Derimot: Filippinene: Fattigdom i paradis. – Derimot
derimot.no:
Hvordan kan du ha glede av rikdommen din når naboen utenfor muren mangler alt?
(dette er den andre reportasjen fra Filippinene, som jeg besøkte fra 4. til 25. april 2025)
Les første reportasje: Blir det endelig den vanlige filippiner sin tur?
Da jeg kom til Filippinene første gang i 2003 var jeg fullt klar over fattigdommen som mange filippinere lever under. Likevel var det første møtet et sjokk. Den enorme mengden av lutfattige mennesker som bor i skur langs veiene over hele landet, det brutale møtet med familier som bor på gata i Manila, små unger, nærmest nakne, som sover på papplater utendørs i den overopphetede hovedstaden, der luften stinker eksos fra overfylte jeepneys som stanger seg vei gjennom trafikkaoset … for ikke å tenke på hvor de samme bostedsløse kan finne skjul når troperegnet høljer ned i ukevis, og gatene blir ufremkommelige av skittent, helsefarlig vann.
Disse marginaliserte tiggerne stikker hånden ut mot deg i håp om å få noen pesos når du passerer. Dette er noe det filippinske «demokratiet» ikke får bukt med, der en stor del av befolkningens helt grunnleggende behov rett og slett ignoreres og alt fortsetter som før, i valg etter valg. Dette er den filippinske kapitalismens ansikt, og det sier alt du trenger å vite om de som styrer i dette landet.
Denne siden av filippinsk virkelighet vil du som førstegangs besøkende straks la deg forferde av, men det er en virkelighet som mange filippinere ikke egentlig ser, fordi de bostedsløse alltid har vært der, det har alltid vært mange lutfattige som lever fra hånd til munn, som om det er en naturtilstand.
Mange av tiggerne har dessuten bare seg selv å takke, siden de velger å oppholde seg i Manila når de egentlig hører hjemme et sted ute i provinsen, der de har hus og familie. Dette kunne en ung mann fra den utdannede middelklassen fortelle meg. I de verste fattigstrøkene i Manila bor det ganske riktig mange med bakgrunn fra provinsene. Som i andre megabyer rundt om i verden er det mange som velger å flytte fra provinsen og inn til byene i håp om et bedre liv. For heller ikke i provinsen er det mulig å finne en jobb som gir en inntekt som kan forsørge familien. Slik ender mange opp som squatters i slumstrøk som Isla Puting Bato i bydelen Tondo, som er Manilas største slumområde med rundt 650.000 innbyggere.
I 2010 bodde 45,3% av filippinerne i byer, i 2020 hadde andelen steget til 54%! Det pågår altså en rask urbanisering, noe som særlig merkes i hovedstaden. Manilas befolkning er i 2025 anslått til 15.230.600. Av disse er hele 3,1 millioner hjemløse! Byen har dermed det høyeste antallet hjemløse i hele verden. På Filippinene er mer enn 1,2 millioner barn hjemløse, og over halvparten av disse befinner seg i Manila.
Da jeg var på Filippinene i 2023 hadde jeg et visuelt inntrykk av at utviklingen kanskje gikk riktig vei. Var det ikke færre tiggere i gatene? Sannsynligvis var jeg selv blitt en smule immun mot det åpenbare synet av bunnløs fattigdom, for statistikken gir ikke medhold til inntrykket.
Les også: I Dutertes buk (fra en reise til Filippinene i 2017
Expaten, de velstående og den arbeidende filippiner
På mine seks reiser til Filippinene har jeg vært heldig og blitt invitert inn i mange sosial miljøer. Her er noen refleksjoner jeg har gjort meg, så får jeg heller si unnskyld til de som føler seg fornærmet av det jeg har å si.
Jeg har besøkt expatene som skryter av Filippinene som paradiset på jord, i kontrast til det traurige sosialdemokratiet de selv har flyttet fra. Her er alt så billig! Arbeidskraften er også billig, så en norsk trygdemottaker kan godt ansette en hushjelp som gjør hverdagen lettere. Så sitter de der i et nybygd hus, med filippinere på alle kanter, og er en slags konge på haugen. Så lenge det varer. De kan jo ikke språket, bare engelsk, de blir aldri integrert i det filippinske samfunnet, og de aner egentlig ikke hva som foregår rundt dem. Ikke at de bryr seg så mye om akkurat det. Fattigfolket i rønnene ser de bare gjennom bilvinduet, det er ingen sosial kontakt.
Dette er noe jeg ikke forstår: Hvordan kan du selv oppleve å være i paradiset når naboen utenfor muren din mangler alt?
Jeg har besøkt velstående filippinere i flotte hjem, med en levestandard som langt overgår den jeg selv og min krets har i Norge. Disse bor i inngjerdede nabolag, der væpnede vakter står i porten. I oppkjørselen og i garasjen står nye og store biler parkert, det mangler ikke på noe. Merkeklær og designvesker er standard utrustning, tjenerskap likeså. Hvor kommer pengene fra? Det er ikke alltid lett å skjønne. Men vi forstår at «businessen» gir god avkastning. Ofte er det også politiske posisjoner inne i bildet. Det er tydeligvis slik det henger sammen: For å lykkes i politikken må du være rik, og om du ikke er rik før du lykkes i politikken så gjør politikken deg rik.
Men jeg har også møtt helt vanlige filippinere som strever med å få økonomien til å gå rundt. Som sjåføren fra Quezon City som inviterte meg hjem til sitt lille hus, der han bor sammen med kone og fire barn på et areal som tvinger en vestlig kropp til å rygge baklengs ut døra hvis han må snu deg. Men kos klarte de å skape, og et hjem var det.
