Derimot: Etter USA-valget: Donald Trump – kaos eller fred? – Derimot
derimot.no:
Årene går, men skifter tidene?
Av Jan Christensen
I mine yngre dager, for 60-70 år siden, var USA mitt drømmeland. Et slags Soria Moria med melk og honning. Jeg fryktet at USA skulle finne tilbake til seg selv, glemme Europa og gjenoppta isolasjonismen.
Samtidig ble jeg, som andre, skremt med russere og kinesere. Ondskapen kunne vinne. Vi ville alle bli ufrie – bedre «død enn rød». Hadde det den gang vært folkeavstemning om Norge skulle bli delstat i USA, ville jeg kanskje vært amerikaner i dag.
Donald Trump er nå utropt som seierherre i det amerikanske presidentvalget. Han vil sette «America first» og gjøre landet «Great again». Det jeg fryktet den gang, er nå blitt det jeg håper på. Jeg ønsker at USA skal spille mindre rolle i verdenspolitikken, og at amerikansk politikk mer vil handle om å bedre levekåra for den jevne mann og kvinne i eget land.
Ei etterkrigstid der USA har spilt førstefiolin, invadert et trettitalls land og deltatt i over sytti kuppforsøk, har verken vært bra for amerikanere eller verdensborgere flest.
Samtidig er jeg ikke lenger redd for Russland eller Kina. I dagens situasjon ser jeg de snarere som en garantist for en mer fredelig og rettferdig verden.
I dagene rundt valget, har Trump erstattet Putin og Xi som skremmebilder i våre media. At han både er uforutsigbar, sjølopptatt og løgner. At han både er rasist og fascist.
Noe av dette er sikkert riktig – og skremmende.
Men det er også riktig at mange av våre egne politikere passer inn i sånne karakteristikker.
Hvor mange valgløfter bryter våre politikere?
Hvorfor blir de fredet?
Og når det gjelder fred: Verdt å merke er at Trump i sin forrige presidentperiode ikke trakk landet inn i noen nye kriger. Det er lenge siden dette sist kunne sies om amerikanske presidenter.
Som andre er Trump produkt av sin tid og sine omgivelser.
I USA fores snarere ulvene enn lammene.
Eller som en politimann belærte meg etter at jeg hadde blitt svindlet på Manhattan: «Pass deg. Her er haiene i gatene. Hos dere svømmer de i vannet!»
EU-tilhengerne presser nå på for ny EU-debatt.
Som de gjorde da Russland for 2,5 år siden invaderte Ukraina.
Da som nå fikk vi høre at det var viktigere enn noen gang ikke å stå alene, men å delta i et såkalt forpliktende europeisk samarbeid.
Plutselig glemmes at Trumps autoritære stil nå kjennetegnes av også stadig flere av EU-landenes ledere.
Om vi ikke kan stole på Trump, hvordan kan vi da stole på disse?
Om det er en fredeligere verden vi ønsker, er oppløsning av maktblokkene steg i riktig retning.
Det er neppe noen katastrofe om Trump mot formodning skulle trekke USA ut av NATO. Med 12 amerikanske militærbaser her til lands er både Norges usikkerhetsbehov og angrepsbehov dekket. Eller som andre ville sagt: Sikkerhetsbehov.
Warzawapakten ble oppløst i 1991. At NATO fortsatte, doblet sitt medlemstall, og forrykket maktbalansen, har skapt en farligere og mer utrygg verden.
USA-markedet utgjør rundt 10% av Norges eksport til utlandet. Om denne handelen nå – i motsetning til under Trumps forrige presidentperiode – skulle bli rammet av tollsatser, vil konsekvensene bli små.
Spesielt om våre politikere gjengjelder med toll på amerikansk import, eventuelt også at Oljefondet selger seg ned i overvurderte amerikanske verdipapirer.
Selv vil jeg ikke savne kostbart amerikansk militærmateriell, ei heller landbruksproduktene derfra. Om de blir enda dyrere, kan det kanskje stimulere til norsk egenproduksjon framfor import?
Og om sjømaten vi nå selger til USA skulle få samme tollsats som for eksempel den sjømaten vi selger til Kina, vil produsentene langs norskekysten fortsatt tjene seg søkkrike.
Både USA – og EU – trenger råvareleverandøren Norge mer enn vi trenger dem. Uansett hvor mye «ekspertene» innbiller oss det motsatte.
Å ha stemmerett ved amerikanske valg, må være en tvilsom demokrati-rett når alternativene var som nå.
At halvparten lot være å stemme, forundrer ikke.
Hos Demokratene ble senator Bernie Sanders – som kunne bragt partiet til nye høyder – manipulert bort som presidentkandidat. Igjen stod Joe Biden, som var for gammel, og Kamela Harris som var for ukjent.
I det republikanske partiet møtte Trump ingen motstand. Han vant på enkle slagord, et språk folk kjente seg igjen i, og – påstått gudsfrykt. Og han hadde fordelen mange politikere mangler: Han hadde aldri vært politisk karrierist. Han hadde aldri tilhørt noe politisk elite. Til gjengjeld var han god for såpass mange milliarder at han fikk stjernestatus i det republikanske partiapparatet.
Samtidig fikk han støtte fra politikere som Robert Kennedy jr – kjent for sin vaksineskepsis, Tulsi Gabbard – krigsmotstander og tidligere Demokrat i Kongressen, og Elon Musk – milliardær med visstnok gode forbindelser til Kina.
At Harris ble støttet av Liz Cheney, datter av visepresidenten til krigshauken Bush, virket snarere motsatt.
Mitt håp med Trump i presidentstolen er dette:
- At verden blir fredeligere og at krigene i spesielt Ukraina og Midt Østen får en rask og rettferdig slutt.
- At forståelsen øker for at proteksjonisme og statlige virkemidler kan være nødvendig for å beskytte egen industri og arbeidsplasser.
- At motstanden mot EU/EØS vokser og at stadig flere ser seg tjent både med økt sjølberging og likeverdig win-win samarbeid over landegrensene.
Forsidebilde: iStock
