Derimot: En britisk tenketank-rapport om Russland: Vi fortsetter å gjøre det som ikke virker. – Derimot
derimot.no:
Definisjonen på galskap: å lese en neokonservativ tenketankrapport om Russland
Av Ian Proud
La oss fortsette å gjøre det samme vi har gjort i ti år og håpe på et annet resultat.
Det finnes visstnok ingen bevis for at Albert Einstein faktisk sa: «Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente et annet resultat.» Likevel føles ordtaket presist – særlig hver gang en neokonservativ tenketank publiserer en ny rapport med forslag til hvordan man skal håndtere Russland.
Det var også min reaksjon da jeg nylig leste rapporten Russian Reality Check: How to Destabilise the Kremlin, utgitt av den britiske tenketanken Henry Jackson Society i april.
Rapporten inneholder ingen nye ideer, og alt den foreslår, har allerede vært prøvd.
Konkret foreslås det at Europa:
- Dobler innsatsen for å legge økonomisk press på Russland
- Egger til indre uro og regimeskifte
- Øker cyberkrig og hemmelige operasjoner inne i Russland
- Mobiliserer Russlands naboland
- På en eller annen måte får utviklingslandene til å tro at dette gagner dem
Dette fremsettes samtidig som amerikansk vilje til å støtte Ukraina er på vikende front under president Trump.
Et kort stopp her: Den reduserte amerikanske støtten har allerede skapt en ny virkelighet – med mindre penger, færre våpen, svekket cyberkapasitet, og redusert troverdighet globalt ettersom USA i FN ofte stemmer med eller i det minste ikke mot Russland. Dette innebærer at Europa må bruke enda mer ressurser, bare for å opprettholde sin nåværende posisjon i en krig der Russland vinner på slagmarken.
Så det virkelige spørsmålet er: Etter at Europa siden 2014 har brukt store ressurser på disse fem pilarene i forsøket på å «demme opp for Russland» – hvorfor skulle det fungere nå, uten amerikansk støtte?
Hva vil «mer av det samme» bety for Europas økonomi, særlig i en tid hvor kontinentet deindustrialiseres på grunn av påtvungne høye energipriser?
Og hva betyr det politisk, når stadig flere velgere svinger til både høyre og venstre i frykt for en elite som fører kriger og undergraver demokratiet?
Disse overordnede risikoene og politiske trendene vurderes ikke i rapporten. Som så mange tenketankrapporter fremmer den storslåtte strategier uten hensyn til kostnader, politisk bærekraft – eller avgjørende nok: hvordan Russland vil reagere. Vi bes tro at Moskva vil reagere aritmetisk, altså at summen av vestlig innsats vil oppveie russisk besluttsomhet, helt til det politiske systemet i Russland kollapser.
Denne regningen har ikke gått opp én eneste gang siden Ukraina-konflikten startet i 2013.
Rapportens fem pilarer: én for én
1. Økonomisk krigføring
Vestlige sanksjoner mot Russland siden 2014 har vært historisk omfattende. De har endret den russiske økonomien, blant annet ved å styrke statlig styring og mobilisering for krigsøkonomi. Dette har presset ut små og mellomstore bedrifter. Likevel vokser Russlands økonomi, til tross for inflasjon og høye renter
Samtidig har Europas egne sanksjonstiltak – særlig på energiområdet – ført til skyhøye priser, stagnasjon og deindustrialisering.
Rapporten nevner ikke de økonomiske konsekvensene for Europa selv, og den underbygger ikke påstandene med økonomiske data.
Leseren blir isteden invitert til å tro at enda mer press – etter 11 år med mislykkede forsøk – plutselig skal få Putin til å snu.
Sanksjonene mot den såkalte «skyggeflåten» har ikke påvirket Russlands eksportinntekter nevneverdig. Rapporten forklarer ikke hvorfor nye tiltak plutselig skulle lykkes nå. Sekundærsanksjoner – som enorme tollsatser mot tredjeland som handler med Russland (slik som det amerikanske lovforslaget fra senator Lindsey Graham foreslår) – er neppe mer effektive enn Trumps egne tollkriger, som var tilnærmet virkningsløse.
