Derimot: Er politikken bare en uendelig gjentakelse?Politikkens evige runddans

Derimot.no

derimot.no:

Av VOX

Marxismens store dilemma er når den idylliske teorien konverterer til praktisk hverdag, og det ikke er flere kapitalister igjen å melke i «rettferdighetens navn». Som det skal ha blitt sagt før Sovjet kollapset: «Staten later som de betaler, så vi later som vi jobber.»

Kommunismens dilemma

Ideologisk kommunisme er uforenlig med en forlengelse av penge- og banksystemet. Og det er nå engang slik at det er de flinkeste av oss som skaper verdiene som omsettes i kapital. Disse vil som regel ikke gjøre noe ekstra om de ikke har noen fordeler av det. 

Når krybben er tom

Tilbake sitter menigmann som støttet revolusjonens gode tanker og intensjoner om å dele rimelig likt. En flott ide så lenge «noen» har skapt noe å dele. Straks krybben er tom bites imidlertid hestene. Slik er menneskets natur lik dyrenes. Der staten bestemmer vil derfor byråkratene etter hvert karre til seg, og befolkningen skjønner at det gjelder å lure unna mest mulig selv. Oppløsningen er i full gang innenfra.

Helvetes forgård

Dette er årsaken til at alle de såkalte sosialistiske regimene raskt konverterer til autokratier og rene diktaturer. Lovmengden og straffeleirene øker proporsjonalt i antall, før det hele kollapser under byrden av seg selv. Leder-elitene skjønner kjapt hva som venter dem og gir derfor til sist det hemmelige politiet frie hender. Disse bemannes gjerne av Rinnan-liknende personligheter med sadistiske tilbøyeligheter. Nest siste holdeplass er derfor alltid «Helvetes forgård», før friheten og blanke ark venter i det fjerne.

Lovmessig fallitt

Det ser ikke ut til at noe menneskeskapt styringssystem har annet enn relativt kort historisk liv. Reinspikka kapitalisme ender lovmessig i samme fallitt når taket for mulig grådighet passeres. Da flykter de til milliardærenes asylmottak i Sveits, Cayman Island m.fl. Og tilbake sitter et plyndret folk.

Av alle statsministre som har vert i Norge, så er det Einar Gerhardsen som har sittet lengst. Han er ofte omtalt som en av velferdsstatens hovedarkitekter.

Sosialdemokratiet

Einar Gerhardsen skjønte etter hvert dette. Han så at det var i skjæringspunktet mellom kommunisme og kapitalisme de beste forutsetningene fantes. Sosialdemokratiet genererte etter krigen det beste samfunnet verden til nå har sett. Alle hadde rimelige forutsetninger til å oppnå tilfredshet. Og vi kan si at han på mange måter nådde sine mål – et homogent samfunn gjennom blandingsøkonomien. Yte etter evne, få etter behov. Gjør din plikt og krev din rett.

Når folket sovner

I dag ser vi imidlertid virkningen av at et folk lener seg selvtilfredse tilbake og glemmer å være samfunnsmessig aktpågivende og årvåkne. For alle samfunnssystemer krever noe av sine undersåtter. Sosialdemokratiet blir da kjapt kuppet av styrtrike oligarker som trumfer det sovende folket. Ethvert system må nemlig pleies og beskyttes. Gerhardsens høyre hånd Jens Christian Hauge skjønte dette bedre enn noen etter å ha kjempet mot nasjonalsosialistene under krigen. Han kontrollerte rammene på en balansert måte.

Den evige runddans

Dessverre er alt dette nå ruinert. Forråtnelsen pågår i et økende tempo. Styrtrike «arbeiderledere» passerer jevnlig hundre millioner på bok uten at stemmekveget åpner øynene. Og i andre enden begynner nærmest lovmessig historieløse ungkommunister å rasle med sablene. På ny er vi straks alle tilbake til start og en ny runddans. Intet er nytt under solen.

Forsidebilde: Lexica

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar