Derimot: Hva er det med Sveits?Og hva feiler det Norge?

Derimot.no

derimot.no:

Dette innlegget er henta fra Øystein Steiro Sr sitt nettsted Alternativt forum, og er gjengitt på Politikus.no med hans tillatelse. Sveits er et politisk problem for dem som styrer Norge. Uten olje overlever faktisk Sveits med en frihandelsavtale med EU. Ekteparet Ap-H med tilliggende herligheter har jo som sin politiske grunnlov at Norge bryter sammen uten EØS-avtalen.
Dessuten har de hyppige folkeavstemninger i Sveits. Det går jo ikke i et demokrati?

Politikus.no.

Øystein Steiro Sr:

 Øystein Steiro Sr

Det er ikke bare den lave formueskatten som gjør Sveits til et attraktivt land. Sveits er velstående. Landet har en differensiert industri. Det er velorganisert. Det har kontroll på innvandringen. Og ikke minst, Sveits er et velfungerende demokrati, en forutsetning for en solid økonomi og en bærekraftig velferdsstat.

Penger, som Norge har i overflod, er ikke nok!
Stein Rokkan var en internasjonalt anerkjent norsk statsviter kjent for sine komparative studier av demokrati og politisk utvikling. I boken ‘Stat, nasjonalisme og demokrati’ (1970), sammenliknet han Sveits og Norge med tanke på de to landenes politiske utvikling.

Rokkans hovedargument er at Sveits og Norge har utviklet seg på forskjellig måter, til tross for at de har mange fellestrekk. Begge land er små og velstående. Rokkan mente også at begge land har en sterk demokratisk tradisjon.

Det er i dag bare delvis riktig.De to landene har utviklet seg forskjellig i de 50 årene siden Rokkans studie. Sveits har sitt folkestyre intakt mens det norske demokratiet har forvitret. Det viser klare utviklingstrekk i autokratisk retning.

Rokkan mente også at Sveits har utviklet et mer pluralistisk og fragmentert politisk system, mens Norge har utviklet seg til et mer ensartet og konsentrert system. Det var riktig frem til 60-tallet, men har i tiden siden vist seg å være bare delvis riktig og på en annen måte enn Rokkan forestilte seg.

Det er riktig at det politiske systemet i Sveits er mer fragmentert med et sterkt føderalt og lokalt selvstyre. Det avspeiler seg i et to-kammersystem med en sterk regional komponent, og et velfungerende direkte demokrati med utstrakt bruk av folkeavstemninger. Delvis fordi Sveits er et mer geografisk fragmentert land en Norge, og delvis fordi religion har spilt en viktigere rolle i politikken i Sveits.

Men det som var et ensartet og konsentrert politisk system i Norge fra og med 1930-tallet, med et to-partisystem med Arbeiderpartiet og Høyre som de to dominerende partiene, ble erstattet gradvis av et flerpartisystem i løpet av 60-tallet. Ulike koalisjoner av mindretallsregjeringer har dominert og fragmentert norsk politikk siden.

Den norske mindretallsparlamentarismen som fulgte, innebærer at den politikken partiene fører når de kommer i regjering er et resultat av politiske hestehandler og en helt annen enn den de lovte velgerne da de gikk til valg. Det er på sett og vis et politisk bedrag. Selv om det etter hvert er blitt ansett som legitim politikk, har det bidratt til å svekke det representative demokratiet i Norge, mens direktedemokratiet i Sveits holder slike tendenser til velgerbedrag i sjakk.

Mindretallsparlamentarismen i Norge har dessuten bidratt til at de to regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har konvergert mot sentrum. I dag fører de en nesten identisk politikk i alle vesentlige spørsmål, bortsett fra i skattepolitikken hvor Arbeiderpartiet, med god hjelp av SP og SV, driver norske investorer og entreprenører ut av landet og først og fremst til Sveits.

Det finnes knapt noen egentlig opposisjon og noe reelt politisk alternativ for velgerne å velge mellom lenger i Norge. Det undergraver også demokratiet.

Politikken som føres er blitt ‘konsentrert’ mot et felles sentrum med små reelle forskjeller mellom partiene. Den tradisjonelle politiske hovedkonfliktlinjen i norsk politikk mellom høyre- venstresiden, er i ferd med å bli erstattet av en ny.

På den ene siden står de etablerte partiene, som er for globalisering, EU, multikulturalisme, innvandring, høye offentlige utgifter, grønt skifte og statssubsidiert klimapolitikk samt avnasjonalisering og avvikling av mange av nasjonalstatens sentrale institusjoner.

På den andre siden står de som er for internasjonalt samarbeide, men ser nasjonalstaten som en forutsetning for demokrati og selvråderett. De har ofte selv fått smake globalismens ulemper i form av økt jobbusikkerhet, høyere strømregninger, innvandring, kulturell oppløsning og økt kriminalitet.

