Derimot: Har USAs Iran-angrep fått motsatt effekt? Er Iran nå uoffisielt blitt en atom-makt? – Derimot
derimot.no:
Dialektikk er utvikling gjennom motsetninger, der ideer eller fenomener settes opp mot hverandre i en slags konflikt eller spenning – og denne spenningen fører til noe nytt. USA sitt Iran-angrep kan altså ha ført til det motsatte av hva som var hensikten. Det har gitt Iran et gyldig påskudd for å skaffe seg atomvåpen. Her ser vi dialektikkens vesen. Konflikter fører til spenninger som igjen fører til noe helt annet enn det som var tiltenkt. Dette er utviklingens lov.
At USA-ledelsen ikke forstår dette er ikke overraskende. De har siden Sovjetunionens fall vært vant til å true og bølle andre til underkastelse. Den tiden er nå forbi og vi vil merke mer og mer til det dette. Straffetollen de innfører vil føre til motreaksjoner fra en rekke land – slik vi nå ser. Og i Iran vil det vokse frem en ny og styrket nasjonal selvbevissthet som følge av USA/Israel-angrepet.
Enhver aksjon vil lovmessig føre til en reaksjon. Dette er dette som driver enhver utvikling. Innen all konkurranse, både idrett og business, vet en dette. Det er rart at våre politiske ledere ikke forstår dette, men de tenker naturligvis bare på karriere og frem til neste valg.
Knut Lindtner
Redaktør
Et nytt amerikansk angrep på Iran ville være meningsløs kabuki-teater
Av Alastair Crooke
Opptrapping med Russland er tydelig i emning (på en eller annen måte), men Trump har også truet med å angripe Irans atomanlegg – igjen.
En amerikansk president – hjemsøkt av Epstein-skandalen, som nekter å dø hen, og under press fra innenrikspolitiske hauker på grunn av det synlig kollapsende Ukraina – har fyrt av et bredt spekter av geopolitisk trusler: først og fremst mot Russland, men også mot Iran:
«Iran er så ekle, de er så ekle i uttalelsene sine. De ble truffet. Vi kan ikke tillate at de får atomvåpen. De snakker fortsatt om anrikning av uran. Hvem snakker sånn? Det er så dumt. Vi vil ikke tillate det.»
En opptrapping med Russland er tydelig sannsynlig, men Trump har også truet med å bombe Irans atomanlegg – igjen. Skulle han gjøre det, ville det være symbolpolitikk – fullstendig frakoblet virkeligheten i Iran i dag.
Et nytt angrep ville bli fremstilt som et forsøk på å forsinke – eller stoppe – Irans evne til å bygge atomvåpen.
Og det ville være en løgn.
Theodore Postol, professor emeritus i vitenskap, teknologi og internasjonal sikkerhet ved MIT – ansett som USAs ledende ekspert på atomvåpen og leveringssystemer – fremmer noen tekniske argumenter som, når de tolkes politisk (som denne teksten forsøker), tydelig viser at et nytt angrep på de tre atomanleggene USA bombet 22. juni, ville være meningsløst.
Det ville være meningsløst i forhold til Trumps påståtte mål – men et angrep kan likevel skje, som et teaterstykke for å muliggjøre andre mål: som regimeskifte eller å fremme Israels regionale hegemoni.
Hvorfor det er teknisk meningsløst
Kort fortalt er professor Postols hovedpoeng at Iran ikke trenger å gjenoppbygge sitt tidligere atomprogram for å lage en bombe. Den epoken er over. Både USA og Israel tror, med god grunn, sier Postol, at mesteparten av Irans lagrede høyanrikede uran (HEU) overlevde angrepet og fortsatt er tilgjengelig:
«Tunnelsystemet i Esfahan er dypt – så dypt at USA ikke engang forsøkte å ødelegge det med bunker-busters. Hvis materialet ikke ble flyttet, ligger det nå uskadd i intakte tunneler. Iran fjernet blokkeringen ved en av tunnelinngangene i Esfahan innen en uke etter angrepet.»
Med andre ord: USAs angrep satte ikke Irans atomprogram flere år tilbake. Postol anslår at mesteparten av Irans HEU overlevde.
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) sier at Iran på angrepstidspunktet hadde 408 kg uran anriket til 60 %. Det ble trolig fjernet av Iran før angrepet. Postol sier det kunne blitt fraktet på en pickup – «eller til og med med et eselkjærre». Poenget er: Ingen vet hvor det er. Men det er nesten helt sikkert tilgjengelig.
Den farlige enkelheten
Postols hovedargument (han unngår selv politiske implikasjoner) er det tekniske paradokset: Jo mer anriket uranet er, desto lettere er det å fullføre anrikningen til våpenkvalitet.
