Derimot: En kritisk artikkel om koronahysteriet: I fremtiden bør fokuset være på ‘informert samtykke’ – ikke skapt frykt. – Derimot
derimot.no:
Av Terje Sørensen (tekst og illustrasjon)
Gjennom flere år med pandemi og tilhørende politiske reaksjoner har mange stemmer, inkludert min egen, utfordret de rådende fortellingene rundt Covid-19 og de tiltakene som ble satt i verk. I dette innlegget vil jeg reflektere over et kontinuerlig kritisk perspektiv, som begynte med mine første betraktninger i 2021, og som har utviklet seg videre i takt med utviklingen i samfunnets reaksjon på pandemien.
Koronakommisjonens rapport og dødlighetsstatistikk
Et av de mest påfallende temaene i denne perioden er hvordan den norske koronakommisjonen har blitt kritisert for sin rosende omtale av pandemihåndteringen. Kommisjonens rapporter, som ble ferdigstilt i april 2022, skryter av at Norge er blant de landene i Europa med lavest dødelighet fra Covid-19. Ved første øyekast virker det som en prestasjon, men ved nærmere ettersyn, og ved å vurdere tallene fra «Worldometer» og Folkehelseinstituttet (FHI), avsløres en mer nyansert virkelighet. Norge havner på 49. plass globalt, bak 177 land og områder som har hatt færre Covid-19-relaterte dødsfall per 100.000 innbyggere. Selv om Norge er blant de beste i Europa, peker tallene på et mer kritisk bilde når vi ser på verdensomspennende data.
Det er også viktig å merke seg at flere afrikanske land, som til tross for mindre utviklet helseinfrastruktur, har hatt betydelig lavere dødelighet. En del av forklaringen kan ligge i alternative behandlingsmetoder som ivermectin og hydroxychloroquine, medikamenter som, ifølge flere kilder, har vist seg å ha bemerkelsesverdig effekt mot sykdommen. At disse behandlingsmulighetene er blitt motarbeidet i stedet for fremmet, er et tema som bør undersøkes nærmere.
Vaksineringens problematiske legale grunnlag
Et annet vesentlig aspekt som har blitt belyst gjennom mine egne refleksjoner og påminnelser om de etiske og juridiske aspektene ved vaksinasjonen, er de manglende langsiktige godkjenningene for Covid-19-vaksinene. Disse fikk kun «midlertidig godkjenning», og til tross for enorme investeringer i vaksiner og deres distribusjon, har ingen av de tilgjengelige vaksinene fått permanent godkjenning, selv etter flere år. Hvorfor har vaksineprodusentene vært så tilbakeholdne med å søke full godkjenning? Det er en ubehagelig tanke at kanskje de ikke ønsker at det skal komme fram at det finnes alternative medisiner som kan være like effektive, om ikke mer, til langt lavere kostnader.
Det er heller ikke til å se bort fra den juridiske beskyttelsen som vaksineprodusentene har fått gjennom tiltak som PREP-loven, som gjør at de er fritatt for ansvar for eventuelle skader. Det er et faktum som underminerer tilliten til dem som har promotert vaksinene som den eneste løsningen på pandemien. Selv om vaksinene har reddet mange liv, har de også skapt en rekke bekymringer når det gjelder bivirkninger, et tema som fortsatt er kontroversielt og underutforsket.
Informert samtykke og medisinsk etikk
En av de mest alvorlige bekymringene som ble løftet frem tidlig i 2021, er brudd på prinsippene om informert samtykke i medisinsk etikk. Dette har vært et gjentakende tema i mine innlegg på Facebook. Hvordan kunne man gi samtykke når folk ikke ble fullt informert om de potensielle risikoene, bivirkningene eller alternative behandlingene? Informert samtykke er en grunnleggende rettighet i medisinsk etikk, og i tilfelle av massevaksinasjoner ble denne prosessen utfordret av manglende offentlig diskusjon om alternativene som fantes.
Verken ivermectin, vitamin C, vitamin D eller sink, som faktisk har vist seg å spille en rolle i å styrke immunforsvaret og redusere alvorlighetsgraden av sykdommen, ble inkludert i de offentlig tilgjengelige anbefalingene. Dette har ført til en svært ensidig diskusjon der alternative synspunkter ble marginalisert og i noen tilfeller sensurert.
Frykten som styresystem: Hvorfor har diskusjonene vært undertrykt?
Et annet kritisk punkt er fryktens rolle i styringen av den globale pandemistrategien. Når frykt blir brukt som et verktøy av myndigheter og medier, blir det vanskelig å føre åpne og objektive diskusjoner. Hvordan kan folk virkelig samtykke til tiltak som kan endre livet deres når frykten har fått dem til å føle at de ikke har noe valg? Denne frykten har ført til en kollektiv villighet til å akseptere drastiske tiltak, inkludert tvungen vaksinering i enkelte deler av verden, uten å stille spørsmål ved grunnlaget for de beslutningene som ble tatt.
Er vi vitne til et globalt maktspill som handler om mer enn bare helse? Er det et forsøk på å omforme samfunnets strukturer på bekostning av individuell frihet? Det er tid for å åpne døren for fri og åpen debatt, for uten den kan vi ikke komme til en forståelse av hva som virkelig skjedde under denne krisen, og hvordan vi kan unngå at noe liknende skjer i fremtiden.
Slutning: En bekreftelse på fremsyn og kritisk tenking
Når vi ser tilbake på hvordan verden reagerte på Covid-19-pandemien, er det vanskelig å ikke spørre om det virkelig var nødvendig å ta de drastiske tiltakene som ble implementert. Mens noen av beslutningene kan ha vært forståelige i et tidlig stadium, har etterhåndsevalueringen av situasjonen vist seg å avsløre et bilde som ikke alltid stemmer overens med de offisielle fortellingene.
Min egen kritikk har vært basert på fremsyn. Som tidlig påpekt, ble det ikke gjort nok for å informere befolkningen om alternativer til vaksinasjon. Med de siste avsløringene om bivirkninger, vaksinenes midlertidige status og medisinsk etikk, står vi i dag overfor et klart bilde av hva som kan beskrives som koronahysteribløffen – en samlet respons som overgikk det som burde vært nødvendige og målrettede tiltak, til fordel for en bredt implementert og kontrollert samfunnsinngrep.
Dette er ikke bare et spørsmål om vaksiner, men om hvordan vi skal sikre fremtidig medisinsk frihet og opprettholde prinsippene om informert samtykke og individuell rett til helsevalg. Den store lærdommen er å aldri slutte å stille spørsmål ved autoritetene og systemene som prøver å diktere hvordan vi skal leve våre liv.