Flere av forslagene er grunnleggende forfeilet. Forfatteren foreslår at man skal «oppmuntre til kapitalflukt fra Russland» ved å tilby insentiver til rike forretningsfolk. Men mange velstående russere bosatt i Europa har allerede fått sine eiendeler fryst – selv om de har vært motstandere av krigen. Og de som ble igjen i Russland, vil automatisk rammes av britiske sanksjonslover. Hvor mange russiske forretningsfolk vil virkelig stole nok på Storbritannia eller EU til å flytte sine eiendeler på løfter om at dette «kan svekke Putin»? Svaret er åpenbart: Ingen.
En hjørnestein i presset er ønsket om å beslaglegge de 300 milliarder dollar i russiske valutareserver som nå er fryst (hovedsakelig i Belgia). Det fryktes at Russland, ved eventuelle fredsforhandlinger, vil gjøre innrømmelser for å få disse midlene tilbake – og at ansvaret for å betale Ukrainas gjenoppbygging da vil falle på Europa.
Konklusjon: I stedet for å avslutte krigen og betale prisen, vil man konfiskere midlene nå – selv om dette forlenger krigen og gjør sluttregningen for Europa enda høyere. Og selv om dette vil skade tilliten til det europeiske finanssystemet for uoverskuelig fremtid.
Forfatteren innrømmer at dersom USA reduserer sine sanksjoner, vil effekten for Europa også svekkes. Likevel argumenteres det for å fortsette som før, uten å stille spørsmålet: Fungerer sanksjonene i det hele tatt?
2. Destabilisering og opposisjonsbygging i Russland
Rapporten vil øke støtten til russisk opposisjon og uavhengige medier. Men har vi ikke forsøkt dette i over ti år – uten resultat? Og med sterkt redusert amerikansk finansiering via USAID, hvordan skal europeiske land dekke inn dette?
Forfatteren foreslår å bygge en «eksil-opposisjon». Han erkjenner at denne mangler legitimitet i Russland, men mener den kan få det gjennom diaspora-valg til et eksilråd. Men hva gir egentlig en eksilregjering legitimitet? Svaret er: støtte fra vestlige eliter – ikke det russiske folket.
3. Cyber- og hemmelige operasjoner
Slike operasjoner pågår allerede i stor skala – via britiske GCHQ, amerikanske NSA og andre.
Alarmerende nok argumenterer rapporten – før det ukrainske droneangrepet på russiske strategiske bombefly – for at europeiske regjeringer aktivt bør finansiere og støtte ukrainske sabotasjeaksjoner inne i Russland. Branner, togavsporinger, eksplosjoner – rapporten antyder at disse bør styrkes med europeisk etterretning, midler og logistikk.
Det sies ingenting om hvordan Russland vil svare dersom det blir åpenbart at europeiske regjeringer betaler for sabotasje og terror på russisk jord. Basert på erfaringer fra 2018 (da nervegiftangrepet i Salisbury førte til kraftige gjengjeldelser), er det nærliggende å tro at Russland vil svare med lignende metoder i Europa.
4. Mobilisering av Russlands naboer
En strategi er å oppmuntre Russlands naboer til å legge enda mer press på Russland. Men, det er et åpent spørsmål hvordan de skal klare dette i praksis.
5. Isolering av Russland internasjonalt
Disse to siste strategiene, press fra naboer og isolasjon, har vært sentrale i vestlig politikk siden 2014 – men rapporten sier ingenting om hvordan de skal fungere i dagens virkelighet, hvor BRICS-alliansen vokser raskt og stadig flere utviklingsland orienterer seg bort fra Vesten.
Avslutning:
Henry Jackson Society er en neokonservativ tenketank med nære bånd til det britiske konservative partiet. Boris Johnson skrev forordet til deres manifest i 2019. Det er lett å se hans hånd i de tåpelige forslagene i denne siste rapporten om Russland.
Har du lest én neokonservativ rapport om Russland, har du egentlig lest dem alle. Denne kunne like gjerne vært skrevet av Atlantic Council eller Institute for the Study of War.
Forfatteren tegner et forenklet verdensbilde der Europa skal føre en stedfortrederkrig i Ukraina med penger de ikke har – uten å vurdere hvordan Russland faktisk vil svare. Under påskudd av å redusere trusselen fra Russland, egger man frem en konfrontasjon som blir selvoppfyllende.
Det, frykter jeg, er selve definisjonen på galskap.
Innlegget er hetet fra : https://strategic-culture.su/news/2025/06/18/definition-of-insanity-reading-neocon-think-tank-report-on-russia/
Forsidebilde: KI-generert
