Derimot: Gud som energi? En undrende reise fra opprinnelsen og til bordkanten. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Jeg har aldri vært noen kløpper i matte. Tall og ligninger har alltid virket som koder fra en annen verden – og kanskje er det nettopp det de er. Derfor valgte jeg heller å gå den humanistiske veien, først som jurist, og senere også som filolog med tysk og norsk/nordisk. Men nysgjerrigheten på de store spørsmålene – den har aldri gitt slipp.
Kanskje er det akkurat dét jeg har til felles med Albert Einstein. Ikke matematikken, men undringen. Han sa en gang at han ikke hadde noen spesiell gave – bare en lidenskapelig nysgjerrighet.
Og det var nettopp denne nysgjerrigheten som førte meg inn i en av de mest berømte ligningene i menneskehetens historie:
E = mc²
Når tre bokstaver rommer hele universet
Energien (E) er lik massen (m) multiplisert med lyshastigheten i kvadrat (c²).
Det høres kanskje teknisk ut – men bak denne formelen skjuler det seg noe stort:
Alt du og jeg ser – trær, stjerner, katten i vinduskarmen, et elsket menneskes blikk – er egentlig energi i forkledning. Masse er bare en tett, sakte form for energi. Og motsatt: energi kan bli til masse.
Med dette ene uttrykket viste Einstein at alt som finnes er skapt av – og kan vende tilbake til – ren energi.
Big Bang som faktisk heter «Urkraft» på tysk («Opprinnelsesenergi» på norsk, kanskje) – og spørsmålet om det guddommelige.
Ifølge moderne kosmologi startet universet i et punkt uten størrelse, men med uendelig tetthet og energi. Det var ingen stjerner, ingen planeter, ikke engang masse – bare ur-energi.
Så begynte ekspansjonen. I løpet av brøkdeler av et sekund begynte energien å omdannes til partikler, og med tiden: atomer, stjerner, galakser – og oss.
Hele det vi kaller virkeligheten – stoffet, lyset, bevisstheten – har sitt opphav i den opprinnelige E.
Og da reiser det seg et klassisk spørsmål:
Kan denne E – denne ur-energien – være det noen kaller Gud?
En Gud som er i alt – og kanskje var alt?
Hva om Gud ikke er «der oppe», men her inne, i alt? Ikke en person, men en skapende kraft. En vibrasjon, en orden, et mysterium.
Hvis det er slik at alt er energi – og energi er alt – da er det ikke urimelig å si at det guddommelige finnes i alt, overalt, gjennom alt, og kanskje var årsaken til at jeg under et besøk i Tretyakov-galleriet i Moskva nesten besvimte og måtte sette meg på en stol da jeg så maleriet av Ivan den Grusomme som dreper sin sønn. Ble jeg overfylt av eller berøvet noe av Einsteins E?
Einstein og det mystiske
Albert Einstein selv avviste nemlig personlig gudstro, men ikke mysteriet. Han snakket om «kosmisk religiøs følelse», og skrev:
«Det mest sublime vi kan erfare, er det mystiske. Det er kilden til all sann kunst og all sann vitenskap.»
For ham var vitenskapen en måte å nærme seg det ubegripelige på. Kanskje er det slik for oss alle – troende eller tvilende.
Fra stjernestøv til skrivebord
Så her sitter jeg, en eldre mann med kjærlighet til språk, til hva som er rett, og ikke minst undring om stort og smått, og spør:
Kanskje var E Gud i begynnelsen?
Kanskje er Gud fortsatt til stede i alt som er – som lys, bevegelse, varme og kjærlighet?
Kanskje er vi alle små bølger i det store energihavet?
Om det er teologi, poesi eller fysikk, får være opp til leseren. Men spørsmålet fortsetter å lyse – som en stjerne i natten:
Er Gud energi – og dermed til stede i alt som er?
