Selektiv anti-krig? Imot en krig, men ikke alle (våre) kriger.

Skrevet av Bjørn Ditlef Nistad

I de siste dagene har jeg mottatt eposter og andre henvendelser fra personer som misliker min erklærte støtte til Putin og russiske myndigheter etter den igangsatte russiske militære intervensjonen  mot Ukraina. Noen av reaksjonene har kommet fra personer med utilslørt anti-russiske oppfatninger, for å si det forsiktig. Disse har det vært lett å ignorere. Men det har også kommet negative reaksjoner fra mennesker som på ingen måte kan anklages for å være russofobe.

Dette kan være mennesker som er kritiske til vestlig utenrikspolitikk, som mener at statskuppet i Ukraina i 2014 var galt, som har vært forferdet over Kiev-regimets bombing av Donbass, og som har vært positive til mitt opplysningssenter. Noen av dem har til og med støttet den russiske overtakelsen av Krim. De nå pågående militæroperasjonene i Ukraina, derimot, forferder dem.

__________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Kaleidoskop
__________________________________________________________________

Jeg skal ikke hevde at den militære intervensjonen i Ukraina er uproblematiske. Den har kastet to broderfolk, russere og ukrainere, ut i krig med hverandre. Det vil bli en konflikt mellom Russland og Europa, og USAs tilstedeværelse i Europa vil øke. Det vil oppstå et nytt jernteppe. Landene vil ruste opp. Det politiske klimaet vil bli mer tilspisset, både i de vestlige landene og i Russland.

Man bør like fullt spørre hva som var alternativet til den nå igangsatte militære intervensjonen. I åtte år forsøkte Russland å få makthaverne i Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene fra 2014–15, som så for seg en løsning av konflikten i Ukraina ved hjelp av desentraliserende reformer. Kiev-regimet saboterte avtalene, og førte samtidig en terrorkrig mot befolkningen i Donbass som har kostet over 4000 sivile livet. De vestlige landene avviste samtlige av Russlands krav om sikkerhetsgarantier i form av ikke-utvidelse av Nato, ikke utplassering av offensive våpen i Øst-Europa og en internsasjonal avtale om ukrainsk nøytralitet. Den ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, har uttalt at Ukraina vurderer å skaffe seg atomvåpen, noe den tidligere sovjetrepublikken trolig  ville kunne gjøre i løpet av kort tid. Nylig blusset kampene i Donbass opp igjen med masseevakuering av sivilbefolkningen til Russland som resultat.

Å kreve den type tilbakeholdenhet er et uttrykk for en svermerisk, uansvarlig pasifisme. Kan noen forestille seg redslene befolkningen på Krim ville bli utsatt for dersom halvøya – i ly av ukrainske eller amerikanske atomvåpen – skulle bli erobret av Høyre Sektor?

Denne type pasifisme betegner Nordahl Grieg i Ung må verden ennu være (1938) som gumanisme. Gumanister er personer som vil det gode, i dette tilfelle å beskytte befolkningen på Krim og å redusere faren for atomkrig. Men de er ikke villig til å akseptere virkemidlene som må til for å virkeliggjøre det gode, i dette tilfeller å forhindre at Ukraina får tilgang på atomvåpen.

Sannsynligvis skyldtes den russiske beslutningen om å intervenere militært i Ukraina en kombinasjon av flere faktorer. Putin-kritikere hevder at intervensjonen skyldtes at Putin og kretsen rundt ham er redd for at demokrati og pluralisme skal spre seg til Russland. La oss for argumentets skyld forutsette at de har rett. Men selv en intervensjon gjennomført av en diktator, som eventuelt er i ferd med å miste forstanden, slik enkelte hevder, vil bidra til to ting det er vanskelig ikke å betrakte som positivt: Den vil gjøre slutt på Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Donbass. Og den vil fjerne et regime som har gjort russisktalende til annenrangs mennesker og vedtatt en rekke lover og forordninger for å utrydde russisk språk og kultur.

For meg er det vanskelig å forstå at personer som oppriktig tar avstand fra Kiev-regimets terrorkrig mot Donbass og den nærmest apartheidaktige diskrimineringen av russiskspråklige, tar avstand fra en militær intervensjon som gjør at regimet som har stått for terrorkrigen og diskrimineringen, fjernes.

For meg er slike personer det Nordahl Grieg betegner som gumanister.

Folk dør som en følge av den russiske militære intervensjonen i Ukraina, og boliger og andre objekter ødelegges. Men uansett hvor dramatiske meldinger våre massemedier måtte bringe, er det som nå skjer i Ukraina knapt mer blodig og ødeleggende enn det menneskene i Donbass har måttet utholde i åtte år.

Slutt på terrorkrigen mot Donbass – kombinert med en reduksjon av faren for atomkrig i Europa – for meg er det mer enn god nok grunn til helhjertet å støtte den russiske militære intervensjonen mot dagens ukrainske regime.

Forsidebilde er hentet fra Syria.

Post Views: 79

Les artikkelen direkte på derimot.no