Til forskjell fra i Sveits, står sistnevnte foreløpig uten noen adekvat politisk representasjon i Norge bortsett fra småpartier som Konservativt, Norgesdemokratene og Industri- og næringspartiet, nykomlingen i norsk politikk. Senterpartiets skepsis til EØS og ACER ble raskt hestehandlet bort mot regjeringstaburetter og et rekordhøyt landbruksoppgjør.

I Sveits er anti-globalistene representert med Schweizerishe Volkspartei (SVP) og Lega dei Ticinesi (Lega). SVP er det største partiet i Sveits med 25,9 % av stemmene i nasjonalforsamlingen i 2023. Lega er det største partiet i den italiensktalende kantonen Ticino helt i sør med 42,5 % av stemmene.

Begge partier er sterkt kritiske til innvandring og multikulturalisme. Og de er sterkt kritiske til EU, selv om Sveits gjennom en frihandelsavtale, slik Norge hadde tidligere, har en langt løsere tilknytning til EU enn det Norge har fått gjennom EØS-avtalen som forplikter Norge til å akseptere alle nye EU-direktiv og forordniger.

Sveitserne har vært smarte nok til på sikre seg full tilgang til EUs indre marked uten å måtte avgi suverenitet. Dette til tross for at Sveits, til forskjell fra Norge, ikke har hatt nevneverdig med strategiske råvarer som olje, gass, vannkraft og fisk å forhandle med. Det er ‘tunge’ forhandlingskort i den utenrikspolitiske verktøykasse, som ikke ble tatt i bruk fra norsk side under EØS-forhandlingene.

Forskjellen på Sveits og Norge under forhandlingene med EU, var at de sveitsiske forhandlerne hadde som forhandlingsmandat å ivareta Sveits’ langsiktige nasjonale interesser mens vi på norsk side hadde som mandat fra regjeringen å få Norge inn i EU for enhver pris.

Jeg vet det for jeg var en del av den norske forhandlingsdelegasjonen på ekspertnivå. Sveitserne advarte oss om hvordan det ville gå, og de fikk rett. Det vet vi nå etter nesten 14.000 EU-direktiv og rettsakter.

Rokkan påpekte også at Sveits hadde utviklet seg til et mer industrialisert land enn Norge. Dette var før oljen for fult slo inn i norsk økonomi med en positiv netto kontantstrøm på slutten av 70-tallet. Oljen og gasseksporten endret dette bildet, men norsk økonomi viser fortsatt, til tross for eller på grunn av inntektene fra petroleumsvirksomheten, alvorlige strukturelle svakheter samt klare symptomer på langt framskredet ‘Dutch disease’.

Fastlandsøkonomien, er til forskjell fra Sveits, fortsatt lite differensiert. Infrastrukturen er svakt utbygget, dårlig vedlikeholdt og av en langt lavere standard enn i Sveits. Det offentlige vedlikeholdsetterslepet på nærmer seg 4 milliarder kroner i Norge. Og norsk offentlig sektor er mindre effektiv og betydelig større enn i Sveits og i OECD for øvrig. Det er et overforbruk av sosiale ytelser, langt høyere enn i Sveits eller noe annet OECD-land.

Samtidig har det store overskuddet i statsbudsjettet som følge av petroleumsinntektene, muliggjort en uhemmet pengebruk i ikke-produktive sektorer med en ukritisk subsidiering av «grønne» tapssluk som aldri kan tjene penger, samt verdens mest generøse bistands- og innvandringspolitikk, som koster norske skattebetalere flerfoldige hundre milliarder årlig.

Det fører ikke bare til ødsling med fellesskapets midler. Det fører til konkurransevridning, flaskehalser og en ineffektiv økonomi samt stadige habilitetskonflikter og subsidiehøsting (‘rent seeking’) på fellesskapets bekostning.

Den sveitsiske regjeringer viser en helt annen påholdenhet med statens finanser, noe som avspeiles i den sterke sveitserfrancen til forskjell fra den svake norske kronen.

Så hva skyldes det at Sveits, et pluralistisk og fragmentert land uten nevneverdige naturressurser, har kunnet bygge opp en differensiert og solid økonomi, stabile samfunnsforhold og et dynamisk og velfungerende demokrati, mens det tidligere mer homogene Norge med overflod av naturressurser, sliter med fundamentale strukturelle utfordringer i økonomien, «Dutch disease» og et demokrati som har utviklet klare autokratiske trekk?

Det siste forklarer mye av det første. Økonomien og politikken henger selvsagt sammen. Et lands velferd henger sammen med hvordan det styres, hvordan dets humankapital organiseres og utnyttes så vel som hvordan verdiskapingspotensialet i landets ressursgrunnlag utnyttes og ivaretas. Det har de skjønt i Sveits.