Så var det bygningsarbeideren som i snart 30 år har jobbet og slitt i og rundt Manila, uten å klare å ta steget ut av den squatterhytta han bygde seg da han kom inn fra provinsen. Siden har familien økt til seks barn, og nå har de eldste barna selv blitt foreldre, men jobb eller eget hus har de ikke, så alle lever på hans inntekt. Ingen av barna har klart å fullføre skolen.
Hvordan er vilkårene i arbeidslivet? Det er helt vanlig å jobbe 10 timer 6 dager i uka. Minimumslønna, som de fleste i organisert arbeid har, er i 2025 på 645 pesos pr. dag; noe som tilsvarer ca. 125 kr. Men dette er i Manila, eller i National Capital Region (NCR), som det kalles. Ute i provinsen er minimumslønna lavere. Så kan du tenke deg hvordan en familie på 6-7 personer har det om de skal klare seg på en inntekt, noe mange må gjøre.
Overbefolkning og økonomisk vanstyre
I liten grad synes myndighetene å være opptatt av befolkningsutviklingen som en årsak til fattigdom. Folketallet har passert 116 millioner med god margin, og det på et areal som er klart mindre enn Norges! Klarer du å forestille deg hvordan Norge hadde sett ut med 116 millioner innbyggere eller mer? Fødselsraten er fortsatt betydelig høyere enn verdensgjennomsnittet og gjennomsnittet for den sørøstasiatiske regionen. I dag er 54,6% av befolkningen under 30 år.
Gjennom 1960-tallet var Filippinene det nest rikeste landet i Asia, etter Japan. Helt frem til 1970-tallet var Filippinene på samme økonomiske utviklingsnivå som Japan, Taiwan og Sør-Korea. Hva skjedde?
I 1960 hadde Filippinene ca. 28 millioner innbyggere. I 1980 passerte folketallet 48 millioner, i 2000 hadde landet nesten 80 millioner innbyggere. 100 millioner ble passert i 2012, og prognosen sier at 125 millioner filippinere vil bo på øyene i 2035. Vi skal også vite at millioner av filippinere har emigrert i denne perioden med eksplosiv befolkningsvekst.
Befolkningsutviklingen forklarer ikke fattigdommen alene. Det økonomiske vanstyret under Ferdinand Marcos fra 1965 til 1986 kjørte økonomien i grøfta, og etterlot Filippinene med en stor utenlandsgjeld.
I Kina var ett-barns politikken en viktig faktor som bidro til utryddelsen av ekstrem fattigdom. I tillegg har Kina en regjering som jobber systematisk for befolkningens beste. På Filippinene finnes ingenting av dette. Alle presidenter etter diktatoren Marcos har ført den samme nyliberale politikken, en politikk som ikke har løst fattigdomsutfordringene, men som derimot har begunstiget de rike og opprettholdt sosial ulikhet.
Lockdown rammet de fattige hardest
Covid-19, og den påfølgende nedstengingen, satte kampen mot fattigdommen kraftig tilbake på Filippinene. Andelen fattige økte fra 16,7% i 2018 til 18,1% i 2021. Dette tilsvarer 19,9 millioner fattige, en økning på 2,3 millioner i løpet av perioden.
Til tross for ti år med fremgang når det gjelder å redusere ulikheten, har Filippinene en av de høyeste Gini-koeffisientene i Øst-Asia og Stillehavsregionen.[1] «Selv om ulikheten ikke så ut til å ha økt umiddelbart etter covid-19, kan de langvarige effektene av krisen på utviklingen av humankapital, matvareusikkerhet og overgang til mindre produktive jobber og sektorer, som i uforholdsmessig stor grad rammet fattige og sårbare husholdninger, øke ulikheten i årene som kommer», sier Verdensbanken.
Selv om den økonomiske veksten var på 7,6% i 2022, noe som er høyere enn i de fleste nabolandene, har den økende inflasjonen undergravd gevinstene. Siden mat og energi står for rundt 70% av de fattige husholdningenes utgifter, fører den kraftige prisstigningen til redusert kjøpekraft.
Den offisiell fattigdomsstatistikk for 2023 viser tegn på redusert fattigdom, ifølge myndighetene. 11 av landets 18 regioner kan vise til positive tall. Likevel: «Vi erkjenner de økende levekostnadene og utfordringene som filippinerne står overfor på grunn av høy inflasjon. Ingen ringere enn presidenten selv har understreket at statistikken vi måler og publiserer, mister sin betydning når filippinerne ikke har råd til grunnleggende nødvendigheter som mat».
To verdener som ikke møtes
Det er en underlig virkelighet som møter deg hvis du tar turen til Makati, det moderne forretningsstrøket i Manila. Her ser du ingen tiggere, gatene er ryddige, trafikken velregulert. Enorme høyhus med eksklusive leiligheter, store kjøpesentre som tilbyr alle kjente merkevarer, 5-stjerners hoteller, flotte restauranter.
Ti minutter unna med bil, i Pasay eller Malate, befinner du deg i en annen verden, der kaoset tilsynelatende rår, der folkemengdene til tider virker overveldende, der støvet og eksosen gjør det ubehagelig å trekke pusten. Det er to verdener side om side, men som lever adskilte liv og som ikke møtes.
[1] Gini-koeffisienten viser inntektsforskjeller summert for hele befolkningen på en skala fra 0 (likhet) til 1 (ulikhet).
