Derimot: Hva forteller Dødehavsrullene oss? Det er en kamp mellom godt og ondt. – Derimot
derimot.no:
Av Jan Terje Voilaas
It Is Not the Mountain We Conquer,
But Ourselves
(Sir Edmund Hillary)
WAR 1QM

Qumran er en liten bosetning ti kilometer sør for Jeriko i dagens Israel. En dag i 1946 lekte noen gutter fra Qumran langs en klippevegg nær bosetningen. De kastet steiner inn i sprekker og små åpninger i klippeveggen, noe de ofte gjorde, men denne dagen traff en stein noe spesielt. Lyden var forskjellig fra den de var vant med.
Dette ble starten på et arkeologisk arbeid som skulle ta ti år, og som avdekket rundt 15.000 deler og fragmenter av det vi i dag kjenner som Dødehavsrullene, som ble gjemt der i for-seglede krukker for rundt 2.000 år siden.
En av de første rullene som ble funnet, en nesten komplett rull, starter med overskriften WAR, og beskriver en episk krig mellom «Sons of Darkness» og «Sons of Light», en krig som skal ha pågått i tusenvis av år.
Av totalt syv episke slag, er allerede seks utkjempet, med tre seire til hver. Det siste og avgjørende slaget vil utspille seg over en 40-års periode og markere «the end of times».
WAR-rullen antyder mot slutten at «Sons of Light» vil gå seirende ut av dette avgjørende slaget, men kun etter «Divine intervention».
Dette er et kort sammendrag av et av de største arkeologiske funnene gjort i nyere tid, men det visste ikke jeg noe om da jeg våren 2005 passerte bare noen kilometer øst for Qumran før veien like nord for Dødehavet tok en 90-graders opp og ut av Jordan-dalen. Det eneste jeg husker fra den dagen var at jeg ikke fant et eneste ledig rom i Shaghur, Jordan, men ble av en lokal bussjåfør tilbudt å sove i bussen hans natten over, og at han og hans datter neste morgen vekket meg med en stor frokost.
Jeg vet ikke om jeg vet så mye mer nå, men jeg vil i det etterfølgende prøve å bruke denne historien til en forhåpentligvis bedre forståelse av situasjonen menneskeheten kanskje befinner seg i nå, og hva vi kan gjøre. I dette opplysningsforsøket vil jeg søke hjelp av flere, spesielt av Gregg Braden, som kjenner denne historien svært godt. Han satt i flere år i styret for en gruppe som kontinuerlig presset Vatikanet og andre religiøse organisasjoner til å offentliggjøre sine funn, noe de var så sterkt imot at det ikke var før på 90-tallet at verden fikk innsyn i hva Dødehavsrullene fra Qumran kunne fortelle.
Brandon tolker denne episke krigen som en krig mellom «Good and Evil», og målet har i tusenvis av år vært menneskehetens (sons) sjel, uttrykt som «The Divine» eller «Human Divinity», og som vi normalt vil over-sette til Norsk som «guddommelighet». Brandon aksepterer at «divine» ofte brukes i religiøse sammenhenger, men legger selv følgende beskrivelse til grunn; «The ability to transcend perceived human limitations», som vi kan oversette med «Evnen til å overskride oppfattede menneskelige begrensninger».
Husker dere historien Sokrates fortalte sin elev Platon, historien vi kjenner som «Platons Hule»? Når jeg lytter til Braden, så tenker jeg på den historien, for når en sjel tar bolig i en biologisk kropp, så kommer denne kroppen med mange begrensninger. En hund har f.eks. 40.000 ganger bedre luktesans enn et menneske, så klart, en biologisk kropp er langt på vei en «Platons Hule» i seg selv. Dette bekrefter Darius Wright når han forteller at hans opplevelse av seg selv og sin kognitive bevissthet som en fri og suveren sjel under en OBE, er uendelig mye sterkere enn i sitt jordiske liv i en kropp.
