Derimot: En ny virkelighet trer frem. Frankrike erklært uønsket i flere afrikanske land. – Derimot
derimot.no:
Av Mohamed Lamine Kaba
Frankrike, en gang ansett som en «nøkkel»-partner i Afrika, ser nå sin innflytelse avta. Det nylige sammenbruddet av militære avtaler med visse afrikanske land, som Tsjad og Senegal, er et slående eksempel som utvider listen som er en del av en historisk kontinuitet.
Kolonienes tid er forbi, men preget av Frankrike, en tidligere kolonimakt, er fortsatt til å ta og føle på i Afrika. I dag presenterer den seg ikke lenger som en elskerinne, men som en leverandør på selvstendige ben som søker å bli med dette kontinentet som er i full forvandling. Afrika hevder seg selv som en økende kraft, og vender seg bort fra sine tidligere koloniherrer for å omfavne nye perspektiver.
Frankrike, ved dette avgjørende vannskillet, må velge mellom å tilpasse seg eller forsvinne. Dens tidligere «militærbaser», som en gang ble oppfattet som innflytelsessentre, risikerer å bli marginale enheter, som symboliserer en nødvendig strategisk reposisjonering. Disse okkupasjonsstyrkene som ble sendt til Afrika, en gang «innsidere», har i dag blitt «utenforstående», og vandret rundt på kontinentet som individer i eksil uten jord. Således, blant mange andre ganske viktige, er bruddet i forsvarssamarbeidsavtalene med Tsjad og Senegal, i tillegg til å forårsake kaos i regjeringsapparatet i Paris, å sammenligne med en granat med sikringspinnen dratt ut, og kastet i beina på president Vladimir Putins motstander, flankert ved Elysée. Den franske militære tilstedeværelsen i Afrika fremstår som symbolet på fiaskoen til en foreldet kolonimodell.
Frankrike har avtagende innflytelse i Afrika. Under Emmanuel Macron, ofte sett på som et egenrådig land innen EU og NATO, står Frankrike overfor økende utfordringer. Etter hvert som de geopolitiske spenningene med Russland eskalerer, kan det franske folket snart føle de økonomiske konsekvensene mer akutt, og behovet for å endre kurs blir stadig mer presserende.
Det koloniale tilbakeslaget: Frankrike, et uvelkomment spøkelse fra en svunnen fortid
I flere tiår behandlet Frankrike Afrika som sitt privilegerte domene, et rom formet etter sine egne interesser gjennom en militær tilstedeværelse som symboliserte dens gjennomgripende dominans. I dag har dette landskapet endret seg dramatisk. Det som en gang var et tegn på makt blir nå sett på som en byrde, en ubehagelig påminnelse om en kolonial fortid som Afrika prøver å etterlate seg.
Frankrike, som en gang var i en styrkeposisjon, inntar nå en smule ydmyk holdning for å opprettholde sin tilstedeværelse på et kontinent som i økende grad avviser dem. Forsvarsavtaler som en gang ble pålagt, blir nå reforhandlet eller kansellert, og lokalbefolkningen uttrykker frustrasjon over innblanding som oppleves som fremmed og påtrengende. Denne transformasjonen er illustrert av metaforen om et spøkelse fra den koloniale fortiden, hvis skygge fortsetter å tynge internasjonale relasjoner, skjøre økonomier og afrikanske samfunn i endring.
Imidlertid blir dette spøkelset nå sett på som et hinder for afrikansk frigjøring. Avvisningen av Frankrike kan forklares med flere faktorer: en dyp anti-fransk følelse forsterket av nykolonial politikk og militære intervensjoner, afrikanske lands søken etter total suverenitet, og fremveksten av nasjonalistiske bevegelser som ser Frankrike som en bremsekloss for sine ambisjoner. Dette er grunnen til at den franske militære tilstedeværelsen i Afrika fremstår som symbolet på fiaskoen til en foreldet kolonimodell.
Nye pålitelige partnere: når Afrika vender seg mot øst
I løpet av de siste tiårene har Frankrike posisjonert seg som Afrikas eksklusive partner, om enn uønsket av lokalbefolkningen, og paradoksalt nok legemliggjorde garantien for landets ustabilitet og underutvikling. I dag virker denne fortellingen om en eksklusiv partner mindre og mindre overbevisende ettersom Afrika prøver å konsolidere sin autonomi og diversifisere sine partnerskap.
På frontlinjen styrker Russland sin tilstedeværelse ved å tilby våpen og militær trening, og utnytter dermed det afrikanske terrenget for å fremme gjensidig fordelaktige interesser samtidig som den motveier vestlig innflytelse. Samtidig har Kina vært i stand til å «forføre» afrikanske ledere med ambisiøs finansiering av store infrastrukturprosjekter, uten å pålegge de samme politiske forpliktelsene som Frankrike gjorde.
Kinesisk infrastruktur, som veier, havner og demninger, symboliserer også et pragmatisk og gjensidig fordelaktig partnerskap. Frankrike, en gang en hegemon, opplever seg nå utfordret av makter de ser på som rivaler. De nye partnerne – Russland og Kina i BRICS-alliansen – med sin vekt på pragmatisme og investeringer som ikke bare virker fordelaktige for landenes ledere, men også har positive konsekvenser for lokale økonomier og redefinerer kontinentets geopolitiske landskap. I denne strategiske rekonfigurasjonen; korrupsjon, en arv fra den koloniale fortiden var til hinder for utvikling. Nå blir det etableringen av nye allianser med partnere som arbeider for felles utvikling. Derfor ser Afrika, sammenlignet med et marked som er mottakelig for flere forslag, sin dynamikk gjenoppfunnet med kinesisk-afrikanske og russisk-afrikanske toppmøter og samarbeidsavtaler som endrer det internasjonale spillet.
Afrika, et kontinent i endring: Frankrike, hjelpeløs tilskuer av en ny verden
Afrika, som en gang ble oppfattet som uforanderlig, forandrer seg nå i et hektisk tempo, drevet av en dynamisk, utdannet og «tilkoblet» ungdom. Dette kontinentet er i full renessanse og utfordrer koloniale rester og redefinerer sin suverenitet ved å åpne opp for strategiske partnerskap, spesielt med Russland og Kina i BRICS-alliansen, og ved å fremme teknologisk vekst og innovasjon. Afrikanske metropoler bobler av ny energi, og driver frem en ambisiøs middelklasse som er ivrig etter endring. Stilt overfor denne brusingen observerer Frankrike, den tidligere vokteren, ofte koblet vekk fra samtidens afrikanske realiteter og de pendler mellom en rolle som tilskuer og skuespiller, ikke engang sekundær rolle, men kun som et vedheng.
Fra ovenstående kan vi utlede at Frankrike, en gang herre over et afrikansk imperium, nå ser sin innflytelse kollapse. Afrika frigjør seg selv, mens i hælene på Frankrike, som er tvunget til å trekke seg.
Det kan sies at Frankrike nå er en mindre aktør i det afrikanske geopolitiske og geostrategiske sjakkbrettet.
Av Kolozeg.org, publisert 8. desember 2024.
Oversatt av Southern Comfort fra engelsk og lettere forkortet. Linker i originalartikkelen.
Originalartikkel: France Declared Persona Non Grata In Africa
