Derimot: Glemmer en dagen, glemmer en historien og da gjentar den seg.8.mai var et vendepunkt i europeisk historie. – Derimot
derimot.no:
Det var i Berlin Hitler og nazismen tapte 8. mai 1945.
I Berlin, ja. Da Hitler og Goebbels tok sine liv etter å ha drept familiene sine. Etter den «glede» de hadde påført sitt eget folk og verdens folk i løpet av 12 år. Men de ga seg ikke uten et enormt slag om Berlin. Mellom 16. april og 2. mai 1945 ble mer enn 70.000 mennesker drept i Berlin, i det som ble det siste slaget i andre verdenskrig. Av dem 22.000 sovjetiske soldater, 20.000 tyske og mer enn 30.000 sivile. Dette i følge et oppslag på Den sovjetiske æresgravlunden i Treptow i Berlin.
Av Ove Bengt Berg
Bystyret i Berlin har vedtatt 8. mai 2025 som helligdag i Berlin. Ellers i Tyskland er ikke 8. mai 2025 en helligdag. I Berlin feires den ikke som en hyllest til og takk til Sovjet for at naziregimet falt gjennom våpenmakt. Den feires som en dag da «Den nasjonale sosialismen» falt. Så kan en jo gi et spikk til både nasjonalister og sosialister. At krigen var en stor menneskeofring, at det var Hitler-Tyskland som angrep Sovjet er ikke en populær historie å fortelle i dag. Når Tyskland nå igjen deltar i krig i Europa, ruster opp til krig, og igjen mot Russland. Det smaker derfor ikke «fugl» av stor markering av 8. mai 2025, 80 års dagen, for Sovjets avgjørende bidrag og offer for Hitler-Tysklands fall.
Det blir en mindre markering på en av de sovjetiske æresgravlundene, men ikke på den største og best utforma av æresgravlundene Sovjet bygde rett etter krigen i Berlin. Den sovjetiske æresgravlunden i Treptow er en mektig æresgravlund. Det er sikkert noen som synes den er i overkant. Men det ligger rundt 8 000 tusen sovjetiske soldater gravlagt her. To inngangsportaler i mørk stein tatt fra tyske statsbygg i sentrum, med blikk mot en høy søyle med et slags kapell og med hele 16 minnesteiner av marmor rundt fellesgravene med krigsillustrasjoner og sitater fra Josef Stalin.
Æresgravlunden i Treptow er et mektig skue til ettertanke. Uten disse soldatenes ofre, og sovjeteres nesten uforståelige mektige innsats, ville jeg for det første neppe ha blitt født og ville uansett ikke vokst opp på annen måte enn under det tyske nazistiske styrets åk.
Inngangen til æresgravlunden i Treptow:
Inngangsportalen sett fra statuen med kapellet.
En av de 16 marmormarkeringene med kunst
og Stalin-sitater i gull på enden.
Et slags kapell, hedring av døde.
Dette er krigsminnesmerket like ved
Brandenburger Tor og Riksdagsbygningen i Tierparken.
Det står sto stridsvogner her den dag i dag.
Det er de to som først nådde til Berlin i sluttfasen av krigen i 1945.
Har minnesmerkene noen framtid i Berlin?
Det er grunn til å spørre om det. «Hvor lenge skal vi holde på med den krigen når vi andre kriger å tenke på?» Ja, sånn er det ikke usannsynlig at mange kan tenke i dag. At ikke bystyret vil prioritere og hylle og takke Sovjet for innsatsen, sjøl om ikke Sovjet lenger finnes, bare den største staten i Sovjetsamveldet, Russland. Men det er jo også dramatisk å rive alle minnesmerkene, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. Så er noen ledere smarte, lar de bare minnesmerkene ligge der i forfall og glemsel for en krigs årsak og avslutning som ikke helt passer med dagens politiske fortelling for nye kriger.
Framheva bilde:
Parade av sovjetiske tropper foran Riksdagen
for å markere overrekkelsen av seiersflagget,
Berlin 20. mai 1945.
Flagget, som var blitt heist på Riksdagen etter erobringen,
ble høytidelig overlevert til oppbevaring
i Moskva av bykommandanten Nikolai Bersarin.
Foto: Sovjetisk/russisk statlige film- og fotoarkiv.
Fotografert av OBB/Politikus
fra et bilde på utstillinge i det sovjetiske krisminnesmerket i
Tiergarten like ved Brandenburger Tor og Riksdagsbygningen.
Alle andre bilder: Foto: OBB/Politikus
Innlegget er hentet fra Politikus