Braden hevder i tillegg at jo lengre vi oppholder oss i dette livet, i dette havet av løgn, propaganda, hjernevasking, vranglære og frykt, som er en del av denne episke krigen, jo lenger fjernes vi fra vår «Divinity», kontakten med vårt virkelige «jeg», som er vår frie og suverene sjel, som altså Darius Wright opplever som «ubetinget kjærlighet».
The Great Reset
Når vi ser på hva som skjer i verden i dag, så er det ikke vanskelig å oppdage alt som er knyttet til en klassisk monetær kollaps, med all den maktkamp, korrupsjon, konkurser, oppsigelse, krig, ødeleggelse, sosiale jordskjelv og elendighet slike kollapser historisk sett alltid medfører.
Slike katastrofer har vi opplevd mange av gjennom historien, så de vet vi mye om, men hva med transhumanisme, digitalisering og robotisering gjennom fusjon av biologi og teknologi? Hva med Klaus Schwabs «Great Reset» og fjerde industrielle revolusjon? Hva vil et menneske være uten kontakt med sin sjel, med hva vi virkelig er? Et tanketomt bio-teknologisk skjell? En cyborg? En zombie?
De dreper, men er trygge og effektive, krig er raskeste vei til fred, sensur vil sikre ytringsfriheten, uvitenhet er kunnskap, AfD må forbys, TikTok må forbys, X må forbys, Calin Georgescu må forbys, global oppvarming har økt isdekket i nord med 26%, menn kan føde barn, 2 kjønn er nå økt til 73, 5% av alle som døde i Canada i 2023 ba selv om å bli avlivet, og mange fester allerede sine tomme blikk på en skjerm og sier javel.
Hva har alt dette å gjøre med en monetær kollaps? Ingenting. Dette er IKKE normalt, og Braden peker på «The War Scroll» og mer enn antyder at det siste avgjørende slaget mellom «Sons of Light» og «Sons of Darkness», allerede kan være i gang, hvilket kan bety at vi kan være siste generasjon av biologiske mennesker som fremdeles kan fornemme vår guddommelighet, vårt virkelige «jeg».
Hvordan merker vi vår sjel?
Kreative mennesker; musikere, forfattere, kunstnere, designere, oppfinnere, mennesker som «skaper», sier ikke så rent sjelden at det ikke var dem, det var noe som «kom gjennom dem»; en brilliant idè, et stykke musikk som vibrerer i milliarder av mennesker, en historie som vil bli elsket på tvers av alle kulturelle og religiøse skillelinjer, en oppfinnelse så genial at den endrer livene til millioner, et stykke arkitektur som ikke bare kan sees, men som oppleves fysisk.
Dette er mennesker som opplever direkte kontakt med sin «divinity».
Jeg tror også dette kan skje med meg. Jeg kan f.eks. sitte og skrive på noe som engasjerer meg, det er nær sengetid, men jeg gir meg selv en halvtime til. Når jeg så sjekker klokken så har åtte halvtimer passert, og det jeg har skrevet, whaoo, dette er ikke meg, SÅ god er IKKE jeg.
Jeg opplevde dette mer ofte da jeg syklet rundt jorden, f.eks. den kvelden i Shaghur. Jeg så bussjåføren feie ut av bussen etter en lang dag, jeg tenkte tanken og mer trengte ikke jeg å gjøre. Den snille sjåføren snudde seg, så meg, stusset et øyeblikk, men vinket meg bort.
Jeg husker også at jeg på små veier i øde områder hvor jeg ikke hadde kart, kunne komme til uskiltede veikryss uten å ane hvilken jeg skulle ta. Jeg valgte aldri feil, ikke en eneste gang, så fingeren opp til sann-synlighetsberegning.
