Derimot: Elitens mediemakt: Propaganda, fortielser og utestenging. – Derimot
derimot.no:
Makteliten i Vesten bruker mediene til å styre befolkningen gjennom fortielser, utelatelser, halvsannheter og propaganda. Under koronapandemien, i klimadebatten og nå i krigen i Ukraina har folk blitt presset til å godta politikk de ellers ville protestert mot.
Metoden er daglig gjentaking av budskap og utestenging av kritiske eksperter, noe som gjør at befolkningen til slutt aksepterer sjøl de mest urealistiske påstandene. Et alternativ kunne være et system med direkte demokrati, der folk får tilgang til reelle, åpne debatter med ulike eksperter før viktige beslutninger tas. Dette er vanskelig å oppnå, men nødvendig dersom vi vil bryte elitens grep om sannheten.
Dette skriver den danske lektoren Villy Lauridsen i dette innlegget. Det er oversatt til norsk med hjelp av Kunstig intelligens.
Et sammendrag utført av Chatgpt og kontrollert av Politikus.
Villy Lauridsen:
Mediemanipulasjon – hvordan og hvorfor?
For lesere av nettsteder som Steigan, Derimot og Politikus er det ingen hemmelighet at ytringsfriheten og muligheten til å komme til orde alltid har hatt trange kår. Dette gjelder også i høy grad i de såkalte «demokratiske» samfunnene i Vesten.
Hvordan har den politiske eliten klart, dag etter dag og år etter år, å føre velutdannete befolkninger bak lyset – til og med så langt at folk tror de er godt informert?
Metodene er mange. Lista under er ikke fullstendig, og eksemplene overlapper ofte, men det vi møter i mediene daglig kan oppsummeres slik:
- Fortielser
- Forvrengning av virkeligheten
- Utelatelser
- Direkte og bevisste løgner – men også halvsannheter
- Bevisst manipulasjon
- Selektiv bruk av informasjon
- Åpenlys propaganda
- Sensur av medier styrt av den politiske eliten
Har det ikke alltid vært sånn? I krig og konflikt tåler systemene under ingen omstendigheter fri og mangfoldig informasjon. Ellers er det den dominerende ideologien og eierskapet til mediene som avgjør hva som skrives og sendes ut til «vanlige borgere» – gjennom TV, radio og i dag også sosiale medier.
Ser vi bort fra sosiale medier og de alternative mulighetene som finnes der, er det eliten som styrer hva som publiseres. I Vesten skjer dette først og fremst gjennom økonomisk støtte som er avgjørende for medienes eksistens – enten fra næringslivet eller staten. Slike tilskudd kan trekkes tilbake dersom man ikke følger linja.
De ansatte i TV og radio fungerer oftest bare som opplesere av de meldingene redaksjonen gir dem. Journalister mister jobben – eller får den aldri – dersom de ikke tilpasser seg.
Konsekvensen er blant annet at stater ukritisk avgir suverenitet til organisasjoner som EU, WHO og NATO. Dette skjer fordi den politiske eliten vil bevare makten – ut fra militære og økonomiske hensyn, men også personlige ambisjoner.
Vanlige borgere er, sett fra elitens ståsted, politiske analfabeter. De blir ikke spurt, og kunne uansett manipuleres til å mene hva som helst.
Nyere eksempler
De siste danske eksemplene på slik manipulasjon er koronapandemien, klimadebatten (særlig diskusjonen om solas og CO₂s rolle) samt krigene i Gaza og Ukraina.
Den typiske metodikken er daglige gjentakelser av propaganda døgnet rundt i alle medier, kombinert med bevisst utestenging av eksperter som er uenige med de statsfinansierte «ekspertene».
Under koronapandemien [i Danmark] stilte statsministeren, helseministeren, ledende representanter for helsevesenet, statsansatte forskere og politidirektøren daglig opp foran rullende kameraer. De «opplyste» danskene om faren ved epidemien: Hvorfor vi måtte holde seg unna sine gamle på sykehjem, bruke munnbind, holde avstand i butikker, vaske hender flere ganger daglig på skolen, testes jevnlig, tåle stengte universiteter og gymnas – og så videre.
At virkeligheten seinere viste seg å være en annen, forholder verken politikerne eller de statsfinansierte mediene seg til. Når manipulasjonene likevel fastholdes, skyldes det at politikerne har bygget både prestisje og troverdighet på nettopp denne fortellingen. Resultatet er tendenser som best kan beskrives som fascistiske.
