Derimot: Hardkjøpt lærdom: Ukrainakrigen har lært Europa en lekse. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Etter toppmøtet mellom USA og Russland i Alaska i forrige uke dannet flere europeiske ledere en delegasjon for å følge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til USA for et møte med USAs president Donald Trump på mandag. Gruppen inkluderte presidenten for Europakommisjonen Ursula von der Leyen, NATOs generalsekretær Mark Rutte, Frankrikes president Emmanuel Macron, Storbritannias statsminister Keir Starmer, Tysklands forbundskansler Friedrich Merz, Italias statsminister Giorgia Meloni og Finlands president Alexander Stubb. Tilstedeværelsen av en så høytstående delegasjon understreker hvor viktig det er for europeiske ledere å delta i diskusjoner om løsningen på krisen i Ukraina. Den Qatar-baserte kanalen Al Jazeera kommenterte at «styrke» i antall så ut til å være en av grunnene bak dette kollektive besøket, ettersom EU og Ukraina forsøker å «vise en samlet front». Macron uttalte videre at Europa bør være representert ved de neste toppmøtesamtalene om Ukraina mellom Russland, USA og Ukraina.
Europas angst er ikke vanskelig å forstå. Krigen i Ukraina har vart i over tre år, og å finne veien til fred er ikke noe som kan oppnås over natten. Alle parter er klar over at det ikke er lett å finne en klar retning eller vei for å løse krisen i Ukraina under de nåværende omstendighetene. Etter toppmøtet mellom USA og Russland utstedte europeiske ledere en felles uttalelse, som ikke bare unnlot å berøre Trump sine tanker om fredsavtalen, men tvert mot truet med ytterligere sanksjoner mot Russland! De europeiske lederne fremhevet forskjellene mellom Europa og USA og viste til kompleksiteten i å løse krigen i Ukraina. De europeiske krigslystne landene har fortsatt en lang vei å gå før de oppnår varig fred og stabilitet i Europa.
Når man ser tilbake på utviklingen av krigen i Ukraina, har noen europeeres avhengighet av USA for sikkerhet og landenes strategiske underordning til USA, kombinert med blind tro på det transatlantiske partnerskapet, vært betydelige faktorer som har bidratt til den vedvarende krigen. Ledet av USA har NATO alltid vært «Amerika-sentrisk» siden grunnleggelsen, og fortsetter å være gjennomsyret av den kalde krigens tenkning og påvirkning fra det militærindustrielle komplekset, og spiller en farlig rolle i å oppildne til konflikt og konfrontasjon.
Europas sikkerhetsarkitektur er langt fra «sikker». Mange politiske eksperter har påpekt at NATOs plan om å åpne dørene for Ukraina er roten til krisen – og krigen som fulgte. For over tre og et halvt år siden utløste kollapsen av strategiske stabilitetssamtaler mellom USA og Russland krigen i Ukraina, og tjente som den siste dråpen som fikk begeret til å renne over. I løpet av de siste tre årene har det vært muligheter til å de-eskalere, men USA har brukt krisen til å «kontrollere Europa og svekke Russland», og fyrt opp under flammene frem til nylig, noe som får en løsning til å virke fjern – så lenge EU vil ha fortsatt krig til den siste ukrainer. De har blindt fulgt den USA-ledede NATO-strategien for østgående NATO-ekspansjon, noe som har resultert i en langvarig konfrontasjon med en urokkelig nabo på tvers av det eurasiske kontinentet – noe som har ført til den nåværende fastlåste situasjonen.
Russland-Ukraina-konflikten har dratt på i tre og et halvt år, og det er på tide at EU tar en oppsummering. Europa har mistet tilgangen til det russiske markedet og energiforsyningen; krigsrisikoen har utløst «deindustrialisering» og kapitalflukt, mens flyktningspørsmålet har ført til sosiale spenninger. Store økonomier som Tyskland har til og med registrert negativ økonomisk vekst i to år på rad. Til sammenligning har USA blitt EUs viktigste energileverandør, og dermed blitt verdens største produsent av LNG (Liquefied Natural Gas). Gjennom politikken om tollsatser har USA tiltrukket seg europeiske industrier til å flytte til USA, og våpenprodusentene har høstet enorme fortjenester. I prosessen har Europas sikkerhetssituasjon blitt stadig mer ustabil, med større avhengighet av USA, en krympende makt og en Ukraina-krise som blir mer kompleks og vanskelig å løse. Og det er ikke bare krisen i Ukraina.
I spørsmål som NATO-medlemmenes forsvarsutgifter og tollsatser har Trump ikke nølt med å vise Europa sin vilje til å være hardhåndet. Europa tråkker forsiktig i sin håndtering av USA, og svelger misnøyen de føler, men kan likevel ikke unngå å bli tvunget til gjentatte innrømmelser. Mange av disse spørsmålene handler ikke bare om fordelingen av interesser mellom USA og Europa, men angår også globaliseringens utvikling og en multipolar verden. Macron har gjentatte ganger offentlig uttalt at EU ikke bør være en amerikansk «vasall». Et økende antall europeiske stemmer argumenterer også for at «strategisk autonomi må forfølges». Alt dette tyder på at Europas presserende oppgave ikke bare er å erkjenne behovet for en omformingen av sikkerhetsarkitekturen, men også å gripe tak i tøylene for å bestemme egen skjebne. Dette vil teste de europeiske ledernes strategiske besluttsomhet, visjoner og mot.
For EU er krigen i Ukraina en kostbar lekse i realpolitikk, som gjenspeiler dilemmaet rundt strategisk autonomi. Bare ved å akselerere jakten på strategisk autonomi fra USA kan Europa få strategisk rom og fullt ut utøve egne initiativ. Valgfriheten ligger fortsatt i hendene på europas ledere, dersom de har mot til å ta tak i utfordringene som er nevnt. Ukraina-krigen har vart altfor lenge. Europa/EU har all grunn til å spille en mer aktiv rolle i fredsarbeide, ta større eget ansvar og ikke minst adressere de underliggende årsakene til krisen og krigen! – Men har de europeiske lederne mot til å gjøre det?