Resultat: Iran kan klare seg med en langt mindre sentrifugefabrikk enn tidligere. De industrielle anleggene i Fordow og Natanz – som var bygget for titusenvis av sentrifuger – er ikke lenger nødvendige.
Postol har utarbeidet et teknisk oppsett for en kaskade med 174 sentrifuger, som kunne produsere nok uran i våpenkvalitet på bare 4–5 uker – nok til én bombe.
IAEA fant i 2023 uranpartikler anriket til 83,7 % (våpennivå). Dette var sannsynligvis bare en intern test for å bevise at de kan – når de vil, ifølge Postol.
Atomvåpen-‘fabrikk’ på størrelse med et kontor
Enda mer forbløffende: En 174-sentrifuge-kaskade kan få plass på 60 kvadratmeter – som en vanlig leilighet. Den ville kreve bare noen titalls kilowatt i strøm. Altså: Lett å skjule hvor som helst i et stort land.
Selv konverteringen av uranet til metall (U-235) for et våpen er en «liten operasjon» og kan utføres på 120–150 m².
Og for å bygge et sfærisk atomvåpen trengs bare 14 kg U-235 metall, omgitt av en reflektor. Det er ikke høyteknologi – det er «hobbyverksted-nivå». Bare monter delene – ingen testing nødvendig. Postol sier:
«‘Little Boy’ ble sluppet over Hiroshima – uten omfattende testing. Det er feil å tro at testing er nødvendig.»
Der røk enda en myte: «Vi ville vite det om Iran gikk for våpen, for vi ville merke en prøvesprengning på seismiske instrumenter».
Et lite atomvåpen av denne typen ville veie bare 150 kg. Til sammenligning veide stridshodene på noen iranske raketter mot Israel under 12-dagerskrigen i juni mellom 460 og 500 kg.
Politiske implikasjoner: Fuglen har fløyet
Postol sier det ikke eksplisitt, men implikasjonen er klar: Det er meningsløst å bombe Fordow, Natanz og Esfahan igjen. Fuglen har fløyet. Kyllinghusene er tomme.
Professor Postol er USAs fremste tekniske ekspert på atomspørsmål, og gir orienteringer til Pentagon og Kongressen. Han kjenner etterretningsdirektør Tulsi Gabbard, og skal ha briefet henne før Trump-angrepet på Fordow 22. juni. (Andre Pentagon-kilder var uenige).
Vi vet at USA ikke engang forsøkte å ødelegge tunnelene under Esfahan med bunker-busters, men nøyde seg med å prøve å blokkere inngangene – med gamle våpen som Tomahawk-kryssermissiler fra ubåter.
Å gjenta øvelsen fra 22. juni ville være rent kabuki-teater – uten noen reell målsetting. Så hvorfor vurderer Trump det likevel?
Trumps teater – og Israels dilemma
Under et nylig besøk i Skottland sa Trump til journalister at Iran sender ut «ekle signaler», og at ethvert forsøk på å gjenoppta atomprogrammet ville bli umiddelbart knust:
«Vi utslettet atomkapasiteten deres. De kan starte igjen. Gjør de det, utsletter vi det raskere enn du kan vifte med fingeren.»
Mulige motiver:
- Han håper at et nytt angrep vil få Irans regjering til å falle.
- Han vil unngå militær opptrapping mot Russland, som han frykter kan komme ut av kontroll.
- Han vil bruke et angrep på Iran som bevis på amerikansk styrke – uansett sannhet.
- Han tror Israel vil ha det.
Det siste virker mest sannsynlig.
Men: Den største strategiske endringen i vår tid er presisjonen i russiske og iranske ballistiske og hypersoniske våpen, som kan ramme med minimale sivile skader – og som Vesten i praksis ikke kan stoppe.
Dette endrer hele strategien – særlig for Israel. Et nytt angrep på Iran kan føre til et ødeleggende iransk rakettangrep mot Israel.
Resten – Trumps narrativ – er kabuki-teater: En Potemkin-illusjon av å støtte Israel, mens det egentlige målet er å kollapse og balkanisere Iran – og svekke Russland.
En israelsk oberst sa til Netanyahu (ifølge Postol) at hvis vi angriper Iran, vil vi trolig ende opp med en stat med atomvåpen. Tulsi Gabbard sa trolig det samme til Trump.
Postol er enig: Iran må ses som en uoffisiell atommakt, selv om statusen deres er nøye kamuflert.
Innlegget hentet fra Strategic Culture Foundation.
Forsidebilde: saeed karimi