Konsekvensene av koronaskandalen
For det første framsto eliten som troverdig – statsministeren vant til og med et brakvalg etterpå. Samtidig fikk eliten bekreftet at den gjennom daglig mediemanipulasjon kan få en befolkning til å akseptere og leve etter fullstendig groteske regler uten å stille kritiske spørsmål. [Utheva av Politikus].
De få som nekta å følge «koronalovgivningen» blei i mediene utpekt som «farlige» og usolidariske – svikere mot fellesskapet som burde isoleres og tvangsvaksineres.
Politikernes lærdom av koronakrisen er at metodikken uten problemer kan overføres til andre store «samfunnskriser». Strategien er allerede brukt i klimadebatten, der danske selskaper som Vestas, Mærsk og Dansk Undergrundskonsortium har enorme økonomiske interesser.
Den brukes også nå i forbindelse med krigen, der statsministeren nærmest daglig slår fast at Danmark må «kjøpe våpen raskt, prisen er likegyldig, produsenten er likegyldig – bare det skjer». Poenget er å tegne et bilde av Russland som farlig og aggressivt, på vei til å angripe Danmark.
Etter måneder med daglig mediemanipulasjon har folk flest kjøpt budskapet. De aksepterer at velferden kuttes for å frigjøre midler til militær opprustning.
Er endring mulig?
Men er det i det hele tatt mulig å endre denne virkeligheten innenfor dagens rammer?
Utopier
Mange vil si at utopier er urealistiske, fordi de aldri kan virkeliggjøres. Likevel mener jeg de er viktige, fordi de kan gi en retning – et utgangspunkt for ideer og handling.
Kan man tenke utopier uten å være preget av ideologi? Tanker om hvordan verden kan, bør eller skal se ut? Svaret blåser med vinden.
I mitt politiske arbeid har jeg lenge bygget på tanken om at det ideelle samfunnet må hvile på direkte demokrati. Et system der vanlige borgere aktivt trekkes inn, i hvert fall når det gjelder de store samfunnskrisene og viktige beslutninger.
Når det gjelder mediene, måtte det avgjørende være at alle til slutt kan stemme – og gjøre det på et opplyst grunnlag. Prosessen fram mot en folkeavstemning er derfor like viktig som selve avstemningen (Hal Koch: Om demokrati, 1945).
Dette er selvsagt fullstendig urealistisk i et system der mediene er styrt av kapital og politisk elite.
Likevel våger jeg å holde fast ved utopien: et direkte demokrati. Spørsmålet er hvilke muligheter vi har til å trekke systemet i den retningen, gjennom reformer.
En alternativ modell
Det vi bør kjempe for, er at enhver større samfunnskrise ledsages av åpne, offentlige debattmøter. Panelet må ikke bare bestå av systemets egne representanter, men også av eksperter og fagfolk som er uenige om hvordan krisen bør løses – og om hvilke konsekvenser ulike valg kan få.
Medienes rolle ville da bli annerledes. De ville være nødt til å presentere ulike forklaringer og løsninger – fordi borgerne selv hadde vært vitne til debatten.
Ja, framstillingen ville fortsatt kunne være tendensiøs. Men slike åpne møter ville likevel gi folk flest tilgang til flere perspektiver på aktuelle kriser.
I dag vet vi at hundrevis av eksperter, både nasjonalt og internasjonalt, bevisst ble holdt utenfor debatten om korona, klima og krig. Mange ble ikke bare tiet i hjel, men også fratatt stillinger, straffet eller stemplet som useriøse.
En direkte-demokratisk modell ville rive teppet vekk under elitens makt. Nettopp derfor vil de gjøre alt for å hindre det.
Den første og største utfordringen blir derfor å presse politikere til å tørre å åpne for en slik debattform. Det blir utvilsomt en tung kamp.
Toppolitikere vil sannsynligvis bruke de etablerte mediene til å avvise hele tanken. Men kanskje kan mer ukjente politikere, fagforeningsfolk, grasrotbevegelser og uavhengige eksperter gripe muligheten til å bygge sin egen plattform gjennom en slik modell.
Jeg ønsker både kritikk av denne modellen — og enda mer: ideer som kan trekke i samme retning.
Til slutt
Vi står her overfor en av grunnpilarene i den kapitalistiske verden. En verden som, etter min vurdering, bare kan endres gjennom politisk bevisstgjøring av folk flest.
Forsidebilde: Fisnik Murtezi