Det er her det svikter i Norge. Norsk økonomi halter fordi det politiske system har store mangler, i form av manglende representasjon, manglende kompetanse, manglende styringsevne, manglende legitimitet og manglende politisk engasjement. Det fører uvergelig til dårlig politikk. Og dårlig politikk fører til svak økonomi, til tross for at statskassa renner over av penger.

Mens Sveits i stor grad har dedikerte politikere med lang yrkeserfaring utenfor politikken, valgt av partienes medlemmer i en omfattende nominasjonsprosess først og fremst pga. deres kompetanse og erfaring, har det i Norge utviklet seg nettverkspartier med stadig flere yrkespolitikere som har kommet seg frem ved hjelp av nettverk og relasjoner heller enn ved erfaring og kvalifikasjoner.

Mens politikerne i Sveits stort sett beholder sitt opprinnelige yrke og er politikere på deltid, har det i Norge vokst frem en politikerstand med stadig flere heltidspolitikere. De har gjort politikken til livslang karrierevei. Dette gjøres mulig ved at partiene i Norge praktiserer Vest-Europas mest lukkede nominasjonsordning, hvor partiledelsen i realiteten kan nominere og dermed velge, og til stadighet gjenvelge, seg selv på de sikre plassene øverst på valglisten.

Det innebærer at det stort sett ikke er de skarpeste knivene i skuffen med mest erfaring og kompetanse som sitter på Stortinget, men de med det beste nettverket, størst møteuteholdenhet og de spisseste albuene og gjerne med massiv medietrening og talegaver i tillegg.

Det har dessuten ført til en type politikere som er tilbøyelige til å være opptatt av å ivareta egne kortsiktige interesser på bekostning av landets og fellesskapets langsiktige interesser. Derav de mange svindel-, skatte- og habilitetssakene blant norske politikere den siste tiden.

Når vi samtidig vet at de norske statsrådene, i følge en undersøkelse foretatt nylig, er blant de lavest utdannede regjeringsmedlemmene i hele verden, sier det litt om forutsetningene for robuste beslutninger og god politikk. Det motsatte er tilfellet i Sveits.

De har velutdannede statsråder med lang erfaring fra sine respektive saksområder. De har politikere som må stå til ansvar overfor sine velgere og som ikke slipper unna med å si «at de er lei seg og at de ikke visste», eller at de tar ansvar ved å bli sittende.

For det nytter lite med overflod av olje og gass dersom petroleumsinntektene kastes bort på å blåse opp en ineffektiv offentlig sektor og et enormt sosialbudsjett som stimulerer til å gå på NAV i stedet for å gå på jobb.

Det hjelper lite med romslige statlige finanser dersom pengene blir brukt til ekstrem kostbar velferdsinnvandring fra MENA-land og til utviklingshjelp som ikke virker, i stedet for til vedlikehold og utvikling av kritisk infrastruktur og til å legge forholdene til rette for en differensiert og mindre sårbar industri- og næringsstruktur.

Det hjelper lite med naturgitte fortrinn, som billig og grønn vannkraft, dersom den blir gitt bort til EU i bytte mot import av skitten kullkraft, som driver elprisen opp og som underminerer kjøpekraften for norske husholdninger og konkurranseevnen til norsk kraftkrevende industri.

I tillegg til kompetente politikere med erfaring fra livet utenfor partikontorene og et velfungerende representativt demokrati, har Sveits et velutbygd direkte demokrati både på føderalt og lokalt nivå med utstrakt bruk av folkeavstemninger i alle viktige saker.

Det øker det politiske engasjementet i befolkningen i Sveits, til forskjell fra i Norge, hvor svært få og stadig færre er opptatt av politikk. Det fører til mer robuste beslutninger skjermet for partier og regjeringers ymse kortsiktige innfall. Det sikrer langsiktighet i politikken. Det sikrer kort og godt, velgerne kontroll over politikerne og politikken. Og det gir politikken en helt annen troverdighet og legitimitet.

Det motvirker etableringen av politiske oligarkier, og bidrar til at den politiske makten forblir hos velgerne, der den hører hjemme i et demokrati.

Typisk nok er det ingen av de store partiene i Norge som ønsker demokratireform eller å kopiere den sveitsiske modellen med direktedemokrati. De motarbeider tvert i mot aktivt ethvert forslag til reform.

Det er ingen av disse som ønsker folkeavstemninger eller å åpne opp den lukkede nominasjonsordningen, stille minimumskrav til statsrådenes kompetanse og erfaringsbakgrunn eller iverksette åremålsordninger for å begrense innslaget av yrkespolitikere.

De etablerte partiene i Norge iverksetter tvert i mot stadig nye tiltak som driver demokratiet i autokratisk retning. Derfor går det også den veien høna sparker.

Det er grunn til å tro at det vil fortsette med det, også 2024.

Uthevinger og mellomtitler er satt inn av Politikus.

Framheva bilde:
Tog over Landwasserviadukt.
Foto: Martin Hawlisch (LosHawlos).
Henta fra Wikimedia.

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar