ble rammet av krigen og nå fikk Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg stor oppslutning om sin linje. Mange tyskere hadde lært på den harde måten. Disse to lederne ble en trussel mot systemet, ikke minst fordi den russiske revolusjonen i 1917 inspirerte store deler av den tyske arbeiderbevegelsen og å gjøre en tilsvarende revolusjon i Tyskland.

Redselen for at noe lignende skulle skje i Tyskland som i Russland red de tyske kapitalistene som en mare og en del av løsningen ble å likvidere disse to fremtredende lederne. I denne operasjonen var flere sosialdemokratiske ledere direkte eller indirekte ansvarlig og medvirkende.

Det som skjedde den gang har paralleller til dagens situasjon. I dagens Norge skal vi merke oss hvem som vil øke krigsbudjettene. At partier som Høyre, Senterpartiet, Venstre, FrP osv. og DNA, vil gjøre det er ikke overraskende. De har tradisjoner for dette.

Men hva med SV og Rødt? De sier de representerer den lønnsarbeidene befolkningen, de lavtlønte og trygdete. Vil også disse partiene støtte rustningindustrien og krigskreftene i vest? Vil også de støtte krigsforberedelser?

Knut Lindtner
Redaktør

104 år etter er drapene av tyske freds-røster ikke glemt! Stans 3. verdenskrig – nå! 

Av Per Lothar Lindtner

Minnet om november-revolusjonen i 1918 og drap på anti-militaristiske ledere må holdes levende. To «spartakister» grunnlegger det tyske kommunist-partiet, KPD, nyttårshelgen 1918-1919, 14 dager før de faller i hendene på nazi-tidens forløpere: «SPDs frikorps», Den lyserød-brune alliansen slår dem bevisstløse og skyter dem natt til 15/1-1919. Selv om mye hemmeligholdes og forvrenges i 104 år av antikommunistiske versjoner i «nyliberal» tidsånd, har Just Lippe stadig rett når han skriver i NKPs historie, 1963, s. 93: «I andre borgerkrig (etter keiser-abdikasjon og høyre-sosialdemokratisk svik), som førte til mordet på Liebknecht og Luxemburg ble høyresosialdemokratene stående som arbeiderklassens bødler».(redaksjonens utheving)

Hvem er de 3 hovedansvarlige? 1) Philipp Scheidemann (1863 -1939) begår forræderi mot sosialist-internasjonalens anti-krigs-kurs i 1914 og leder SPD inn i verdenskrigens massedrap på sivile og tropper. Hans ja til krig ledsages av press mot fredskrefter i og utenfor SPD. (Kun Liebknechts nei runger 2/12-1914 i riksdagen!) I oktober 1918 blir Scheidemann minister uten portefølje i regjeringen til prins Maximilian av Baden. Sistnevnte trekker seg til fordel for Friedrich Ebert ved keiserens flukt 9/11-1918. Selv om høyre-SPD vil ha monarki under en keiser-sønnesønn, er Scheidemann mer redd for en arbeiderrevolusjon. For å komme den i forkjøpet, proklamerer han 9/11-1918, «republikk» fra riksdagsbygningen. Det er 2 timer før Liebknecht erklærer sosialistisk republikk foran samme bygning. (dobbelt-makt!)

2) Friedrich Ebert (1871- 1925), SPD-leder i 1913, rikskansler 1918, i 1919 første president for Weimar-republikken. Han kaller krig, mot «en autoritær russisk tsar» for en defensiv handling. Når krigen er tapt i oktober 1918, går han som nevnt med flere i SPD, Scheidemann og Noske inn i prins Maximilians regjering. Selv om keiseren abdiserer, vil Ebert ha monarki, men med Scheidemanns «republikk»-manøver avsluttes det tyske monarkiet.

En provisorisk regjering under Ebert redder derimot borgerskapet og knuser sosialist-republikken i januar 1919, basert på hemmelig avtale mellom SPD-ledelsen og keiser-general Wilhelm Groener (1867-1939). Forræderiet fra 1914 sluttføres når Ebert setter inn Groeners «frikorps» mot de faktiske tyske sosialist-lederne med folkelig støtte.

