Derimot: Fra kvarker til kosmos: En gammel manns funderinger over universets ytterpunkter. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen
En eldre herremann med mer livserfaring enn de fleste, sitter på terrassen sin en mild vårkveld. Foran ham står en diger kombinert mikroskopstjernekikkert. I hånden har han et glass med noe rødt, og i tankene… ja, der kjemper kvarker og galaksehoper om oppmerksomheten.
Han lener seg frem, justerer mikroskopet og kikker ned. Der, et lite støvkorn. Men nei, han er på jakt etter noe enda mindre. Hadde han bare kunnet se en kvark! Disse små rakkerne er blant universets minste byggesteiner – mindre enn atomer, mindre enn protoner og nøytroner. Kvarker er så bittesmå at de ikke engang kan eksistere alene. De holder seg i grupper på to eller tre, som rampete barnebarn som nekter å leke alene. Fysikerne kaller dette «fargekraften», men det har ingenting med farger å gjøre – bare en ubegripelig sterk kraft som binder dem sammen inni atomkjernene.
Så sukker han og ser opp mot stjernehimmelen. Her snakker vi om den andre enden av skalaen! Galakser på galakser, samlet i enorme strukturer. Noen av dem så massive at de strekker seg over milliarder av lysår. Den største av dem alle? Kanskje Hercules-Corona Borealis-supermuren – en gigantisk ansamling av galakser som er 10 milliarder lysår bred. Den eldre herren prøver å fatte dette tallet. Det betyr at lyset fra den ene siden av denne strukturen bruker 10 milliarder år på å nå den andre siden!
Han tar en slurk og humrer for seg selv. Universet er litt som livet selv, tenker han. Noen ting er små, usynlige, men avgjørende – som kvarker, elektroner og kanskje selv de minste avgjørelsene man tar. Andre ting er enorme og ubegripelige, som universet selv eller de store hendelsene i historien. Og mellom alt dette sitter han, en aldrende mann, et midtpunkt mellom det mikroskopiske og det kosmiske.
Han kikker på vinen sin og tenker videre: Hvis kvarker kan finnes i små grupper og universet kan samle seg i gigantiske nettverk, hva er da en flaske vin? En samling molekyler, bygget opp av atomer, bygget opp av kvarker? Eller kanskje et slags univers i seg selv – en struktur som inneholder både store og små gleder?
Så hever han glasset mot nattehimmelen.
«Til deg, univers! Store og små mysterier, vi sees igjen i morgen.»
