Derimot: Ensrettingen i Norge er fundamental. Ikke et musepip av motforestillinger slipper til. – Derimot
derimot.no:
Kombinasjonen sosialisme og feminisme uten en Gud, feller den Norge?
Dan Odfjell (87), Samfunnsdebattant
Det tar tid, men allerede ser vi konturene av en ny tid, der Europa dessverre ser ut til å være i en svak posisjon. Trump, Putin og Kinas sterke mann, Xi, ønsker fred i verden – men gjerne i en økonomisk konkurransesituasjon, ikke gjennom krig og væpnet konflikt. Mellom disse tre maktpolene vil vi andre land – selv om vi ikke alle er fullstendige pygmeer – måtte innordne oss.
Globalismen må nødvendigvis vike for deres nære konservatisme, der hvert land i større grad må tenke og handle ut fra egne interesser og innenfor egne grenser. En nasjonalistisk vending – kanskje endelig slutten på EU?
Verden er stadig i forandring, og det gode og det onde kjemper fortsatt om makt og rettferdighet, ofte gjennom kryssende og skiftende politiske interesser. Fred og fordragelighet er det viktigste – men multikulturalisme har dessverre vist seg å være problematisk.
Tenk om Gro Harlem Brundtland hadde innsett dette tidligere, og i stedet valgt en mer konservativ linje til Norges beste. Som den tyske kansleren så fornuftig uttrykte det etter andre verdenskrig: Keine Experimente.
De ovennevnte verdenslederne er nemlig alle konservative – takk og pris. Alternativet er en oppskrift på krig og forferdelse, ja, på alt annet enn det som tidligere ble ansett som normalt: at det finnes to kjønn, og at alt utover dette er motsetninger, politisk fremmet uten nødvendig grunn.
Normalitet bør ligge i bunn. Det som er unormalt, må kunne aksepteres som nettopp det – uten at det politiseres og blandes inn i ideologiske diskusjoner. For politikk er ofte et redskap for noens agenda: å ved hjelp av løgn og indoktrinering forsøke å forandre «normalen» til egen fordel – en oppskrift på uro og andres nedverdigelse.
Mellom to personer: hvis man tar fra den ene for å gi til den andre, er det ikke nødvendigvis rett eller rettferdig – selv om det kan fremstå slik.
Og viktigst: Når forholdet mellom folk og regjering preges av langvarig ensidig dominans – enten fra Rødt eller Blått – svekkes demokratiet. Det glir gradvis over i noe mer autoritært. Norge er et godt eksempel på dette – i et nøtteskall.
Som Winston Churchill en gang sa: Av alle dårlige styringsformer er demokratiet det minst skadelige. Men han burde ha lagt til at dette forutsetter at begge sider «taper og vinner med samme sinn» – det vil si, at de faktisk aksepterer demokratiets spilleregler.
Det gjør ikke de sosialistiske lederne i EU. Eksemplene er mange – senest ble valgseieren til Le Pen undergravd av årsaker som hadde lite med demokrati å gjøre. I Norge hørte vi knapt en eneste beklagelse. Det vitner om at Norge ikke lenger står rakrygget opp for verken ekte demokrati eller ytringsfrihet.
Ikke fordi vi ikke har forstått hvilke løgnere og opportunistiske dyptstats-politikere Jonas Gahr Støre og Erna Solberg er. Faktisk er det de begge mangler – og som Norge sårt trenger – nettopp konservatisme.
Høyre var en gang et konservativt parti. Det er det ikke lenger. Nå fremstår det snarere som en tilslørt autoritær kraft.
Jeg har nær gitt opp forandring i Norge innenfra, så gjennomsyret og bevisst feil-indoktrinert er vi blitt, at selv det blå Høyre er gått over til rød sosialisme. Forandringen må nå komme utenfra fra de tre sterke mann som nevnt her innledningsvis.
Jeg kunne stå opp hver natt og hyle til månen om demokratisk rettferdighet, men ingen vil høre meg, og de ville kalle meg gal i mitt eget indoktrinerte land, hvor de forfeilet tror og forteller oss gjennom NRK og på andre måter, at Trump er en ulykke. For hardbarkede sosialistene er han nok det, de har diktatorisk «bestemt» at han er farlig, så basta. Dog mer enn 77 millioner vanlige amerikanere stemte Trump, en stor valgseier. Var de alle feilorienterte? Eller er det statssystemet i Norge som er det? Når andres meninger er 90%, ja ytterligere utelukket på Stortinget, hvor udemokratisk er ikke det? Der høres knapt en eneste pip av stor uenighet, alle er enige og felles prektige i den grad at en Stalin ikke ville trodd sine egne øyner eller ører. Men i Norge er det mulig, som i Nord-Korea, dvs ikke en hønekyllings pip kan aksepteres.
Innlegget er noe forkortet
Forsidebildet er KI-generert