3) Gustav Noske (1968 -1946) er SPDs krigsminister i en keiser-borgerlig regjering sentral i krigen mot arbeider-republikken i januar 1919 med ultra-høyre, paramilitære frikorps. 

Rosa Luxemburg (5/3-1871 – 15/1-1919) og Karl Liebknecht (13/8-1871- 15/1-1919) blir bortført i Berlin natt til 15/1-19 av frikorpsenes vakt-divisjon i garde-kavaleriet. Waldemar Pabst, kaptein og løytnant Horst von Pflugk-Harttung, avhører dem under tortur og sørger for summarisk, hemmelig henrettelse. Begge blir slått med geværkolben av soldaten Otto Runge, så skudd i hodet, av løytnant Kurt Vogel eller Hermann Souchon. Rosa kastes i Berlins Landwehrkanal. Karl skytes bakfra i Tiergarten. Navnløst bringes kroppen hans til et likhus.

Borgerkrigen som toppes av attentatet mot de mest kjente revolusjons-lederne utløser enda mer vold i hele landet. Tusenvis KPD-medlemmer og andre sivile drepes. Fire måneder etter de bestialske drapene blir Rosa Luxemburgs lik funnet, identifisert og obdusert ved sykehuset Charité i Berlin, 1/6-1919. Otto Runge idømmes 2 år i fengsel for «forsøk på drap», løytnant Vogel 4 måneder for å unnlate å rapportere et lik og løslates etter kort varetekt. Pabst og Souchon forblir ustraffet. Nazistene kompenserer Runge for fengsels-opphold. Vakt-divisjon i garde-kavaleriet, frikorpset, går over i SA. 

I intervju med nyhetsmagasinet Der Spiegel i 1962 og i sine memoarer, sier Pabst at to SPD-ledere, forsvarsminister Gustav Noske og kansler Friedrich Ebert, gir ham grønt lys. Hans versjon er ikke avkreftet, for mordene er ikke undersøkt av parlament eller domstoler. I 1993 får Klaus Gietinger tilgang til Pabst-papirer, hemmeligholdt i arkiv. Han ser at Pabst legger plan og beskytter de involverte i drapene. Gietingers detaljerte undersøkelser ligger under når han i forordet til  «Mordet på Rosa Luxemburg» sender en appell til SPD om å hjelpe til med å avsløre komplottet: «Dere må få likene ut av skapet og innrømme partiets ansvar«. 

Det første forsøket på sosialisme i Tyskland kommer altså umiddelbart etter matros-opprøret i Kiel /Bremen og arbeider-opprør i Berlin og Tyskland primo november 1918. Da går konflikt-linjen mellom Liebknecht-Luxemburgs spartakister som går mot krigen i 1914 og Ebert, som blir hoved-garantist mot den første sosialistiske republikk, proklamert til arbeidermassene av Liebknecht til folkelige ovasjoner. Så beordrer han «frikorps» mot sosialistene og erklærer seier for et borgerlig, keiser-orientert «demokrati» i Berlin 11/1-1919, 4 dager før drapene.. 

Opprør mot krig og nød som den tyske november-revolusjonen 1918 skjer ikke løsrevet fra andre arbeider-opprør som følger oktober-revolusjonen i Petrograd 1917: I Finland, Ungarn, Østerrike og også Norge ser vi streiker og arbeider-råds-bevegelser som i Bremen, Rheinland, Ruhr, Sachsen, Sachsen-Gotha, Hamburg. Sist ut er rådsrepublikken i Bayern, som knuses 2. mai 1919. Oktober-revolusjonen tenner gnister over hele verden og er ennå ikke over, for nå ser vi faren for en 3. verdenskrig, for kreftene bak drapene på de tyske arbeider-lederne værer ennå frykt for reelle sosialister, også i 2023!

Post Views: 14

Les artikkelen direkte på derimot.no