Derimot: Er det sosialistisk? Kina: Et land i rivende utvikling. – Derimot
derimot.no:
Sosialisme med kinesiske særtrekk
av Jan Christensen
I 1981 åpnet Folkerepublikken Kina sine grenser for individuelle turister. I 1982 besøkte jeg landet for første gang, og tok trans-sibirske jernbanen hjem til Norge. Seinere har jeg vært på flere besøk. Nesten hver gang har jeg kommet til et «nytt» Kina, til et land i rivende utvikling. Satsingsområder har vært industri, infrastruktur, velferd og handel. Ikke krigspolitikk og innblanding i andre lands indre forhold.
Med et folketall på over det tredobbelte av EU, og med en kjøpekraft langt høyere enn mange europeiske land, bør Kina – og BRICS-alliansen – bli en stadig viktigere handelspartner for Norge. Dessverre er det nå snarere omvendt: Norge har ensidig lagt en planlagt handelsavtale med Kina på is. I stedet har vi blitt et haleheng til en aggressiv amerikansk utenrikspolitikk. Hva gjør for eksempel norske marinefartøy nær Kinas grenser, når de snarere trengs til å patruljerer våre egne kystområder?
Hongkong og Macao var to viktige innfallsporter til Kina. I 2007 lagde jeg «reisebrev» fra disse trakter:
Macao var den første europeiske bosettingen i Kina. Portugiserne kom hit for nærmere 500 år siden. I dag har byen mange minnesmerker fra sin koloniale fortid.
Jeg var her første gang i 1982, den gang Casino Lisboa var en av de få eksklusive bygninger. Macao overlevde da stort sett på fiske, fyrverkeriproduksjon og spilleglade hongkongkinesere.
Rett før årtusenskiftet ble Macao innlemmet i Kina, etter modell fra Hongkong, det vil si med spesiell status. Selv om Macao nå er en del av Kina, er det fortsatt streng grensekontroll.
Til Kina må jeg som nordmann ha visum*, mens Macao – og Hongkong – er visumfritt. Begge områdene har også sin egen valuta og sine særegne lover.
Dagens Macao er en sjarmerende blanding av Portugal og Kina. Mer avslappende og mindre stressende enn Hongkong. Det er billigere å leve her, og de fleste severdigheter, stort sett gamle templer, kirker og noen fantastiske museer, ligger i gåavstand.
Flertallet av dagens turister kommer fra Kina – både for å gamble og for å unnslippe vinterkulden i den nordlige del av landet. Amerikanske Las Vegas-casinoer har fått innpass, og Macao tar nå sikte på å bli Kinas store fornøyelsessentrum. Med Kinas rivende økonomiske utvikling og stadig mer tallrike over- og middelklasse, er de godt i gang med å lykkes.
Zhuhai og Shenzhen er tvillingbyene til henholdsvis Macao og Hongkong. For en generasjon siden bodde det knapt folk her, i dag er de millionbyer med en blomstrende økonomi og de mest ambisiøse arkitektoniske prosjekter.Hva har skjedd?
I 1979 vedtok Kina under ledelse av Deng Xiaoping, å eksperimentere med en ”kapitalistisk sosialisme”.
Shenzen og Zhuhai ble utpekt som prøveprosjekter og fikk status som ”spesielle økonomisk soner”.
Utenlandsk kapital og arbeidskraft fra hele Kina, strømmet til. Fabrikker, kontorer, boliger, veier og parker ble bygd i rekordtempo.
Skulle Kina bli rikt, måtte noen ble rike først, sa Deng., ”Fa cai”. Med disiplin, organisering og oppofrelse ble denne særegne sosialisme-varianten en økonomisk suksess.
Dog – til en pris som det for oss ville vært vanskelig å akseptere: Sju dagers uke, opptil 16 timers arbeidsdag, fravær av faglige rettigheter og 500-1000 kr i månedslønn – som riktignok er langt høyere enn i de fleste u-land.
Å vandre rundt i sentrum i disse byene, er som norske byer med daglig storjulhandel året rundt. Folk overalt, og alle har noe de skal utrette. For å få plass til alle, er gågater en nødvendighet. Trangboddhet gjør også at kinesere flest trives best i det offentlige rom. Butikker og restauranter er godt besøkte, og der kundene er for få, klapper butikkstaben i hendene for å få oppmerksomhet fra de forbipasserende.
Det meste er til salgs. Klær, sko og tekniske dupeditter er storslagerne – til verdens laveste priser. Kineserne er eksperter på kopiering, ofte etter påtrykk fra grådige vestlige forretningsmenn.
Ipod MP3 musikkspillere – som Norge koster et nærmere et par tusen kroner – får du her for tiendeparten, med litt pruting. Riktignok ikke ekte, og heller ikke av samme kvalitet som originalen, men mer enn god nok til sin pris.