Ett fjerde eksempel har jeg fra Nullarbor Plains i Australia, fra en dag som var svært nær å bli min aller siste. Men, selv i en nær bevisstløs tilstand, gjorde jeg alt korrekt, uten at jeg visste hva jeg måtte gjøre. Hvor kom kunnskapen fra, når jeg absolutt trengte den? Jeg sakser fra en av 47 helsides artikler jeg skrev for Fevennen i 2004 og 2005:
På grensen til kollaps
Jeg kaster nok et blikk på speedometeret. For tohundrede gang den dagen. 9,5 km/t. 44 C. Herregud. Dette kommer ikke til å gå. Jeg har ikke vann nok. Ikke mat nok. Ikke krefter nok. Ikke hvis ikke denne brennhete vinden fra helvete snart snur. Jeg prøver å finne andre hvilepunter for øynene. En busk. En sving. Et lite skilt. En bil. Noe. Hvasomhelst. Men jeg finner ingenting. Det finnes ingenting. Null. Zip. Nada. Det er bare den forbannede vinden som aldri, aldri, aldri, aldri vil gi seg. Men jeg kan ikke gi meg jeg heller. Jeg kan ikke sette meg til her. Det går ikke. Da vil solen koke meg levende. Men hva kan jeg gjøre? Det er enda 6 timer til solnedgang? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke orker mer. Jeg orker ikke å sykle en eneste meter til. Jeg hopper av sykkelen og begynner å gå. Foran meg synes veien uendelig.

Neste morgen merket jeg at vinden hadde dreid fra sydøst til nordøst. Jeg merket det fordi det da blåste en så sterk fralandsvind at jeg hadde full hyre med å få berget telt og utstyr fra å blåse til havs. Jeg merket også at temperaturen var en helt annen selv om solen fremdeles ikke var stått opp.
Vel ute på hovedveien skjønte jeg raskt at dette ville bli en av de verste dagen jeg noen gang har opplevd på sykkel. Jeg hadde kvelden før sett at jeg hadde en mulighet til å nå Nullarbor Roadhouse den dagen. Men nå så det håpløst ut. Vinden bare økte på. Det samme gjorde temperaturen. Før jeg hadde kommet ordentlig i gang hadde jeg sterk kuling og 44 grader rett imot. Det tok bare minutter å tømme meg for krefter. Men jeg fortsatte. Uhyre sakte, men likevel forover. Gudene må vite hvor jeg fant kreftene. 4 mil ble til 5 ble til 6. På et tidspunkt hadde vinden pisket så lenge mot t-skjorten at jeg blødde fra begge brystvorter. Til en milliarder fluers elleville begeistring. Jeg flekket to gaffateipbiter av rullen, klasket en bit over hver brystvorte og forsatte.
Jeg må innrømme at det som videre skjedde utover den dagen, er noe i tåka for meg. Jeg husker at jeg var redd. Redd for overoppheting, solstikk og kollaps. Jeg husker jeg brukte noe av vannet til å fukte t-skjorte og hatt, for å få ekstra kjøling. Jeg husker at jeg prøvde å tenke rasjonelt og fornuftig, at jeg lette desperat etter noe som kunne gi skygge. Men jeg fant ingen ting. Jeg husker også at en kvinne stoppet og spurte om jeg var okay, og at jeg svarte at det var jeg. For jeg ville for enhver pris nå frem for egen maskin. Det siste jeg husker er at jeg slo opp innerteltet, fuktet hele soveposen til den var gjennomvåt og la meg under den. Midt i solsteiken. Jeg skalv, jeg frøs og så svartnet det.
Jeg våknet neste morgen med et rykk. Hva hadde skjedd? Hvor var jeg? Var jeg i live? Sykkelen og bagasjen lå i en haug på utsiden av teltet. Det blåste enda. Samme vinden. Samme retningen. Men ikke fullt så sterk. Jeg kikket på klokken. 0400. 3 timer til soloppgang. Bra. Jeg stappet i meg noen never kornblanding og drakk som en gal. Jeg fant også ut at det kun var 4 mil igjen til Nullarbor Roadhouse. Det skulle jeg klare. Selv om jeg bare hadde 1 liter vann igjen.
Da det kun gjenstod en lang slette til vegstasjonen, var jeg igjen så utmattet at jeg måtte hoppe av sykkelen og gå. Temperaturen hadde allerede passert 40 grader og vinden var igjen like vanvittig som dagen før. Jeg trillet inn på vegstasjonen og sèg sammen i en stol. Kvinnen bak disken forstod. Hun ilte til med en stor mugge isvann. Hun kikket på meg med vantro:
-Are you that crazy Norwegian on a pushbike, mate?
I ettertid har jeg gjort meg noen tanker om hvor nær kollaps jeg var der ute. Jeg var nok nær. Kanskje nærmere enn jeg liker å innrømme. Men shit. Det er over nå. Jeg berget. Jeg klarte det. Dessuten har jeg funnet oppskriften på hvordan man kan svi av 6 kilo kroppsmasse på 11 dager. Så værsågod! Jeg for min del er vel forsynt.
Insjallah! Hvis Gud vil!
Den beste versjonen av deg selv
“Sons of Darkness” er rustet til tennene for dette siste slaget i denne episke krigen som Dødehavsrull 1QM WAR beskriver. De kontrollerer alle våpen, alle ressurser, alle maktposisjoner, all nyhetsindustri, all under-holdningsindustri, all våpenindustri, all matindustri, all petrokjemisk industri, all farmasøytisk industri, det monetære systemet, finansindustrien, bankvesenet, rettssystemet, helsesystemet, utdanningssystemet og alt annet det er mulig å tenke på. I tillegg er de psykologisk rustet til hårrøttene med hat, blodtørst, sadisme, brutalitet, sinne, grådighet og alt det vårt «Divine» ikke er.
I tillegg, det var dem som først fikk kose seg med Dødehavsrullene i 40 år, før noen andre slapp til, og vi vet fremdeles ikke hvor mye de fremdeles holder skjult. De har selv lest at «Sons of Light» vil vinne, etter «Divine intervention». Kan det forklare hvorfor menneskeheten i mange tiår nå har blitt så ettertrykkelig dummet ned, kognitivt kastrert og mentalt degenerert? Er det for å hindre oss tilgang til det de frykter mest, til oss selv, til universets altomfattende kraft, til «ubetinget kjærlighet»?
Jeg ser for meg tre grupper: 1) zombie-gruppen, som sier ja til alt, så lenge de kan få sitte foran en skjerm, 2) høygaffel-gjengen, de bekymrede, sinte og opprørte, de som krever rettferdighet og rettigheter, sender sinte eposter og protesterer, og som håper på politiske- eller folkelige opprør, revolusjoner og et endelig «oppgjør», og 3) grublerne, de alternative, de «spirituelle», de som uten frykt vil ut av alle Platons huler.
Hva zombiene angår, så kan det allerede være for sent for de fleste der. Jeg er mer optimistisk med hensyn til høygaflene, de bekymrede, sinte og opprørte. De fleste der er allerede våkne og skjønner hva som skjer, bare ikke helt hva forskjellen er på høygafler og empati versus atombomber og psykopati, men det kan snu.
Når gruppe 1) og 2) representerer høyst tvilsomme strategier, så må vi enten finne flere grupper, eller vi må overtale gruppe 2) og sammen gå for strategi 3), som tross alt er den 1QM WAR peker mot, nemlig «Divine intervention». Det er om vi faktisk ønsker å redde menneskeheten, hvor hvert enkelt medlem er så genuint og mesterlig skapt, at det aldri, gjennom all tid, har eksistert, eller vil eksitere, to som er helt like.
Hvis ikke dette er verd å kjempe for, så er ingenting verd å kjempe for. Så la oss våkne opp til dette episke slaget, men unngå direkte konfrontasjon. Vi kan triumfere, heve oss over selve slaget, som de suverene og frie sjelene vi i virkeligheten er.
“Always be the best version of yourself”, anbefaler Gregg Braden. GENIALT, tenker jeg, for da vil vi hele tiden strebe, skritt for skritt, mot vår «divinity», vår sjel, some ER den beste versjonen vi kan være.
Kan «spirituell oppvåkning» forklares enklere og klarere enn dette?
Stay strong, stay smart, look for the truth.