Derimot: Elie Wiesel, forfatter, Holocaust-overlevende og fredsprisvinner: Likegyldighet er verre enn ondskap. – Derimot
derimot.no:
Francesca Albanese er ikke unntaket — hun er spørsmålet
av André Liohn
Min venn Francesca Albanese er, fremfor alt, utholdenhet gjort til menneske. Ikke den høylytte utholdenheten i slagord, men den stille, trassige typen, den som blir når andre drar, som snakker når stillheten ville vært mer behagelig.
Det er denne urokkelige tilstedeværelsen som har ført henne ansikt til ansikt med et av menneskehetens mest urovekkende dilemmaer: likegyldighet.
Hva betyr det å eksistere, hvis vi driver livet uberørt av dem som lider ved siden av oss — dem hvis smerte, selv om den er usett, ikke er mindre virkelig enn vår egen? Hva er dette livet, om ikke en kort mulighet til å være vitne, å stå sammen med, å handle for? Francesca nekter å la seg bedøve av distanse. Hun går inn i flammene de fleste av oss unngår, og i dag er disse flammene Gaza. Men hun ville vært der, er der, uansett hvor menneskeligheten begynner å rakne.
Likevel finnes det fare i denne tyngden. Hvis vi gjør hennes nærvær til et skue, hvis vi reduserer hennes mot til et navn, ett ansikt, risikerer vi å skape et tomrom i stedet for en bevegelse. Et sort hull som sluker mening til selv lyset ikke slipper ut. Vår oppgave er ikke å kretse rundt henne, men å svare. Å tenne, ikke i beundring, men i gjenklang. Å hennes gjøre trass til et Big Bang, som føder nye sentre for ansvar over hele kartet av menneskelig likegyldighet.
Francesca skal ikke behandles som et unntak, hun skal være et frø. Hennes handlinger betyr noe kun i den grad de spirer i oss og vekker til live det dvale jordsmonnet i våre egne valg. Hennes mot er ikke en forestilling, det er en utfordring. Og den spør oss: Hva nå?
Hun trenger ikke Nobels fredspris, og det gjør ikke ofrene heller. En medalje, uansett hvor prestisjefylt, kan ikke beskyttes mot granatsplinter eller gjenåpne et bombet sykehus. I beste fall blir det en fremtidig gjenstand, et symbol for dem som studerer grusomheter trygt bak museumsglass.
Skal vi nøye oss med symbolske gester, emojier, hashtags, flyktige bekreftelser, eller skal vi forstyrre våre egne liv for å møte lidelse med innhold? Likegyldighet er ikke apati; det er den komfortable avstanden mellom å vite og å gjøre. Og den avstanden må nå kollapse.
Hver handling forandrer banen til noen eller noe. Mellom nummen nøytralitet og sårbar medfølelse finnes en liten passasje der det mulige smies. Den må vi gå.
Den sanne absurditeten er ikke at folkemord skjer. Det er at vi kan se det, følge med, og ikke straks omorganisere våre liv i respons. Den første fronten som må frigjøres er innenfor våre egne hjem: i hvordan vi bruker, informerer, skaper, underviser, og gir vår tid og oppmerksomhet.
Så jeg spør deg: lege, lærer, ingeniør, journalist, bartender, kone, ektemann, bror, søster, venn — hvor mange rundt deg beveger du faktisk? Hvordan motstår du av likegyldighet i hjemmet der du lever, arbeider og elsker?
Francescas utholdenhet er ikke et speil; det er en åpen dør. En invitasjon til å bygge nye verdener der empati ikke er en luksus eller en metafor, men selv stoffet i hva det vil si å være.
Francesca er ikke et skjold å gjemme seg bak. Hun er, og må forbli, et menneske. En borger. En venn. En søster. En datter. En kone. En mor. Et menneske hvis kropp og liv nå vil bære hele vekten av konsekvensene som pålegges henne. Sanksjoner rammer ikke abstrakte ideer — de rammer kjøtt og blod.
Med eller uten Nobels fredspris, som vi ærlig talt vet at hun ikke vil få, selv om hele verden krever det — er hun nå stemplet. Og selv om noen, ved et mirakel, skulle ha mot til å nominere henne og hun faktisk blir tildelt prisen, hva da? USA har frosset eiendelene hennes og forbudt henne fra finansielle transaksjoner knyttet til deres system, som i praksis betyr nesten alle store banker i verden. Hun har kanskje ikke en bankkonto å motta prisen på. Kanskje ikke engang et pass for å reise til Norge og ta imot den.
Å bli stemplet som “en ekstraordinær trussel” er ikke bare en juridisk klassifisering. Det er en eksistensiell landsforvisning. Det kutter en person ikke bare fra ressurser, men fra verden, fra tilhørighet, fra bevegelse.
Og likevel var det hun ba oss om, enkelt:
Slutt å bruke Spotify — gjorde du det?
Slett din Booking.com-konto — gjorde du det?
Slutt å bruke Airbnb — har du det?
Her i Norge ba Francesca oss om å være våkne for hvordan Oljefondet brukes i Israel — spesielt hvordan Israel tjener på investeringer gjennom Oljefondet og bruker disse midlene til å finansiere folkemordet.
Har vi faktisk gjort noe med dette, annet enn å gjenta fraser som blir tomme når de ikke omsettes i praksis?
Har vi tatt konkrete steg for å kreve ansvar?
Burde vi ikke sende en klar og tydelig beskjed, en e-post til Jens Stoltenberg (postmottak@fin.dep.no), Jonas Gahr Støre (postmottak@smk.dep.no) og Arbeiderpartiet ( post@arbeiderpartiet.no ), og si at dersom de ikke stanser investeringer i Israel gjennom Oljefondet, vil de miste våre stemmer ved neste valg?
Har vi gjort det?
Hvis ikke, så må vi.
Hun ber ikke om helgenstatus. Hun inviterer oss til å gjenvinne vår handlekraft. Hun ber ikke om beundring, hun ber om endring. Ikke utsagn og emojier, triste eller glade. Ikke symboler. Ikke deler. Men handling — den ekte typen. Den som koster.
Video fra FNs palestinske rettighetskomité:
Her er Donald Trumps sanksjonsordre
Francescas egne ord:
André Liohn er krigsfotograf. Artikkelen ble først publisert på hans medium.com
Innlegget er hentet fra Trønderrød.