Hvorfor skal sånne spillere være så dyre at bare folk i vest har råd til å kjøpe de?
Samfunnstyringa er blitt overlatt til Kommunistpartiet, stort sett med godt resultat. Kinesere flest vil tjene penger og konsumere, ikke drive politikk. 60-åras kulturrevolusjon er – på godt og vondt – en fjern fortid.
I Hongkong er det mange som bruker masse energi på enten å selge deg falske Rolex-klokker eller – få deg som kleskunde. De kaprer deg på fortauet, og klarer – i noen få tilfelle – å få deg på kroken, dvs. inn i deres nærliggende butikk. Da kommer kopiklokkene fram, eller skredderen tar mål til ei skjorte eller en dress som er leveringsklar om få timer. Ikke fordi du er en vanlig forbipasserende, men fordi du er hvit og helt sikkert har penger.
Ellers har dagens Hongkong utviklet seg til et Mekka for merkevarer, med et utall av fasjonable butikker.
Elektronikk og kameraer selges nærmest uten avgifter, og Hongkongkineserne er dyktige i business. Så – selv om du kan gjøre gode handler til 2/3 av norske priser – kan du også ende opp med å betale langt mer enn hjemme.
Macao var roligere, her så jeg heller ikke en eneste tigger. Ingen med legemlige skavanker, heller ingen eldre som kom fram med sitt blekkfat og som forfulgte deg helt til du hadde gitt noe.
Dette er for øvrig en teknikk som virker mer utviklet i Kina enn i andre land: Aldri gi opp, alt er mulig.
Å reise mellom disse byene er enkelt, raskt og billig. Enten med hurtiggående ferger, eller i moderne busser på 6-felts motorveier**.
Og – med en stadig deregulering av luftfarten, kan en nå komme fra London til Hongkong for under 1500 kroner, og fra Bangkok til Macao for 300.***
Gode hoteller koster nærmere et par hundre kroner natta.
På sovefronten er imidlertid Hongkong billigst, med godt utvalg av guesthouser. Bitte små rom, men med alle fasiliteter: Bad, aircon og TV – til en drøy hundrelapp.
Chungking Mansions er det mest kjente med sine sikkert 100 mindre guesthouses. Det er et slags mini-FN, med de fleste nasjonaliteter representert. Her vrimler det også av småbutikker og spisestaller med de mest fremmedartede dufter. For 10 år siden ble det lagd en spillefilm om dette backpacker-eldoradoet.
Jeg bor her nå, på New Washington guesthouse, i et relativt stort rom på drøye seks kvadratmeter, inkludert bad som det faktisk går an å bevege seg i. Siden det er i 13 etasje og bare en heis i denne delen av kjempekomplekset, er det alltid lang venting for å komme opp. Men, køen kan være trivelig. Hvor ellers treffer du på forretningsmenn fra Guinea-Conacry enn nettopp akkurat her? Eller en hotelvert fra Sri Lanka eller arbeidssøker fra Bangla Desh?
Med en vekst på 10% i året**** er Kina et topp investeringsobjekt for finansmenn verden over. Å investere i den kinesiske ”sosialismen” har gitt god profitt. Allikevel har Kina drawback som for fremtiden kan skape problemer:
– Språket. Å være alene-turist i Kina kan være slitsomt. På en ”tourist-information” i Zhuhai for eksempel, kunne ingen engelsk. De som veit litt mer enn ”yes” og ”no”, er også sjenerte. For dem er det like vanskelig å uttale engelske ord som det er for meg å uttale kinesiske. Uten bedre engelskkunnskaper kan handel og teknologisk utvikling stagnere.
– Autoritetstro. Selvstendig tenkning og initiativ, og evnen til smidighet kan ofte virke lite utvikla.
– Klasseforskjeller. Velstanden i Kina er ujamnt fordelt. Hotellet jeg bodde på i Shenzen hadde en karaokebar. Der kostet vanlige vin- eller brennevinsflasker over 1000 kroner, og det virket som det var nok kunder. Dette er et halvt års lønn for folk på landsbygda, og de teller fortsatt noen hundretalls millioner. Om ikke Kina klarer å minske velstandskløften, kan det bli en ny bonderevolusjon *****.
Noter:
* Norske statsborgere kan nå reise til Kina visumfritt i 30 dager.
** I 2018 ble verdens lengste havbro, 55 km Hongkong-Maco, åpnet.
*** Dagens priser er doblet og vel så det.
**** Kinas vekst i 2024 var omtrent 5%. Det er tre ganger mer enn Norges.
***** Etter at XI Jinping ble Kinas president i 2012, har flere kinesere blitt løftet opp fra fattigdom. Klasseforskjellene er mindre.
Forsidebilde: Edward He
